Lars Christensøn Torslev ( - )

Biografi

Lars er nevnt som sogneprest i Rygge fra 1626 til 1651. Lars er nevnt som bruker av Vestre Raadeskogen i Rygge fra 1626 til 1636. Han er oppført som eier av 4 huder i Vestre Fresjer i Rygge i 1648. Muligens er det egentlig Rygge kirke som er eier. Lars er nevnt som bruker av Vestre Kure i Rygge fra 1649 til 1649. Lars er nevnt som bruker av Nordre Lyby i Rygge fra 1636 til 1639. Lars er nevnt som bruker av Søndre Lyby i Rygge fra 1639 til 1639.

Se også Rygge prestegård, Raadeskogen, Kure, Kure og Kure.

Referanser

I Rygge bygdebok er han omtalt med følgende (Sogneprestene, Fresjer, Kure, Lyby og Raadeskogen):

En udatert ed av Lauritz Christenssøn Torslev som kapellan til Rygge og Moss synes av omgivelsene i edsprotokollen å være avlagt i 1622. Så lenge menighetene hadde kallsretten, var det alminnelig at den valgte prester den hadde hatt kontakt med. Forflytninger ble derfor sjeldne, og prestene satt følgelig gjerne lenge i kallet. Da herr Lauritz åpenbart kom meget godt ut av det med sine sognebarn, var det naturlig at de benyttet sin rett til å kalle ham prest i begynnelsen av 1626.
Kallsbrevet skulle imidlertid bli gjenstand for en overordentlig bitter strid. Prestens person er riktignok ikke innblandet i den. Det ser nærmest ut til at kallsbrevet har fått uoverensstemmelser mellom en rekke standspersoner og embedsmenn til å blusse opp - særlig mellom Sigvard Gabrielssøn Akeleie og fogden i Moss, Hans Simonssøn Glostrup. Det er den siste som kaster hansken. Han stevnet utstederne av kallsbrevet - to standspersoner med tilknytning til Kambo, samt fullmektigen for en tredje, dessuten lagrettemennene Christoffer Helgerød, Nils Fløgstad, Hans Tøstad og Christoffer Fuglevik - for Oslo kapitel. Samtidig stevnes prosten, som hadde underskrevet kallsbrevet, og Sigvard Gabrielssøn.
Fra kapitelsprotokollen kjennes mesteparten av den meget vidløftige sak, som viser at menighetens kallsrett ennå så sent som i 1620-årene ble praktisert slik som bestemt etter refomasjonen, nemlig at menigheten skulle velge 7 ansette menn fra sognet til sammen med prosten å utpeke sogneprest, som så skulle prøves av biskopen. I 1621 var det kommet forbud mot at lensherren og fogden skulle blande seg opp i valget. Hans Simonssøn Glostrup kunne i hvert fall henvise til denne bestemmelse, når han gikk til angrep.
Sigvard Gabrielssøn beskyldes for å stå bak hele kallsbrevet. Det heter forresten i dette at de 7 utstedere har innhentet samtykke fra ham og Gerlof Nettelhorst til å kalle herr Lauritz. Fogden peker på en rekke påståtte formelle feil, bl.a. en så graverende som at de 7 utstedere ikke var valgt av menigheten og at kallsbrevet var innsendt før saken overhodet var forelagt almuen. Han konkluderer med at Sigvard Gabrielssøn hadde latt kallsbrevet skrive av sin forrige fogd Hans Pallessøn og kalt de 7 menn til seg på Værne kloster og befalt dem å besegle brevet.
Et kjernepunkt i saken er nok en slags kompetansestrid mellom Mossefogden og lensherren i Værne kloster len, som mente seg å ha myndighet når det gjaldt kallet.
Vi får en beskrivelse av hvordan det hele var arrangert av Sigvard Gabrielssøn Akeleie i Rygge kirke, mens prosten var til stede. Imidlertid legges det frem blant sakens mange akter et 12-manns-prov om at Sigvard Gabrielssøn ikke hadde blandet seg opp i saken. Han sto stille i sin stol mens det hele foregikk. Kallbrevets melding om støtte fra Gerlof Nettelhorst avsannes av denne selv i et brev til stattholderen.
Saken pågår i måneder, og det ender med at domkapitlet viser den fra seg til "hans fyrstelige nåde og den høye øvrighet", fordi de mange akter tydelig viser at hele saken angår nesten bare adelige personer.
Da kongen får seg saken overlatt, skriver han 30. november 1627 til stattholderen og biskopen og vil ha en redegjørelse om den "Irring og Trætte anlangendes Rygge Kald".
Etter å ha gått igjennom de innsendte dokumenter erklærer Christian IV at kapellanen skal få beholde kallet "med mindre han udi andre Maader kan beskyldes". Biskopen får i kongebrev 24. mai 1628 beskjed om å ordinere herr Lauritz til sogneprest.
Hvordan biskopen - Nils Simonssøn Glostrup - stilte seg til saken, har vi ikke bevart noen dokumenter om. Antagelig er han en bror - i hver fall en slektning - nettopp av en av hovedpersonene, fogd Hans Simonssøn Glostrup, og det kan være forklaringen på at ordinasjonen trakk ut. 20. november 1628 mottok biskopen et nytt og temmelig skarpt kongebrev. Kongen har stilt seg på menighetens side og godkjent dens kallelse. Nå er det blitt klaget over at sognepresten ennå ikke er blitt ordinert. "Da ber Vi Eder og vil at I retter Eder uten videre forhaling med forne kall til en endelig ende at gjøre, og om I ham [Lauritz Christenssøn] noe har at beskylde, derom ved dom gjør endskap...".
18. mars 1629 ble det kort og godt forelagt Oslo kapitel - der biskopen var med - to kongebrev om at herr Lauritz skulle ordineres til prest i Rygge - sikkert de to vi allerede har sett -, dessuten et 12-mannsbrev om hans forhold, like sikkert fra lagretten i Rygge. Endelig forelå det et beseglet skussmål fra Mosse-folk.
Menigheten fikk sin vilje, og Lauritz Christenssøn kunne omsider avlegge sin ed for biskopen 20. mars 1629, mer enn 3 år etter at han hadde sendt inn sitt kallsbrev til stattholderen for godkjennelse. I september 1629 døde fogden Hans Simonssøn Glostrup. Om gremmelse kan ha vært en medvirkende årsak, vet vi naturligvis ikke.
Med spesiell interesse går man til biskop Glostrups visitasbøker og ser om striden har satt noen spor her. Notatene er meget kortfattet. I 1624 heter det om Rygge at også på dette sted var det noen som hadde gjort fremgang i forklaringen av katekismen. Likeledes er det neste gang - 19. februar 1629 - bare et kort notat på latin: Blant ungdommen som her var til stede, kunne noen dels to, dels tre parter og dels forklaringen til hele katekismen.
Sammenlignet med bemerkningene fra nabobygdene er denne nokså forbeholden, men noen direkte mangler kan ikke bispen peke på, slik som i Våler dagen etter: "Og presten ble alvorlig pålagt av meg å unngå drukkenskap, som han var mistenkt for".
Ved neste visitas i Våler 1634 tar Glostrup hardere i: "Her påminner jeg pastorem loci [stedets prest] at han seg skulle entholde fra drukkenskap, hvilket han altfor meget sies på Moss at øve seg uti; men unnskyldte seg og lovet all skikkelighet".
Nå var imidlertid forholdet mellom biskopen og Ryggepresten blitt bedre. I hvert fall skriver Glostrup om sitt besøk i Rygge at "ungdommen som innfant seg her, hadde gjort fremskritt i forklaringen av nesten alle parter i katekismen. Og denne enestående påpasselighet skyldes presten og klokkeren".
Dette er ikke det eneste vitnesbyrd om at menigheten med god grunn var gått inn for å beholde sin unge kapellan. Som vi senere skal se, var de moralske tilstander, særlig på Moss, ikke lystelige. Likevel synes det som forholdet mellom Lauritz Christenssøn og hans sognebarn har vært usedvanlig godt. Da han døde i 1651, leverte menigheten, både i Rygge og i Moss, en ansøkning til kongen om at de måtte få hans sønn Lauritz Lauritzsøn som sjelesørger, enda han ikke var gammel nok. Supplikasjonen var støttet av kansler Jens Bjelke.

2 skippund var prestegods 1647, omgjort 1648 til 4 huder, som tilhørte Hr. Laurits Christensen i Rygge som odelsgods.

I 1658 var gården utlagt presteenken Hilleborg, salig Lauritz'.

Hr. Laurits Christensen eide 1 ½ skippund 1636.

Bygslet av sogneprestene i Rygge iallfall fra 1603 til efter 1666.

Hendelser