Ole Henriksøn ( - )

Barn:

• Anne Olsdatter ( - )

Biografi

Ole er nevnt som bruker av Søndre Sundby i Vestby fra 1670 til 1707.

Se også Sundby.

Referanser

I Vestby bygdebok er han nevnt med følgende:

Etter Riullf kom til Sundby leilendingen Ole Henriksen (1670-1707). Han drev gården i en liten menneskealder, men eide intet i denne. Han hadde iallfall en datter Anne, g.m. Kjeld Botofsen, Sundby no.
Pharo solgte i 1786 sin del av søndre Sundby, samt de 7 fjerdinger salt i nordre Sundby m.b. til Søfren Lauritzen. Kapellaniet eide fremdeles det benefiserte gods, i 1690 oppgitt til 1 skpd, 2 skinn og 1 ½ rdl, mens Søfren altså eide 17 ½ lispd mel i dette Sundby, alt sammen senere overtatt av Verner Solgaard, Hølen.
År 1700 ble Ole benevnt gjestgiver og ble frikjent på grunn av alder for ikke å ha stilt hester til disposisjon for generalmajoren og for ikke «å ha gjort visitasjon etter tyver».
Dette Sundby ble ellers benevnt som gjestgivergård alt i 1679 og flere ganger senere. Dette betyr at begge Sundby-gårdene nevnes som skyss-stasjoner og gjestgiverier. Kanskje har de skiftet på med denne en gang lite lønnsomme oppgave, men det synes også som om de virket samtidig til sine tider.
Ole Henriksen var i 1680 blitt stevnet av klokker Karl Karlsen i Vestby for «ulovlig skjelleri». Han skulle bl.a. Ha kalt klokkeren en hund. En hadde da sagt til Ole: «Akter du ingen?» «Jovisst akter jeg Gud i himmelen, men ingen annen». Et vitne mente det hele skrev seg fra en stol som klokkeren hadde «tatt» fra Tore skomaker. Denne hadde sverget ved Guds død, og Ole hadde bedt ham ikke «Å oppvekke Christi sår». Da begynte Ole og klokkeren å trette. Imidlertid sa Ole i retten om klokkeren: «Vi har hannem intet annet å skylde enn som er godt». Dermed forliktes de, og «de gav hverandre deres hender». Men «Hva det angikk at Ole ikke aktet andre enn Gud, får henfinnes til nye stevnemål».
Da Ole var blitt gammel, bygslet dattersønnen Botolf Kjeldsen nordre Sundby, f. 1680 – d. 1749, denne eiendommen (1707-49). Ole ble imidlertid boende på gården han også, hvor også Botolfs mor og søsken (?) visstnok slo seg ned etter Kjeld Sundbys død.

Hendelser