Svend Christensøn Moestue (ca 1684 - 1727)

Født omkring 1684 på Morstuen i Stange. Død 1727 i Moss, begravet 17. januar i Moss kirke.

Sønn av Christen Iversøn ( - ) og Marte Svendsdatter ( - )

Gift med Dorte Pedersdatter ( - ca 1770)

Barn:

• Svend Svendsøn Moestue (ca 1719 - ca 1752)
• Marte Svendsdatter Moestue (ca 1722 - ca 1767)
• Ellen Marie Svendsdatter Moestue (1725 - ca 1761)

Biografi

Svend er nevnt som bosatt i Moss fra 1716 til 1727.

Referanser

I "Familier på det gamle Moss" er han omtalt med følgende:

Ved begynnelsen av 1700-årene kom det to bondegutter til Moss. Deres navn var Svend og Ole, og deres hjembygd Stange på Hedemarken. De var sønner til gjestgiveren på Morstuen Christen Iversen og hans kone Marthe Svendsdatter. Foreldrene var forøvrig gudbrandsdøler, faren fra Øvre Forset i Gausdal, moren fra Vålen i samme sogn. Det vites ikke nøyaktig når de kom, om de kom sammen eller hver for seg, og heller ikke hva det var som bragte dem til stedet. Svend var den eldste av dem, født omkring 1684, og aldersforskjellen 12 år. Han sees å ha betalt byskatt første gang i 1716, og det må vel ha tatt noen år fra ankomsten og til han var etablert som selvstendig næringsdrivende. Ikke så lenge efter må han være blitt gift. Kirkebok fra den tid eksisterer ikke. Hans hustru var Dorthe, datter av skredderen Peder Jonsen. Deres første barn skal efter en senere aldersoppgave være født omkring 1719. I dette år overdro Peder Jonsen sin gård til svigersønnen, som senere drev gjestgiveri der. Om Peder Jonsen vites egentlig intet, og han var ikke alene hverken om navnet eller profesjonen. Formodentlig er han den Peder skredder som ble begravet i 1731. Hovedhuset med tilliggelser må antas å ha rommet adskillig plass, men en beskrivelse finnes først fra 1765. Se nærmere herom i «Slekten Moestue». Jeg er tilbøyelig til å anta at Peder Jonsen også drev gjestgiveri i gården. Dette kan være forklaringen på at den svenske oberst Falchenberg oppslo sitt hovedkvarter nettopp der under den kortvarige besettelse av byen i 1716, da svenskekongen Carl XII gjorde det innfall i Norge som kostet ham livet. Ved siden av gjestgiveriet drev Svend Morstuen også en del handelsvirksomhet. Med den beliggenhet som Moss hadde må det ha vært adskillig trafikk av gjennomreisende, og gode vilkår for en dyktig gjestgiver. Svend Morstuen har vært fortrolig med slik virksomhet hjemmefra, og har nok visst å utnytte mulighetene. Hvorvidt han har foretatt påbygninger og utvidelser på eiendommen vites ikke, men det ble i hvert fall han som for eftertiden fikk sitt navn knyttet til gården. Den ble hetende «Mostuegården» inntil den ble ødelagt av brann i 1808.
Gårdsnavnet ble på folkemunne forvansket til «Mordstuen», og satt i sammenheng med «mordet» på oberst Falchenberg samme sted. Obersten ble imidlertid ikke myrdet, men døde av de sår som han pådro seg under de norske styrkers gjenerobring av byen. At han døde der i gården er visstnok sikkert, og blodflekker ble lenge forevist. Det skal forøvrig bemerkes at gårdsnavnet Morstue også har vært skrevet Mordstue eller Mårdstue, og det har intet med drap å gjøre.
Svend Morstuen døde på Moss i 1727, 43 år gammel, og ble begravet 17. januar. Enken giftet seg igjen et halvt år senere med Lars Olsen Wælen (Værlen). Denne, som tidligere en gang hadde vært matros i flåten, overtok sin forgjengers virksomhet. Det er tydelig at han vært en dyktig mann, og en god far for sine stedbarn.
Svend Morstuen og Dorthe Pedersdatter hadde tre barn, sønnen Svend samt døtrene Marthe og Elen Marie. Sønnen ble utdannet til prest, og var ved sin tidlige død i 1752 kapellan hos sognepresten i Bø i Telemark. Fra ham nedstammer den nuværende Moestue-slekt. Kapellanen er far til rådmann Jens Moestue i Christiania. Svend Morstuen og Dorthes eldste datter Marthe ble gift med kjøpmann Jørgen Frost i Drøbak. Disse har en betydelig efterslekt. Blant deres barn er datteren Dorthe som ble gift med Nicolai Andreas Moss, klokker i Rygge og Moss, samt sønnen Peder som ble kjøpmann i Christiania og var stadskaptein der. Ved sin død var han titulær kanselliråd og bosittende på sin gård Holm i Hurum. Svend Morstuens yngste datter Elen Marie ble i 1744 gift med Fredrik Clausen fra Christiania, da fullmektig hos byfogden på Moss. Fredrik Clausen etablerte seg senere som kjøpmann i sin fødeby, og var ved sin død eier av Frogner hovedgård samt Bærums jernverk. Deres sønn er jernverkseieren Conrad Clauson, hvis sønn igjen ble hoffmarskalk hos kong Christian Fredrik, og senere kammerherre og overstallmester hos den samme som dansk konge (Christian VIII).

I "Slekten Moestue" er han omtalt med følgende:

Svend Christensen Morstuen er antagelig født omkring år 1684. Han forlot farsgården og slo seg ned på Moss, hvor han første gang påtrffes som skattebetaler i 1716, samtidig som sin yngre bror Ole. Her ble han gift med Dorthe Pedersdatter, en datter av skredderen Peder Jonsen, som var en av byens lagrettemenn, eide et hus som han i 1719 solgte til svigersønn Svend Morstuen.
Til dette huset knytter det seg forøvrig en særlig historie. Karl XII gjorde i 1716 et innfall i Norge, og gikk til beleiring av Akershus. Samtidig besatte en svensk avdeling under oberst Falchenberg byen Moss. Her ble den svenske garnisonen i slutten av august angrepet og nedkjempet av en norsk styrke under oberst Budde etter en voldsom kamp. Oberst Falchenberg selv ble skutt, og han døde noe senere i sitt kvarter. Dette var i Peder Jonsens gård, som lenge etter bar spor av den heftige strid. Kulhullene sto tett i tett i veggene, og det var blodflekker på gulvet der oberts Falchenberg etter sigende skulle ha ligget, inntil gulvet ble omlagt 16 år senere.
Huset ble senere kalt Moestuegården, eller bare Morstuen eller Moestuen. Navnet ble senere på folkemunne forvansket til Mordstuen, og forklart som utledet av "mordet" på oberst Falchenberg.
Moestuegården lå i Kongens gate, ut mot et lite torv, og hadde matrikkelnummer 111. En nærmere beskrivelse av denne gård har en først fra 1765. Den bestod da av en hovedbygning, som skal ha vært et langt enetasjes trehus på en høy kjellermur, og som inneholdt 5 rom. Dertil kom 2 sidebygninger, den nordre med 5 over- og underrom, den søndre med 4 over- og underrom samt et tilbygget vedskur. Videre kom en bygning i bakgården med 8 over- og underrom, pakk- og kornloft, og et bindingsverks vedskur. Dessuten var det på nordre side en nyoppført bygning med stall, fehus og høyloft. Denne har vel erstattet en tidligere av samme sort. Vi vet ikke om gården var like stor da Svend Morstuen overtok den, eller om noe er blitt tilbygget i de mellomliggende 50 år. Er det blitt bygget noe mer, må det være gjort av hans enke som hadde gården til 1758, eller av svigersønnen Jørgen Frost som deretter hadde den til 1762. Vi kan imidlertid gå ut fra at huset heller ikke i 1719 var ubetydelig eller vesentlig anderledes. Den svenske oberst som etpar år i forveien oppslo sitt kvarter der, har nok valgt seg ut et av byens beste hus.
I denne gården drev Svend Morstuen gjestgiveri og annen husnæring. Med husnæring forståes nærmest handel i smått med "etendes og drikkendes varer" og andre nydelsesmidler som f.eks. tobakk. Gjestgivervirksomhet var han fortrolig med hjemmefra, så det er naturlig at han fortsatte i dette yrket. Gjestgiveri krever imidlertid dertil passende lokaliteter, og det ligger derfor nær å tro at hans gård også tidligere har tjent dette formål. Historien med oberst Falchenberg synes også å peke i denne retning. Det er jo ikke noe i veien for at Peder Jonsen også kan ha vært gjestgiver ved siden av sitt skredderyrke, men han kan selvfølgelig også bare ha vært gårdeieren. Etter skatteligningen å dømme, må Svend Morstuen senest fra 1716 ha drevet noe slags selvstendig virksomhet. Det kan ligge nær å tro at han er kommet i Peder Jonsens hus for å stå for gjestgiveriet, og at han så der er blitt kjent med datteren og senere gift med henne. Gjestgiveriet er vel også blitt fortsatt etter hans død. Johannes Gude som kjøpte gården i 1762 drev gjestgiveri der, og det synes da rimelig at virksomheten også har vært drevet i den mellomliggende tid.
Foruten Svend Morstuen drev også David Schiøth vertshus. Dertil kom et par vertshus som blir betegnet som mindre, nemlig Jens Fiskers og Anders Brixens, og noen øltappere. Gjestgiverier har det vel forøvrig vært på Moss i uminnelige tider. Av en innberetning for året 1685 vites sikkert at det da var gjestgiverier på stedet.
Svend Morstuen ble antatt som borger på Moss i 1720. Han hadde vel hatt plikt til dette tidligere, for den 19. oktober 1718 møtte han, sammen med noen andre kjente folk fra stedet, for bytinget på Moss for å ta sitt borgerskap. Det skjedde etter byfogdens tilsigelse på magistratens forlangende. Men magistraten, som holdt til i Fredrikstad, møtte selv ikke på tinget. Saken måtte derfor utsettes. Svend Morstuen forhastet seg ikke, og først den 23. januar 1720 møtte han personlig i Fredrikstad for magistraten, og borgerskapet ble da brakt i orden.
De bevarte arkivsaker fra Moss gir ikke store opplysninger om hans virksomhet. Fra 1722 var han lagrettesmann. Det fortelles ved et par leiligheter at han kjøpte noe humle, den trengte han vel for å brygge øl til sine gjester. Et sted ser vi at noen har kjøpt tobakk hos ham, et annet sted at han i 1723 hadde en tjenestepike ved navn Gunhild Knutsdatter. En gang kjøpte han noe høy på rot, og høstet det inn med egne folk. Hest og slede til å kjøre det inn med måtte han imidlertid låne av "adskillige smucke folk" på stedet, deriblant Erland Christophersen Gate. I skattelistene oppføres han som uformuende, og han betaler forholdsvis små beløp i skatt. Ved sin død i 1727 synes han allikevel å ha etterlatt seg en formue på 1200 rd. Blant hans omgangs- og forretningsvenner merker man seg særlig Erland Gate, Jens Fisker, og Niels Tanch i Hølen.
Moss var inntil 1720 et ladested under Fredrikstad, men fikk i dette året egen byfogd og magistrat og kan fra da av regnes som en selvstendig kjøpstad. Etter samtidige skildringer skal den ha vært usedvanlig stygg. Husene lå uordentlig klumpet sammen, for det meste oppover langs elven, hvor det foruten jernverket også lå fullt av sagbruk. Svend Morstuens hus lå lengre sør i byen, ved det nåværende torv. På 1720-tallet var Moss en by i avgjort tilbakegang. Meget av den blomstrende handel som tidligere hadde vært knyttet til byen hadde tatt andre veier. De formuende borgere hadde søkt til Drammen og andre steder med større muligheter. De nærliggende ladesteder Son, Hvitsten og Hølen var blitt farlige konkurrenter. Hovedvirksomheten i moss besto for det vesentlige i skur og trelasthandel. Det var bare noen få kjøpmenn, og deres handel var ikke særlig betydelig. I 1722 var det i alt 62 borgere i byen, hvorav 25 håndverkere.
Svend Christensen Morstuen og Dorthe Pedersdatter hadde følgende barn:

• 1. Sven, født ca 1719, død som prest i Bø i Telemark 1752.
• 2. Marthe, født 1722, død i Hølen 1767, gift med kjøpmann Jørgen Frost.
• 3. Ellen Marie, født 1725, død i Christiania 1761, gift med kjøpmann Fredrik Clausen.

Svend Morstuen døde på Moss og ble begravet den 17. januar 1727. Enken, som ble sittende igjen med de tre mindreårige barn, giftet seg på nytt den 31. juli samme år med Lars Olsen Wærlen. Denne var muligens enkemann. Den Anne Larsdatter Wærlen som i 1734 utstedte en obligasjon til overformynderen for sine barns arv, til vitterlighet undertegnet av Lars Olsen Wærlen, kan være hans datter av første ekteskap forutsatt hun er blitt tidlig gift og tidlig enke. Ellers vites det ikke noe særlig om Lars Olsens familieforhold, uten at han hadde en bror ved navn Ole Olsen Moss som også var kjøpmann der i byen. Lars Olsen hadde i sin tid tjent som matros ved flåten, og ble derfor ved kgl. resolusjon av 1738 fritatt for byens bestillinger. Etter sitt giftermål med Dorthe Pedersdatter har han flyttet inn i hennes hus, og antagelig fortsatt hennes avdøde manns forretning. Det fremgår av forskjellige bevarte offentlige protokoller at han har drevet handelsvirksomhet, således solgte han farve og spiker til en reparasjon av kirken i 1752. Han gikk også over til å bruke familienavnet Moestue og hansees skiftevis benevnt som Moestue (Morstuen) eller Wærlen (Wælen - Wæhlen - Erllen - Wæden). Hans bruk av Moestue-navnet kan vel skyldes at han bodde i Moestue-gården og fortsatte den der drevne virksomhet, eller også at det var behov for å skille seg tydeligere ut fra andre personer ved navn Lars Olsen, med hvem han ellers lett kunne forveksles. Det var mange personer på Moss som førte navnet Wærlen, og samtidig med ham levet også en annen Lars Olsen som bl.a. var en større gårdeier. Han synes å ha stått i et nært forhold til sognepresten i Rygge og Moss, Christian Grave, og han var fadder til dennes datter Maren. Det var Grave som sørget for stedsønnen Sven Moestues undervisning og bragte ham frem til studenteksamen. Foruten at Lars Olsen tok seg av de tre barn etter sin forgjenger i ekteskapet, tok han seg senere også av presten Sven Moestues to små barn da disse ble foreldreløse.
Den 19. mai 1753 fikk Lars Olsen kgl. bevilling for seg selv eller hustru til å sitte i uskiftet bo, og til å foreta et samfrendeskifte uten rettens mellomkomst. Han døde på Moss og ble begravet den 1. august 1757. I kirkeboken er innført "Lars Olsen Wærlen eller Mostue".
Enken Dorthe Pedersdatter solgte året etter sin gård "Moestue kaldet" tillikemed det tilliggende hus "Tyskestuen", som lå rett over på den andre siden av gaten, til sin svigersønn Jørgen Frost for 1000 rd. Jørgen Frost utstedte en obligasjon til sin svigermor på 500 rd, men fikk selv denne til låns mot å svare 5 % renter til hennes død. Av dette beløp skulle han og hustruen ha 400 rd. som arv. Da Jørgen Frost flyttet til Hølen ca 1761 fulgte svigermoren med, og etter hans død ble hun boende i huset hos dattersønnen Lars Frost, hvor hun ennå var i desember 1767. Hun er antagelig død i Hølen, men begravet i Moss den 26. august 1770.
Lars Olsen og Dorthe Pedersdatter hadde i sitt ekteskap bare ett barn som vokste opp, nemlig datteren Rachel Mostue, døpt på Moss den 22. november 1731, død samme sted den 2. desember 1771. Hun ble den 4. juni 1748 gift med kjøpmann Hans Pay Schouw, som omkring denne tid flyttet fra Bragernes til Moss.

Hendelser