Halvor Christoffersøn ( - )

Biografi

Halvor er nevnt som bruker av Ullerud i Frogn fra 1637 til 1669.

Se også Ullerud.

Referanser

I Frogn bygdebok er han nevnt med følgende:

Etter mannens død brukte Ellen gården et års tid, men overlot den 1637 til sønnen Halvor Kristoffersen Oppegård, f. ca 1612 d. etter 1669. Halvor fikk dermed bondegodset i Ullerud, og etter faren arvet han 1 fjerding salt i Oppegård. I Frogn var han kirkeverge 1657-59, og lagrettemann var han flere ganger i 1650-60-årene. I det sistnevnte tiåret ble forøvrig tingsamlingene ofte holdt på Ullerud.
De opplysninger en kan finne om Halvor i kildene, viser ham son en stri og kraftig type, som til det ytterste holdt på det han mente var hans rett. I 1652 ble han stevnet av Kjell Ermesjø fordi han påsto at Kjell hadde tatt to tylfter juffer fra ham. Dessuten skulle Halvor ha æreskjelt Kjell nede "i Drøybach". De to ble dog venner igjen, i erkjennelsen av at det som hadde skjedd, var "gjortt udi hastmodighed, druchenschab och ubesindighed" og betalte den idømte boten i fellesskap. På denne tid må Ullerud og Ermesjø ha hatt felles grense i skogen, - det gjaldt nok Ermesjøs parsell nedover mot sjøen - for ved samme anledning ble de to enige om at tre "uvilige" menn skulle undersøke grensen i skogene deres, det skulle settes opp kontrakt som begge skulle underskrive, og ved "forbrytelse" på kontrakten skulle det bøtes 10 rd til kongens kasse samt 10 rd til de fattige.
Vennskapet holdt visst ikke lenge, for allerede noe senere samme året ble Kjell og Halvor stevnet igjen for "utnavn och schiellerij". Begge måtte bøte. Tidlig på våren neste år måtte Halvor igjen svare for voldsom fremferd. I lengre tid hadde han ergret seg over at bøndene i distriktet kjørte over hans mark når de brakte trelast til Drøbak og Husvik. Da så Anders Wold, Ole Slørstad og noen andre Ås-bønder en dag i februar 1653 kom kjørende med sine lass med sperrer, gikk Halvor løs på dem og hugg i stykker tauene som holdt lassene sammen, og Anders Wold skjelte ham ut og kalte ham en løgner, han hadde kanskje et godt øye til Anders fordi denne hadde vært Kjell Ermesjøs fullmektig i den før nevnte saken. Det gikk nå ikke bedre for Halvor enn at han måtte skaffe nye tauer og bøte 8 ørtuger og 13 mark sølv eller 6 ½ rd penger. Men klok av skade lot han et par måneder senere fredlyse sine jorder: ingen må kjøre over hans aker og eng, unntatt når det er frost og sne, ellers er de hjemfallen til straff og bøter. På dette grunnlag stevner han også kort etter Mogens Frestad. Det var nok ikke bare en fordel å ligge midt i allfarveien.
Men Halvor hadde tydeligvis lettere enn de fleste for å komme i klammeri. Flere ganger var han innstevnet for skyssforsømmelse, og i 1666 ble han anklaget av Ole Melby for "ærrørige ord" og overfall på Tomter. Et av Oles vitner påsto at Halvor hadde sagt til Ole: "Du haffr giort imod mig som en schielm och Tiuff". Dette måtte også Halvor innrømme riktigheten av, men årsaken var den, sa han, at Ole hadde leid ham skog og så henvist ham til annenmanns skog. Derfor falt disse "sanddomsord". Men da reiste Ole seg i retten og ropte: "Det løgst du!". Om det ble dom eller forlik mellom dem, vet vi ikke, men litt senere, i 1668, er Halvor oppe i en ny sak. Fogden Nils Christensen hadde fått greie på at det ikke var betalt odelsskatt av det godset som Karl Olufsens arvinger Svend Karlsen og Mikkel Tomter hadde i Ullerud, og nå ville han konfiskere det. Det viste seg så at Halvor i matrikkelen 1666 hadde oppgitt at han var selveier av alt bondegodet i gården, uten å nevne at hans "stebarn" (d.v.s. halvsøsken) hadde rett til to parter på tilsammen 9 lp salt. Halvor mente ikke å ha forbrudt seg, ettersom formynderen, Tore Kjærstad fra Vestby, ikke hadde "inspisert" og tilholdt ham å betale odelsskatt. Enden på saken ble at da Halvor på grunn av skrøpelighet nå ikke lenger var strk nok til å bruke Ullerud, måtte han straks flytte fra gården. Nils Christensen "betrodde" ham 60 rd til å leve for og forbeholdt seg rett til etter Halvors død å "erverve" gården, uhindret av de andre arvingene. Gamle Ellen Ullerud lovte han å ta seg av så lenge hun levde; hun skulle: "bli hos ham" og få klær og mat.

Hendelser