Dag 0 - Onsdag 27. mars 2019
Oslo - Gardermoen
Siden reisen startet grytidlig på morgenen den 28., hadde jeg valgt å ta en overnatting på Gardermoen for å få noen ekstra minutters søvn.
Jeg var på jobb, men gikk derfra ved halv tre tiden. Jeg tok T-banen til byen hvor jeg var innom frisøren og fikk klippet meg, og så dro jeg hjem. Her sto kofferten ferdig pakket, men jeg skulle ha med meg den lille sekken og noe av det jeg hade hatt med meg på jobben. Dog var dette raskt gjort å pakke ned i bagen jeg skulle ha med som håndbagasje. I tillegg fikk jeg ordnet de siste tingene som skulle gjøres og så var jeg klar for å dra.
Jeg spaserte ned til bussen med bagen på ryggen samtidig som jeg trillet kofferten. På bussholdeplassen var det ikke mange minuttene å vente før bussen kom. Jeg tok den ned til Smedstua på Østre Aker vei. Her gikk jeg ned under veien og opp igjen på andre siden for å ta flybussen derfra. Heller ikke her var det lange ventetiden. Vel en halvtime senere var jeg fremme på Gardermoen. Nå var klokken blitt 6 på ettermiddagen og jeg fant frem til Radisson like ved flyplassen hvor jeg skulle overnatte.
Parti fra Atlasfjellene mot Marrakech. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
Jeg fikk sjekket inn på rommet og gikk så opp og fikk innstallert meg der. Neste punkt var å få i seg noe mat før jeg gikk og la meg. Jeg gikk derfor ned til restauranten og bestilte mat og drikke. Mens jeg ventet på maten jobbet jeg litt på laptop'en. Drikke kom med en gang, men maten varte og rakk før noe skjedde. Det skulle vise seg at kelneren hadde glemt å legge inn bestillingen på maten. Hun beklaget at dette hadde skjedd, så det var bare å smøre seg med litt tålmodighet og vente litt til. Men når maten endelig kom, var det en veldig god lammecarré jeg fikk servert. I tillegg unnet jeg meg en liten sjokoladekake til dessert sammen med et glass calvados. Underveis fikk jeg god kontakt med de to kelnerne som serverte meg. Så til tross for forglemmelsen var det en hyggelig seanse i restauranten.
Etter maten gikk jeg tilbake på rommet. Her fikk jeg skrevet dagen kapittel i denne dagboken og dessuten sjekket inn på flyet. Og så var det bare å krype til køys for å få noe søvn.
Dag 1 - Torsdag 28. mars 2019
Oslo - Frankfurt - Marrakech
Jeg sov godt, om enn litt kort denne natten. Klokken ringte 04:15 og da hadde jeg 15 minutter på meg til jeg skulle møte gutta på selve flyplassen. Jeg skulle bare kle på meg og pakke ned ladeutstyret da både laptop, mobil og powerbank var blitt ladet opp gjennom natten. Kontrollerte at jeg hadde fått med meg alt og sjekket ut av hotellet. Så gikk jeg den korte veien til flyplassen og stilte meg opp ved meetingpoint 1 minutt over halv. De andre to var ikke å se, overraskende nok. Fem over halv sendte jeg en sms og lurte på hvor de var, og da var de på flyplassen og hadde sjekket inn og fått levert bagasjen. Dermed var det bare for meg å få levert min bagasje og så kunne vi komme oss gjennom sikkerhetskontrollen og til gate'en som flyet til Frankfurt skulle ta av fra. Siden vi var grytidlig ute, var det ikke noen problemer å komme igjennom. På gate'en var det så bare å vente på avgang.
Fabrikken i Atlasfjellene som lagde oljer og kremer av Argantreets frukter. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
Etter en stund venting kunne vi komme oss ombord i flyet og komme oss til Frankfurt hvor vi skulle bytte fly. Vel fremme hadde vi god tid. Dermed kunne vi i ro og fred spise litt frokost før vi fant flyet til Marrakech. Etter å ha lokalisert gate'en for flyet til Marrakech, fant vi et sted for å ta turens første «medisin» - dvs. en gin & tonic, samt etterhvert en øl. Etter å ha drukket opp, gikk vi til gate'en akkurat i det de begynte boarding – perfekt timing. Vi kom oss ombord i flyet og var klare for neste etappe.
På flyet til Marrakech fikk vi servert lunsj med en kald kjøttkake og varm spaghetti. Etter at vi var ferdig med å spise kom så drikkeserveringen... Vel fremme i Marrakech med 25 grader og sol, kom vi oss gjennom passkontrollen – etter hvert – og fikk hentet bagasjen vår. Etter å ha kommet igjennom gikk vi ut for å finne guiden. Men han var ikke noe sted, istedet fant vi en liten gruppe svensker som skulle på samme reise som oss. Vi sto der og ventet, og etterhvert dukket også guiden Ali opp sammen med sjåføren som skulle frakte oss til hotellet. Det viste seg at gruppen skulle bare være på 10 personer - 7 svensker og 3 nordmenn, samt guiden som var svensktalende, men muligens hadde marokkansk opprinnelse. (Senere kom det frem at Ali var egypter og hadde bodd flere år i Sverige.)
Vi satte oss inn i den lille bussen og ble kjørt den korte veien inn til hotellet Red Hotel som lå sentralt inne i Marrakech. Vi fikk en del informasjon underveis på den korte kjøreturen, og også noe mer i hotellvestibylen. Deretter fikk vi kortene til våre rom og vi hadde tid til egen disposisjon frem til middagen senere på kvelden. Jeg for min del pakket litt om slik at jeg hadde for hånden det jeg hadde behov for videre på reisen i min lille ryggsekk. Resten var fordelt mellom koffert og bag. Deretter tok jeg meg en dusj og gikk så ned til pool'en med laptop'en og skrev dagens kapittel av denne dagboken mens jeg hadde en kopp marokkansk te.
Mens jeg satt der ved pool'en kom også Kristen. Og ikke lenge etter var det tid for å samles. Først skulle vi ordne litt lokal valuta og deretter også litt vann til dagen etter. Etter å ha satt fra oss vannflaskene på rommet, satte vi oss nok en gang ved pool'en og hadde litt mer «medisin». Mens vi satt der kom etterhvert resten av gruppen. Vi drakk opp våre drinker og så satt vi oss alle til bords for en felles middag. Det var buffet, men med mye varme retter og mange desserter. Og maten var veldig god. Etter middagen hadde vi tre gutta nok en «medisin» og så var det på tide å trekke seg tilbake til rommet. Takk for i dag!
Omgivelsene nær toppen av Atlasfjellene. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
Marokko er et kongedømme nordvest i Afrika med kystlinje både til Atlanterhavet og til Middelhavet.
Hovedstaden er Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde er Casablanca.
Andre større byer er Fez, Tanger og Marrakech.
Det er to større fjellkjeder som dominerer landet.
I nord er det Riff-fjellene opp mot Gibraltarstredet og gjennom hele landet ellers går Atlas-fjellene.
Befolkningen er hovedsaklig bestående av berbere, med arabisk og berbisk som offisielle språk og fransk som sekundærspråk.
Dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.kr. som sporene etter Capsien-kulturen kan tyde på.
Senere kom det forskjellige folkegrupper i kortere og lengre perioder, spesielt langs Middelhavskysten.
Med disse kom også Romerriket inn i nord.
Etter Romerrikets fall var det forskjellige grupper som tok over inntill araberne ankom i år 670.
Men det ble snart brudd med kalifatene i Damasjus og det ble dannet egne dynastier i landet.
Under styret til almoravidene holdt man en god del av nåtidens Spania og Portugal og mesteparten av dagens Marokko, samt deler av Algerie.
Almoravidene ble etterfulgt av almohadene, og deretter brøt det ut borgerkrig.
Til slutt sto Alaouite-dynastiet igjen som seierherrer og har vært det dominerende dynastiet siden.
I 1912 ble Marokko et fransk protektorat, men fikk tilbake sin selvstendighet i 1956.
Dag 2 - Fredag 29. mars 2019
Marrakech - Aït ben Haddou
Denne dagen var det som vanlig på Tema reiser, å stå opp tidlig, 06:30, med avgang 08:00. Jeg ordnet meg og gikk ned til frokosten sammen med resten av gjengen, så opp igjen for å pakke de siste restene, samt tannpuss. Deretter var jeg klar for avgang.
Vi samlet oss i vestibylen på hotellet og var så klare for avreise. Den eneste som ikke var der i tide var sjåføren med bussen. Men også han dukket opp etterhvert. Dermed fant vi våre plasser i bussen, bagasjen ble lempet inn og så bar det avsted. Denne dagen skulle vi opp og over Atlasfjellene (Høy Atlas) og litt ned igjen mot ørkenen på den andre siden.
På tur i kasbah Telouet. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
På veien opp stoppet vi etter vel en time ved en café langsmed veien. Her hadde vi muligheten både til å se oss omkring og som et toalett stopp. Og de som hadde lyst kjøpte også noe å drikke. Det var kjøligere her oppe og dessuten blåste det en del. Etter en god, lang stopp dro vi videre. Nå kom vi inn i et langt parti hvor de holdt på med veiarbeide, noe som betød at det ikke alltid gikk like fort. Men samtidig var det nok behov for å utvide og forbedre veien på denne strekningen. Vel en time senere stoppet vi igjen foran en bygning hvor det lagde oljer og kremer av fruktene fra Argan treet. Dette var det damene som sto for og fabrikken og butikken ble drevet som et kooperativ. Her ble vi vist prosessen for fremstilling av oljen fra tørkede frukter, og endte selvfølgelig opp i butikken hvor man kunne handle. Noe de fleste gjorde, meg selv inklusive.
Etter omvisningen og handlingen kjørte vi videre, men bare 10 minutter, for da var vi opp ved det høyeste passet vi skulle over i Atlas fjellene – Tiscka. Her hadde vi en kort fotostopp. Her var det kaldt og vinden blåste kraftig, så kraftig at caps'en måtte ligge igjen i bussen, ellers ville den blåse avgårde. Vi kjørte et lite stykke videre på noenlunde samme høyde til vi begynte nedstigningen på den andre siden ca 20 minutter senere. Her stoppet vi nok en gang, for nå skulle vi bytte fremkomstmiddel.
Mens bussen fortsatte med bagasjen vår på hovedveien, satte vi oss inn i biler med 4 hjuls drift og begynte å kjøre på litt mindre veier gjennom det golde landskapet. Dog var det frodigere steder innimellom, og etterhvert som vi kom lenger ned ble det frodigere og frodigere. Men vi var tross alt på Sahara siden hvor det samtidig var mye tørrere klimat. Vi kjørte nedover en dal og passerte blant annet en saltgruve hvor vi i fjellet langs veien kunne se det hvite saltet trenge igjennom. Etter å ha kjørt en stund i dalen kom vi til slutt frem til en landsby som het Telouane. Her tok vi av veien ned til en kasbah – en liten by innelukket med en bymur og med et palass inne i byen. Vi hadde her en rundtur i palasset som hadde vært bygd på begynnelsen av 1900-tallet og hadde huset en rik og mektig familie – Glaoui. I dag var kasbah'en fraflyttet og begynt å forfalle. Familien hadde mistet all sin innflytelse og rikdom i 1956 ved frigjøringen av Marokko fra Frankrike.
På vei ned mot ørkenen, men med bosetninger ganske høyt oppe. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
Etter omvisningen ble vi kjørt opp til hovedveien igjen, hvor det var en restaurant – Chez Ahmed – hvor vi spiste vår lunsj. Når vi gikk inn til restauranten, gikk vi gjennom en gruppe festkledde kvinner. Og mens vi spiste vår lunsj begynte kvinnene og en gruppe menn å spille og synge lokale sanger – dvs. mennene spilte og både menn og kvinner sang. Vi reiste videre mens de fortsatt holdt på med sin fremførelse for en annen gruppe av gjester som antagelig var amerikanere.
Vi fortsatte vår ferd i dalen som etterhvert ble en canyon. Her kjørte vi langs kanten et godt stykke før vi begynte nedstigningen i en sidegren. Til slutt kom vi ned i dalbunnen og fortsatte til det åpnet seg opp og vi kom ut på et åpnere slettelignende landskap. Ute i dette landskapet kom vi så frem til byen Aït ben Haddou. Dette var endestasjonen for bilene, som så forlot oss. Før vi satte oss inn i bussen, skulle vi ta en liten vandring til en Ksar – en by med festningsverk og bymur – også kalt en borg. Her hadde vi også med en lokalguide for området. Først gikk vi til et punkt i byen som ga oss en god oversikt over den gamle borgen. Deretter gikk vi ned til elven og krysset den på sandsekker og tømmerstokker, før vi så begynte en liten vandring inne i selve borgen. Borgen sto på Unescos verdensarv liste, men var også fortsatt hjem for noen få familier. Vi gikk en liten runde inne i området og endte til slutt opp inne hos en av familiene som bodde her, hvor vi ble servert marrokansk te. Fruen viste også frem en del tepper, men uten at det ble noe handel denne gangen. Deretter delte gruppen seg i to, da noen ville gå til toppen, mens andre syntes det virket å være for slitsomt. Det hadde vært ujevne trappetrinn og tungt å gå på den lille turen vi allerede hadde gått, så det var bare de sprekeste som tok turen opp. Vi andre ruslet rundt til en bru over til den andre siden av elven, hvor vi ventet på at de som gikk til toppen skulle komme tilbake. Det skulle da vise seg at turen opp nok ikke var så vanskelig som vi andre hadde trodd. Etter at hele gruppen var samlet igjen, gikk vi tilbake til bussen.
Vi satte oss inn i bussen og kjørte en liten bit tilbake igjen hvor vi så kom frem til vårt overnattingssted – Ksar Ighnda. Etter litt frem og tilbake med nøkler til rommene – det var ikke noe rom til guiden – fikk vi våre nøkler og kunne gå til våre rom. Her tok jeg en dusj og ordnet meg. Deretter var det dags for å samles for en «medisin». Vi satte oss ved pool'en og fikk etterhvert kontakt med en kelner og ble så servert hver vår «medisin». Etterhvert innfant også resten av gruppen seg, dog uten at mer enn en ble fristet til å slå følge med oss. Så var det heller ikke så lenge igjen før det var middag. Men før middagen betalte vi tips penger til guiden, penger som skulle dekke alt av tips for hele reisen sålenge det var en del av reisen. Deretter satte vi oss ved middagsbordet og hadde som vanlig en buffet middag. Også i dag var det god og variert mat. Etter middagen tok vi fire nok en «medisin» i baren, før vi gikk til hvert vårt rom. På rommet ble jeg sittende og skrive ferdig dagens kapittel av dagboken før jeg gikk til sengs. God natt.
Aït ben Haddou. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2019).
Aït ben Haddou er en befestet by, også kalt en ksar, langs den gamle karavaneruten mellom Sahara og Marrakech, som er et ledd i de transsahariske handelsrutene. Byen ligger i Ouarzazate-provinsen, og er kjent for sine vakre kasbaher. Kasbahene, som er bygget av tegl eller leire, skades regelmessig i regntiden, og de fleste av byens innbyggere bor nå i moderne hus på den andre siden av elven. Noen familier bor imidlertid fremdeles innenfor ksar. På grunn av de godt bevarte bygningene og bystrukturen har Aït ben Haddou vært et verdensarvsted siden 1987. Byen er svært populær som filmlokasjon, og flere kjente filmer har blitt helt eller delvis innspilt her som f.eks. "Lawrence of Arabia" (1962), "Nilens juvel" (1985), "Mumien" (1999), "Gladiator" (2000) og "Alexander" (2004).
Dag 3 - Lørdag 30. mars 2019
Aït ben Haddou - Merzouga
Denne dagen skulle vi reise videre inn mot Sahara ørkenen. Vi startet på samme tid som dagen før. Altså vekking 06:30, frokost 07:00 og avgang 08:00. Like før jeg skulle gå til frokost kom en real regnskur, men den sluttet like raskt som den startet. Noenlunde på slaget var vi alle samlet og klare for avreise.
Ouarzazate. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 30/3 2019).
Vi kjørte av gårde på nytt gjennom Aït ben Haddou og fortsatte ca 3 mil til vi kom til byen Ouarzazate. Dette er den egentlige filmbyen med mange studioer hvor det hvert år spilles inn mange filmer. Byen er relativ ny og ble nærmest grunnlagt på produksjonen av Lawrence of Arabia. Vi stoppet opp ved kasbah'en i byen, men uten å gå inn denne gangen. Kasbah'en var bygd av samme mann som den vi hadde sett på dagen i forveien og var veldig lik denne. Dessuten var det regnvær i luften, så vi tok bare noen bilder på utsiden. Deretter satte vi oss inn i bussen igjen og fortsatte på vår vei.
Ouarzazate er en by på kanten av Sahara ørkenen i Marokko. Byen var lenge et stoppested på veien til Marokko. Under franskmennene ble det etablert en militær garnison i byen, som økte byens viktighet og som sikret den også som et administrativt senter for hele området. I dag er området kjent for for sine kasbah'er - som er en by bygget av teglsten og leire med en mur rundt. Dessuten er Ouarzazate kjent som Marokkos Hollywood hvor mange av de store filmselskapene har bygget studioer og hvor mange kjente filmer er spilt inn helt eller delvis i området. Her kan nevnes "Lawrence of Arabia" (1962), "The man who would be king" (1975), The last temptation of Christ" (1988), "Kundun" (1997), "Mumien" (1999), "Kingdom of Heaven" (2005), "The hills have eyes" (2006) og "Laksefiske i Yemen (2011). Også deler av "Games of Thrones" ble spilt inn i området.
Nå fortsatte vi på til vi kjørte inn i rosenes dal. Vi stoppet opp ved suvenirbutikken hvor det var en video av produksjonen. I dalen ble det dyrket Damaskusroser hvorfra de av kronbladene produserte kremer og rosevann. I butikken hadde de dessuten diverse andre suvenirer som f.eks. masker, steiner og fossiler. Dog tror jeg ikke noen av oss kjøpte noen av produktene eller suvenirene. Vi kjørte videre en kort stund til vi kom til et utkikkspunkt med noen store steiner på toppen av en liten ås. Herfra kunne vi se utover hele Rosenes dal. Og kampesteinene på toppen så nesten ut som en rose slik de lå. Vi ble ikke så lenge der oppe da det blåste friskt og vinden var kald og sur.
Toudra kløften. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 30/3 2019).
Vi fortsatte vår ferd østover, men måtte etter en stund stoppe i en politikontroll. Vi kom etterhvert igjennom og fortsatte på veien. En stund etter måtte vi ta en liten sidevei et godt stykke da de holdt på med veiarbeide. Og sideveien var i merkbart dårligere stand. Omsider kom vi oss tilbake på veien og kom frem til en større by Tinghir. Vi fortsatte igjennom byen og begynte en liten klatring i fjellene, vi var nå kommet inn i Mellom Atlasfjellene. Her stoppet vi ved et utkikkspunkt over Tinghir for et fotostopp. Deretter fortsatte vi inn i Toudra kløften. Her gikk vi ut av bussen og gikk gjennom den trangeste delen av kløften. Veggene her var stupbratte, men kløften var bred. Også her kunne vi kjenne vinden ta tak. Etter å ha gått rolig gjennom den trangeste delen av kløften satte vi oss inn i bussen igjen og kjørte tilbake mot Tinghir. Men før vi kom så langt stoppet vi for å spise lunsj på en restaurant som het Les Roches.
Etter å ha spist oss godt mette var det på tide å fortsette reisen. Vi kjørte tilbake til Tinghir hvor vi hadde en stopp på en teppefabrikk etter ønske av damene i gruppen. Men den eneste som handlet var Geir... Etter endt handel fortsatte vi å kjøre videre.
I utgangspunktet var vi nå ferdig med dagens program, men hadde en toalettstopp i Dikhalt. Her kunne de som ville også kjøpe et sjal/tørkle for å skjerme seg for sanden de neste dagene. Og som vanlig klarte ikke Geir å la være å kjøpe.
Vi fortsatte videre og hadde også en stopp ved noen underjordiske vannkanaler som var ved siden av veien. Her tittet vi ned ovenfra, før vi hadde en tur ned under bakken og inn i en av kanalene som ikke lenger var i bruk. Opprinnelig var kanalen utgravde ganger fra 11-1200 tallet for å lede vann fra fjellene til oasene i ørkenen. Det hadde blitt lagd over 500 slike kanaler og fortsatt var et femtital i bruk den dag i dag.
Deretter kjørte vi den siste strekningen frem til hotellet La Belle Etoile i Merzouga området. Nå var vi langt ute i ørkenen og ikke langt unna grensen til Algerie. Her skulle vi overnatte de neste to nettene. Vi fikk våre rom og vel inne på rommet lå det ved toalettdøren en halvdød kakkerlakk. Jeg dusjet og ordnet meg, og så var det på tide med litt «medisin». I dusjen hadde jeg sett en mygg, så her var det best å være forsiktig! Vi var ikke sikre på om vi ville få det servert, men joda, det ordnet seg. Deretter spiste vi middag sammen som vanlig, men i dag var det ferdig bestilt meny og ikke en buffet. Når vi spiste vår dessert ble det også musikk til maten av fire beduiner som opptrådte. Men vi trakk oss like etter tilbake siden noen av oss skulle tidlig opp neste dag. Jeg som ikke skulle ut og ri kamel neste morgen, brukte en del tid på å skrive ferdig dagens kapittel før jeg gikk til køys. Og når jeg gjorde meg klar for å gå til køys, pilte det et par kakkerlakker til over gulvet i rommet. Satset på at de holdt seg i skyggen videre gjennom natten.
Lodgen utenfor Merzouga. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 31/3 2019).
Merzouga er en landsby sørøst i Marokko omkring 50 km fra rensen til Algerie. I nærheten finnes sanddyne-området Erg Chebbi. Dessuten har området et naturlig underjordisk vannreservoar som er et av Marokkos største.
Dag 4 - Søndag 31. mars 2019
Merzouga
I dag skulle noen i gruppen tidlig opp for å ha en ridetur på dromedar for å se soloppgangen. Grunnet min dårlige rygg, tar jeg ikke sjansen på den typen aktiviteter. Men begge mine to reisekompiser ble med. De skulle bli vekket halv seks, men med litt forvirring ble de vekket en time før. Antagelig var det på grunn av overgang fra vintertid til sommertid for mange europeiske land. De hadde etter hvert kommet seg avgårde og red inn mot sanddynene. Selv om Geir holdt på å falle av, hadde de alle klart å holde seg på dromedarryggen. De hadde fått med seg soloppgangen, selv om det var noen skyer etter nattens regn. Og selvfølgelig hadde det vært mulighet for å shoppe, noe flere av dem hadde gjort. Når de kom tilbake, litt tidligere enn antatt, hadde vi andre stått opp og var klare for frokost. Vi spiste dermed frokost sammen, ordnet oss på rommene etterpå og så var vi klare for dagens utflukt.
Sahara ørkenen ved Merzouga. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 31/3 2019).
Vi kjørte ut i ørkenen i tre land rovere. Litt rundt omkring med mange stopp her og der på diverse høydedrag slik at vi hadde litt utsikt utover områdene. Det meste av området var steinørken, men noen deler var også sandørken. Et av stedene vi stoppet ved var en oase, hvor vi gjorde en liten vandring gjennom oasen. De viste oss også en enklere og grunnere vannkanal inn til oasen fra de nærliggende høydedragene. Mens vi kunne gå oppreist i kanalen vi hadde sett i går, var det ikke mulig i denne kanalen som nærmeste bare var et rør. Inne i oasen var det delt opp mange parseller hvor forskjellige familier eide hver sin parsell. I parsellene hadde de dermed en mulighet for å dyrke frem grønnsaker, urter og frukter etter eget ønske. Det lignet litt på en kolonihage slik vi er kjent med hjemme. Vi hadde også en stopp ved innsjøen Hazi hvor det var en del fugler som holdt til, deriblant flamingoer, storker og ender. Denne innsjøen hadde nå vann, men i tørketiden ville den tørke ut. I tillegg besøkte vi landsbyen Khamlia hvor vi var med på deler av en konsert med den lokale gruppen Pigeons de Sable, Groupe Zaid. De sang og spilte tradisjonell musikk og dans fra dette området. Vi besøkte også en høyde i nærheten av grensen til Algerie, hvor den franske kolonimakten hadde hatt et fort og soldater plassert ut. En del av bygningene som var på nabohøyden var fortsatt i bruk av militæret i Marokko. Vi avsluttet programmet på turen med å spise lunsj hos en beduin-familie. Lunsjen var god og med litt krydder – ihvertfall ved siden av. De tre gutta som kjørte oss rundt hadde nok også litt gjøn med oss der de kjørte rolig noen ganger og nærmest rally andre ganger.
Beduiner er nomadiske arabere.
De snakker arabisk og andre språk dialekter og er muslimer.
Selve betegnelsen beduin er kommet til norsk fra fransk bédouin, igjen fra arabisk badawī, «ørkenboer», det vil si «nomadiske beboere i ørkenen».
Beduinenes territorier strekker seg over store sandørkener i Nord-Afrika til den berglendte sanden i Midtøsten.
De er tradisjonelt inndelt i stammer (eller klaner) og deler en felles kultur av gjeting, kameler og geiter.
Beduinenes tradisjonelle næringsvei med geiter, sauer og kameler er en livsform på kraftig retur.
Dannelsen av stater og faste grenser har gjort det mer og mer vanskelig for beduinene å forflytte seg fritt over de tradisjonelle strekningene.
Stadig flere oppgir nomadetilværelsen og blir bofaste.
Det store flertallet av beduinene har underkastet seg islam.
Den tradisjonelle familien består av et mannlig familieoverhode, ofte med ei eller flere koner og deres felles barn.
Klanen kan omfatte mange mennesker, og forgreninger til resten av familien følger mannens linjer.
De bor i telt, som deles i en mannlig og en kvinnelig del med en skjerm.
Kosten består for det meste av brød, kjøtt og melkeprodukter som buskapen kan bidra med.
Produktene selges også på markedene, for å gi penger til korn o.l.
Tradisjonelt lager også beduinene det de trenger av tepper og klær, og overskuddet selges på markedene.
Beduinene har alltid vært regnet som svært gjestfrie, noe som ligger fundamentert i deres levesett og tradisjoner.
En ørkenvandrer kan derfor alltid regne med å få husly og mat, men beduinsk tradisjon begrenser denne forpliktelsen til et maksimum av 3 dager.
(Wikipedia)
I Marokko er også en del berbere blant beduinene.
Flere av disse gruppene har også koblinger til tuaregene i Sahara som også er berbere.
Blant disse er det flere grupper som drev de store karavanerutene gjennom Sahara.
Hazi innsjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 31/3 2019).
Vel tilbake på hotellet hadde vi resten av dagen ledig. Under kjøreturen hadde jeg begynt å få litt vondt i nakken med påfølgende hodepine. Derfor gikk jeg til rommet og la meg ned på sengen en times tid. Men nå var stikkene og hodepinen blitt skikkelig ille, så det var bare å stå opp igjen. Jeg gikk litt rundt i rommet og satt litt i sofaen, og så begynte det å gi seg. Dermed kunne jeg gå litt ut i solen og slappe av litt sammen med noen av svenskene som allerede satt der når jeg kom ut. Vi satt og pratet og jeg hadde en «medisin». Etterhvert kom også Kristen og han også hadde en «medisin». Etter å sittet der en times tid begynte noen av svenskene å trekke seg tilbake, og da gjorde også jeg det. På rommet satt jeg meg ned og skrev dagens kapittel i denne dagboken.
Litt før middag samlet vi tre gutta oss for en «medisin». Vi satt der og slappet av og nøt vår «medisin» ute i friluft mens solen var i ferd med å gå ned. Da begynte det etterhvert å bli litt kjølig så vi trakk inn i restauranten. Etterhvert var hele gruppen kommet og vi hadde vår felles middag som vanlig, også denne kvelden var det tre retters middag og noen musikere som dukket opp når vi spiste vår dessert. Vi gutta hadde en ekstra «medisin» og dermed var vi av de aller siste som gikk. Tilbake på rommet skrev jeg litt på dagboken og så krøp jeg til sengs.
Dag 5 - Mandag 1. april 2019
Merzouga - N'Kob
Hagen i mausoleet til Ali Cherif. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2019).
Så var det dags for å si farvel til besøket i Sahara og bevege oss tilbake mot Atlasfjellene, denne gangen mot Mellom Atlas og Anti Atlas. Vi hadde god tid på morgenen, så avreise var ikke før 09:00. Demed kunne vi bruke god tid og få med oss soloppgangen, hvis man ønsket, eller sove litt lenger. Når tiden var klar satte vi oss inn i bussen og kjørte ivei.
Vi kjørte sørvestover til vi kom til byen Rissani. Her gjorde vi en stopp ved mausoleet til Ali Cherif, grunnleggeren av dagens kongedynasti, som kom fra denne byen. Vi gikk litt rundt, men fikk ikke lov til å gå inn i selve mausoleet siden vi ikke var muslimer.
Deretter stoppet vi ved markedet i byen. Den store markedsdagen var egentlig på søndag, men i den tilknyttede basaren var det likevel en god del butikker som var åpne. Vi spasert rundt i basaren et kvarters tid og så tilbake til bussen. Et par av oss var litt sene, så vi nesten ble værende igjen, men de andre deltagerne fikk sagt i fra at det manglet noen.
Rissani er en by i østre Marokko. Byen var tidligere et av stoppestedene for ørkenkaravanene og ble dermed en stategisk viktig by. I byen finnes også mausoleet til Ali Cherif som var grunnleggeren for Alaouite dynastiet i Marokko som fortsatt regjerer. De første årene av dynastiet var også byen hovedstad. Ali Cherif ble utnevnt til sultan over området i 1631. Med sønnen Al-Rashid som etterfølger samlet de Marokko til ett rike. Dagens kong Mohammed VI er en direkte etterkommer etter Ali Cherif (som 11te ledd).
Fossiler fra området i Tahiti museum. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2019).
Vi fortsatte ferden en kort bit utenfor Rissani hvor vi tok en avstikker til Tahiti museum. Dette var et museum for fossiler. Her hadde vi en rundtur hvor det ble vist mange typer fossiler som var funnet i Atlasfjellene og områdene rundt. Og til slutt fikk vi selvfølgelig muligheten til å shoppe litt...
Deretter fortsatte vi gjennom stenørkenen mot Mellom Atlas til Alnif, hvor vi spiste lunsj og slappet av litt. Deretter dro vi videre til N'Kob hvor vi skulle overnatte. Hotellet viste seg å være et konglomerat av rom på forskjellige nivåer. Rommene var stort sett store, men et par fikk typiske «pikerom». Selv havnet jeg i kjelleren!
Etter å ha sjekket inn på våre rom hadde vi resten av dagen til disposisjon. Etter å orientert oss på hotellet samlet vi gutta oss og tok en øl. Deretter slappet jeg av litt og skrev denne dagboken ajour. Deretter surfet jeg litt på internett samtidig som jeg fikk sendt reisens første reisebrev. Når det begynte å nærme seg middag, gikk jeg ned til rommet mitt og tok en dusj. Så møttes vi gutta igjen for en ny øl, noen «medisin» spurte vi ikke etter, da vi regnet med at det ikke var å oppdrive. Sjokket var stort når Anders og Kristen fikk ok øl, mens Geir og jeg fikk frosne øl. Disse boksene hadde stått lenge i fryseboksen! Etter hvert kom også resten av gruppen og vi gikk tilbords for middag. Vi ble sittende og prate litt og så gikk vi hver til sitt rom. På rommet redde jeg opp sengen – for aller første gang på et hotell! Deretter skrev jeg ferdig dagens kapittel i dagboken og så krøp jeg til sengs.
Dag 6 - Tirsdag 2. april 2019
N'Kob - Foum Zguid
Fra ørkenområdet. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2019).
Etter å sovet i de undre etasjer denne natten, var det dags for å reise videre. Vi spiste frokost og var klare til å reise avgårde 09:00. I siste liten ble den siste regningen betalt og den siste nøkkelen levert. Og så dro vi avsted.
Vi hadde kjørt en god stund gjennom ørkenlandskapet da vi kjørte gjennom en liten by som antagelig het Toughaaimaar. Her var det tydeligvis markedsdag denne dagen. Dermed gjorde vi en stopp. Vi ruslet rundt på markedet og så hva slags varer de tilbød. For det meste var det frukt og grønnsaker, men også slakt, krydder, klær, redskaper og dører og vinduer kunne man få kjøpt. Vi tok bilder, men ikke alle ville være med på det, og da var det bare å la være.
Etter 20-30 minutter satte vi oss inn i bussen og kjørte videre. Vi var nå inne i Draa-dalen, og gjorde et stopp ved et utgangspunkt over dalen for å ta bilder. Deretter kjørte vi videre til Zagoura hvor vi skulle spise lunsj. Vi var tidlig ute og dermed hadde vi tid til å ta en liten spasertur i området rundt lunsjstedet. Det ble dog ikke så lange spaserturen. Dessuten var det blitt varmt. De tidligere dagene hadde det vært kjølig og nesten kaldt, men denne dagen var det solskinn og 28 grader. Vi kom frem til lunsjrestauranten, som var på et hotell kalt Riad Lamane. Selv om vi hadde brukt litt tid på vår spasertur, var vi fortsatt for tidlig ute. Dermed ble vi gående rundt på hotellet og sittende og vente. Til slutt var tiden kommet, og vi ble servert vår lunsj.
Etter å ha spist oss gode og mette, var det på tide å reise videre. Fortsatt var det stenørken vi kjørte gjennom med en oase dann og vann, og med Atlasfjellene stadig nærmere og nærmere. Vi gjorde et siste stopp på veien ved noen vannmelon parseller. Her tok vi en liten titt på hvordan man dyrket vannmeloner. På parsellen vi var innom var det ingen som holdt på, men vannmelonene så store og fine ut. Ikke lenge før de kunne høstes.
Fra markedet i Toughaaimaar. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/4 2019).
Deretter kjørte vi til dagens overnattingssted noen kilometer før landsbyen Foum Zguid, som het Bab Rimal. Også her var vi tidlig ute, og måtte vente en halvtimes tid på å få nøklene. Vi fant våre rom og fikk koffertene på plass, og så samlet vi tre gutta oss i baren og tok en øl, - og deretter en «medisin». Tilbake på rommet slappet jeg av litt og tok meg så en dusj. Deretter var det ny samling i baren for en ny «medisin» før middag. Deretter spiste vi middag, som denne kvelden var buffet. Og så ble dagen avsluttet med en siste «medisin», før vi trakk oss tilbake til rommene. På rommet skrev jeg dagens kapittel av dagboken, og så var det å krype til køys.
Dag 7 - Onsdag 3. april 2019
Foum Zguid - Oudas Taima
Denne dagen sto vi opp litt tidligere enn vanlig tid, nemlig 07:00, med avreise 08:30. Vi spiste frokost sammen, pakket og ordnet oss, og så var vi klare for avreise mot Taroudannt. Etter å ha tatt noen siste bilder, satte vi oss inn i bussen og dro avsted.
Frodig rundt Draa elven gjennom Draa dalen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/4 2019).
Etter en god stund stoppet vi og hadde en benstrekk ved noen akasier i ørkenen. Ali forklarte oss forskjellen mellom de forskjellige typene akasie-trær. Her var det fortrinnsvis afrikansk akasie og noen paraplyakasier. (Senere skulle vi også se gul akasie.) Deretter fortsatte vi til byen Tissint hvos vi gjorde en stopp ved et lite vannfall. Selv om vannfallet ikke var så stort, er det jo litt merkelig å finne et vannfall i ørkenen...
Vi kjørte videre og kom frem til byen Tata. Her stoppet vi igjen, og hadde en liten spasertur i deler av byen. Dessuten tok vi også noe å drikke på en fortausrestaurant. I Tata tok vi også bilde av skiltet med «52 dager til Timbuktu». Vi kjørte videre, men bare til litt utenfor byen, hvor vi stoppet ved Oasis dar Ouanou, hvor vi skulle spise lunsj. Vi var litt tidlig ute, og satt og slappet av litt i hagen, før vi gikk inn og fikk vår mat.
Handel med hjelp av karavaner gjennom Sahara har funnet sted antagelig siden 7. århundre. Handelen har da vært mellom landene i Nordafrika - dvs. Marokko, Tunisia og nordre deler av Algerie - og landene i Vestafrika sør for Sahara - dvs. Ghana, Mauretania og Mali. (De tre sistnevnte rikene var mye større i utstrekning den gang enn de landene som i dag bærer disse navnene.) Det ble benyttet dromedarer som fraktdyr og lokalkjente mennesker som berbere og tuareger som førere av karavanene. Et større senter for karavanene ble byen Timbuktu i dagens Mali. Varene besto av gull og slaver som ble sendt nordover, og salt og slavesoldater sørover. Men selvfølgelig var det også andre varer som kolanøtter, glassperler, etc.
Etter lunsjen kjørte vi videre mot Anti Atlas. Vi hadde en stopp ved en oase for å ta noen bilder, og stoppet litt senere også ved et mandeltre. Her kunne vi se hvordan mandlene så ut før de ble mandler som vi kjenner de. Vi hadde nå begynt å kjøre inn i noen høydedrag med svingete veier og stup ned på den ene siden. Etterhvert kom vi gjennom disse og frem til Ighrem. Her gjorde vi en ny stopp, og gjorde en spasertur gjennom byen.
Vannfallet ved Tissint. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2019).
Etter Ighrem kom det nye høydedrag som vi kjørte over. Og nå var det blitt vegetasjon på marken og ikke så mye stenørken lenger. Vegetasjonen besto nå av Argan trær. Vi stoppet opp ved et av disse og så på fruktene. Vi kjørte videre, men ikke mange meterne før vi så geiter oppe i et tre. Dermed ble det en ny stopp for å ta bilde av disse geitene.
Vi kjørte videre og kom etterhvert frem til byen Taroudannt, som var dagens mål – trodde vi. Her kjørte vi inn i byen som hadde en ganske stor restaurert bymur. Inne i byen stoppet vi og hadde nok en spasertur gjennom deler av det gamle sentrum av byen. På veien fikk vi også en smakebit av en mandelkake. Etter spaserturen satte vi oss på nytt inn i bussen og kjørte til en mindre by utenfor Taroudannt som het Oudas Taima, hvor vi skulle overnatte på Le domaine Villate Limoune. Like før vi kom frem til hotellet, takket vi vår buss-sjåfør for reisefølget. Den siste dagen til Marrakech skulle gå på svingete og litt dårligere veier, dermed skulle vi kjøre i jeep'er den dagen.
Taroudannt er en by sørøst i Marokko, men på ørkensiden av Atlasfjellene. Byen var hovedstad i Marokko tidlig på 1500-tallet. Byen er omkranset av en festningsmur og er i dag mest kjent for sine markeder. Mye av varene som selges på markedene er laget lokalt.
Vel fremme ved hotellet var det allerede blitt tidlig kveld, og etter å ha fått våre kofferter var det bare å gå til middag. Det var treretters middag á la carte med en liten meny hvor vi kunne velge mellom noen få retter. Etter middagen avsluttet noen av gruppen kvelden sammen med noe å drikke, for oss tre gutta ble det selvsagt en «medisin». Deretter gikk vi hver til vårt. Jeg var sliten og gikk bare rett i seng. God natt!
Lokal transport. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2019).
Dag 8 - Torsdag 4. april 2019
Oudas Taima - Marrakesh
Denne dagen skulle vi kjøre i biler tilbake til Marrakech over Høye Atlas. Vi ble vekket 07:00, ordnet oss, spiste frokost, og var så klare for avreise 08:30. Vi satte oss inn i bilene med oss tre gutta inn i en bil. Deretter bar det i vei.
Vi hadde kjørt i omkring 90 minutter, hvor både Geir og jeg hadde slumret litt i baksetet, før vi hadde dagens første stopp. Det var på en kafé ved en bensinstasjon i Tissint Fiaber, hvor vi kjøpte oss noe å drikke. Det hadde vært regnvær på morgenen, og nå hadde vi tatt det igjen. En skikkelig regnskur fosset ned mens vi ankom og satt der.
Etter å hatt et toalettstopp og fått oss noe å drikke, bar det i vei videre. Neste stopp var ved en nedlagt kafé på rundt 1800 moh. Her var det fin utsikt over fjellandskapet, selv om skylaget var på selve toppene. Vi kjørte videre og stoppet så på et sted som ble kalt La Belle Vue på omkring 2100 moh. Herfra var det sikkert en fantastisk utsikt, men når vi kom hadde det begynt å regne og utsikten var bare rett ut i et tåkehav!
Geiter i et argan tre. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2019).
Atlasfjellene er Afrikas lengste fjellkjede og strekker seg gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Fjellkjedene er skillet mellom kystlinjen til Middelhavet og Atlanterhavet i nord og Sahara ørkenen i sør. Den høyeste toppen er Toubkal i Marokko med sine 4167 meter. Befolkningen i fjellkjeden er først og fremst berbere. Mye av floraen og faunaen er unik for området, men er i sterk tilbakegang for de mest sårbare artene. Det er også gode naturressurser i fjellkjeden.
Veien opp hadde snodd seg rundt i fjellene så det hadde vært utallige svinger. Og med tåken i tillegg var det enkelte i gruppen som hadde kjenning av bilsyke. Spesielt en person hadde det vanskelig. Det gjorde ikke saken bedre at kvaliteten på veien i tillegg hadde blitt merkbar dårligere. Vi kjørte videre oppover til vi like etter La belle Vue kom oss over Tizi n'Test på ca 2100 moh, som var veiens høyeste punkt. Deretter begynte vi kjøre nedover på vestsiden av fjellene mot Marrakech.
Vi hadde en stopp ved et utkikkspunkt for å ta noen bilder. På veien videre måtte vi flere ganger stoppe, for at den syke skulle få luft og ta seg inn igjen. Samtidig ga det oss andre gode muligheter for å få tatt noen bilder her og der. Og sjåførene som hadde kjørt fra Marrakech kl. 04:00 på morgenen hadde vel egentlig også godt av en pause i ny og ne.
Vi stoppet opp på veien ved en gammel moské i Tinmel. Moskéen var ikke lenger i bruk og den var dessverre i forfall siden ingen ville restaurere den. Vi hadde en liten benstrekk ved å gå litt rundt og se oss omkring inne i moskéen. Etter å ha kjørt litt videre kom vi til vårt lunsjsted for dagen, som nærmest var hjemme hos en berber-familie.
Frodighet i dalene i Atlasfjellene. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 4/4 2019).
Etter maten kjørte vi videre med en liten stopp ved innsjøen Ouirgane. Deretter hadde vi også en stopp ved en slags pottemakerverksted, skjønt det bare var butikken. Her var det også mulighet for et toalettbesøk. Nå hadde vi begynt å komme ned på flatere grunn og veien gikk rett frem med noen slakke svinger. Altså var vi kommet oss over og ned fra fjellet. Så var det da bare igjen å kjøre inn til Marrakech og hotellet som gjensto.
Vel framme sjekket vi inn på hotellet – Red Hotel. Det var samme hotell som vi hadde overnattet første natten. Nå var vi alle slitne etter den lange kjøringen og trakk oss tilbake til rommene. Dog hadde vi ikke mer enn et par timer til rådighet før vi skulle ut og spise middag. Men først fikk jeg tatt en dusj og freshet meg opp litt og så samlet vi tre gutta oss i baren på nabohotellet Opera Hotel hvor vi hadde vår tradisjonelle «medisin». Vi samlet oss deretter med resten av gruppen i lobby'en på Red Hotel og var klar for avreise til middagen 19:30. Vi ble kjørt til et punkt inne i gamle byen av Marrakech – Medina'en. Derfra måtte vi gå den siste biten til restauranten Dar Kallij hvor vi skulle ha reisens siste fellesmiddag. Dette hadde tidligere vært et bolighus, en riad, men var nå gjort om til en restaurant. Vi ble vist opp til terrassen på toppen av huset og inn i et telt, hvor vi hadde en aperitiff før maten. Deretter var det å gå ned igjen alle trappene til selve restauranten hvor vi spiste vår middag. Og mens vi spiste desserten vår var det også en opptreden av en magedanserinne.
Etter middagen gikk vi tilbake gjennom de trange smugene til bussen og ble deretter kjørt tilbake til hotellet. Det var nå blitt ganske sent, og det hadde vært en lang dag, så det var bare å krype til køys.
Dag 9 - Fredag 5. april 2019
Tett tåke på toppen av Atlasfjellene. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 4/4 2019).
Marrakesh
I dag var siste dagen med noe offisielt program, da vi skulle ha en byrundtur i Marrakech. Vi ble vekket 07:30, ordnet oss, spiste frokost 08:00 og var så klar for avreise 09:00. Vi satte oss inn i bussen og ble kjørt til den store moskéen Koutoubia. Her spaserte vi gjennom hagen og ned til selve moskéen. Vi hadde nå også fått med en lokal guide som skulle guide oss på denne byrundturen. Underveis på den korte spaserturen ble vi informert om moskéens historie.
Etter moskéen satte vi oss på nytt inn i bussen og ble kjørt til Bahia palasset. I hvertfall nesten. Vi måtte gå den siste biten frem til palasset. Her hadde vi en rundtur i palasset og ble forklart palassets funksjon og hva de enkelte rommene hadde vært benyttet til. Og også litt om livet da palasset ble tatt i bruk.
Etter palasset gikk vi rundt i de trange gatene og smugene i Medina'en. Det var mye å se på. Ett av stedene fikk vi en presentasjon av diverse krydder og oljer – både til matlaging og som kosmetikk. Noe handling av krydder ble det også tid til. Etter å gått rundt i de delene som mer eller mindre var en basar endte vi til slutt ut på det store torget Mhamid. Her hadde vi et kvarter som hver enkelt kunne benytte til å se seg omkring eller handle litt eller hva man hadde lyst til å gjøre. De fleste var litt slitne etter all gåingen og tok det nok med ro, vi tre gutta satt oss ned på en kafé og tok noe å drikke.
Når tiden var inne samlet vi oss igjen hele gruppen og gikk litt videre til restauranten Dar Nejjarine hvor vi skulle spise lunsj. Her spiste vi maten på terrassen, selv om det blåste litt. Vi hadde utsikt over takene på de lave husene i byen og også bort til Atlasfjellene med snø på de høyeste toppene. Etter lunsj satt vi oss inn i bussen og kjørte tilbake til hotellet.
Nå var det slutt på det offisielle programmet og dermed hadde vi ettermiddagen til egen disposisjon. Nå var det ventet regn, så vi tre pluss en tok det med ro på rommene og ble enige om å møtes 18:00 igjen. For min egen del tok jeg en god siesta og deretter skrev jeg ferdig gårsdagens kapittel i dagboken og til slutt en dusj.
Moske i Tinmel. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 4/4 2019).
Vi fire samlet oss i resepsjonen. Ute regnet det, tildels kraftig, så pool-baren ble forkastet som sted for å ta «medisin». I stedet gikk vi inn på søsterhotellet Opera Plaza og satte oss i baren der for vår «medisin». Det ble også tid til en ekstra «medisin»... Så ble den lille gruppen utvidet til fem før vi valgte en av restaurantene på hotellet som middagssted – Bella Italia. Etter maten gikk vi tilbake til vårt hotell og gikk hver til vårt. Det var blitt sent, så jeg valgte å bare krype til køys.
Marrakech er en by sørvest i Marokko, ved foten av Atlasfjellene.
Byen har over 1 million innbyggere, og er provinshovedstad i Marrakech-Tensift-Al Haouz-regionen.
Navnet Marrakech er amzigh (sannsynligvis mur n akuch), og betyr «Guds land».
Marrakech er Marokkos fjerde største by, etter Casablanca, Rabat og Fez.
Byen har Marokkos største tradisjonelle markeded (souk) og det store torget Djemaa el Fna skal være det travleste i Afrika.
Lik mange andre marokkanske byer har Marrakech en gamleby, medina, tilknyttet den moderne bydelen Gueliz.
Marrakech ble grunnlagt av almoravidenes fyrste Abu-Bakr Ibn-Umar i 1070–1072, for å avløse Aghmat som hovedstad.
Gjennom århundrene har byen vært hovedstad og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn.
Byen har jernbaneforbindelse til Casablanca.
Sørvest for Gueliz ligger den internasjonale flyplassen Menara.
I 1985 ble medinaen i Marrakech oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Begrunnelsen var gamlebyens store antall bygninger og anlegg fra dens historiske gullalder.
Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter som ga grunnlag for verdensarvstatus kan nevnes Saadi-dynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen og Bin Yousuf-madrassaen.
I tillegg er der flere andre moskéer, madrassaer, zaouiaer (religiøse skoler, nokså tilsvarende madrassaer), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravide-koubbaen fra 1117,
gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, markedsbodene, bymuren og byportene.
Blant byens nyere severdigheter er Majorelle-hagen som ble påbegynt av den franske maleren Jacques Majorelle i 1924.
(Wikipedia)
Hagen i Bahia palasset. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/4 2019).
Dag 10 - Lørdag 6. april 2019
Marrakesh
Så var vi kommet frem til siste hele dagen i Marokko og Marrakech. Den hadde vi til fri disposisjon. Jeg sto opp 07:30, ordnet meg og gikk så ned til frokost litt før åtte. Der satt vi alle og hadde frokost samtidig, inklusive guiden Ali som skulle reise hjem til Egypt denne dagen. Han fikk som takk for jobben, en liten bok i gave fra gruppen. Deretter utvekslet man noen epost-adresser og så takket vi for følget.
Etter frokosten fikk jeg skrevet ferdig gårsdagens kapittel i dagboken og så var vi tre gutta samt svenske Anders klar for en spasertur. Vi gikk rolig ned til sentrum med moskéen Koutoubia og torget Jamaa el Fna. Her satte vi oss ned på en restaurant for en liten pause og fikk oss noe å drikke. Deretter gikk vi rundt i utkanten av torget og delvis inn i de trange handlegatene/smugene som ble kalt souk'er. Dog ikke lengre unna enn at vi hadde god kontroll på veien tilbake til torget. Det var lett å gå seg vill inne i smugene. Etter å ha gått hele runden rundt og på veien kjøpt en t-shirt, stoppet vi opp på en ny restaurant for en liten pause og noe å drikke.
Etter drikken var det blitt tid for lunsj og vi ble fanget inn på Naim food. Her satt vi på terrassen etter å ha gått opp noen trange trapper. Maten var vel ikke akkurat noe å skryte av, men det var tross alt noe «vomfyll». Etter lunsjen ble vi enige om å gå rolig tilbake til hotellet. På veien tilbake gikk vi innom Cyber Parc Arsat Moulay Abdeslam. Her var det mye roligere enn langs veien på utsiden og dessuten mykere underlag enn asfalten. Etter å ha gått en bit inne i parken kom vi ut i veien igjen ved bymuren. Litt lenger opp i gaten tok vi en pause på en iskrembar – Dino – hvor vi spiste hver vår variant med italiensk iskrem. Deretter fortsatte vi tilbake til hotellet.
På rundtur i basarene i Medinaen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/4 2019).
Vel tilbake på rommet satt jeg meg ned og hørte på fotballkamp fra England med mitt lille lag Hereford FC. Kampen endte 2-2 mot Stockport, et bra resultat for oss.
En liten stund etter var det samling i baren ved pool'en, hvor vi fire hadde hver vår «medisin». Det var litt småsurt da vinden fikk litt tak, så etter en «medisin» trakk vi inn på søsterhotellets bar og hadde en ny «medisin» der. Da fikk vi også besøk av Gunvor som ble med oss på middag deretter, akkurat som kvelden før. Vi hadde plukket ut en restaurant og fant den til slutt, ikke så veldig langt fra hotellet vårt, i et lite restaurantområde utenfor sentrum. Her gikk vi inn på restauranten Rotisserie de la Paix og fikk oss reisens siste middag i Marrakesh og Marokko. Denne gangen et skikkelig kjøttstykke enten entrecôte eller fillet. Det smakte fortreffelig. Etter middagen gikk vi den korte veien tilbake til hotellet og så var den siste dagen over.
Dag 11 - Søndag 7. april 2019
Marrakesh - Frankfurt - Oslo
Jeg sto opp 07:30, hadde en dusj og gikk så ned til frokostrestauranten og spiste frokost 08:00 sammen gutta. Vi slappet av og pratet litt, også med de andre i gruppen. Deretter var det tilbake til rommet. Her skrev jeg dagboken ajour. Og deretter var det å begynne å pakke for å reise hjem.
Når tiden var inne var alle samlet med sine kofferter i lobbyen. Vi satte oss inn i bussen som skulle kjøre oss til flybussen, bare for å bli stoppet like etter start siden en av oss hadde glemt å gjøre opp regningen. Når det var ordnet, kunne vi fortsette til flyplassen. Vi kom oss inn i avgangshallen og stilte oss i køen for innsjekking. Det tok sin tid, men til slutt hadde alle fått sjekket inn. Deretter kom alt av kontroller, enten det nå var sikkerhetskontroll eller passkontroll. Det tok sin tid, men til slutt kom vi oss igjennom. Vel inne kom vi oss til gate'en og deretter inn på flyet. Like etter var vi på vei til Frankfurt.
Atlasfjellene fra Marrakech. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/4 2019).
Ombord på flyet fikk vi servert mat. Et lite problem var at drikke først kom en god stund etter at maten var servert og spist. Deretter satt vi stort sett og halvsov til vi var fremme i Frankfurt. I Frankfurt var det en ny runde med passkontroll og sikkerhetskontroll. Deretter var det å finne neste gate for flyet til Oslo. Selv om vi hadde god tid, tok det sin tid også å komme igjennom. Etter litt venting var det klart for å gå ombord. Flyturen til Oslo var som forrige flytur, bare litt kortere. Vi ankom Oslo kvart over elleve på kvelden. Jeg sa farvel til gutta etter at vi hadde fått våre kofferter, og så var det å vente på flybussen som først gikk kvart over midnatt. Fra flybussen måtte jeg så gå den siste biten hjem, da rutebussen ikke gikk så sent på kvelden. Vel inne i leiligheten satte jeg bare fra meg koffert og bag, ordnet meg på badet og krøp så til sengs.
Dermed var nok en fin ferie kommet til veis ende.