Dag 1 - Torsdag 28. februar 2013
Oslo - Bangkok
Fra Shwedagon i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/3 2013).
Myanmar, tidligere kjent som Burma, er en republikk i Sørøst-Asia.
Landet grenser til Kina i nordøst, Laos i øst, Thailand i sørøst og Bangladesh og India i vest.
Det er kystlinje mot Andamanhavet og Bengalbukta.
Naypyidaw er hovedstad, men Yangon, som var hovedstad frem til 2005, er største by.
Etter flere tiår med brutalt militærstyre (siden 1962) og borgerkrig med etniske minoriteter (siden 1949), hører Myanmar til blant verdens aller fattigste land.
Fra 2011 førte reformer landet i en mer demokratisk retning, men i 2021 grep militæret på nytt makten i et kupp hvor landets demokratisk valgte ledelse ble avsatt og arrestert.
Landets internasjonale navn var inntil 1989 Burma, da militærjuntaen endret det til Myanmar.
Burma er en engelsk forvansking av adjektivet bama.
Myanmar er avledet fra adjektivet myan-ma.
Bama og Myan-ma er begge gamle former med samme betydning og henspiller både på den burmanske etniske gruppen og på hele landet.
Historisk sett dreier det seg om det sentrale lavlandet som utgjorde det gamle burmesiske kongedømmet.
Mens Myan-ma vanligvis brukes i offisielle sammenhenger, er Bama en mer muntlig betegnelse.
I vestlig terminologi brukes ofte burmansk spesifikt om den etniske majoritetsbefolkningen og burmesisk om alle folkegruppene inklusive minoritetene.
Denne bruken er ikke konsekvent.
Navnet Bama er fra sanskrit og betyr 'de sterke'.
Myanmar kan deles inn i tre naturgeografiske hovedregioner: fjellene i vest, Shan-platået i øst og mellom disse det sentrale slettelandet og deltaområdene i Nedre Burma.
I tillegg kommer kystregionene i vest og sørøst.
Fjellene i vest og nord, som er en fortsettelse av Himalaya, har mange steder dype elvedaler med tett skog.
Mellom dette området og Shan-platået i øst er det lavland omkring store elver.
Kysten ved Ayeyarwady-deltaet i sør er lav og utsatt for oversvømmelser.
Kyststrekningen på Malayahalvøya har naturforhold som i vest.
Burmanere innvandret fra nord og grunnla hovedstaden Pagan (Bagan) i 849 evt.
Buddhisme og hinduisme ble dominerende religioner.
På 1000-tallet ble landet samlet til ett rike.
Mongoler erobret Pagan kortvarig i 1287 og landet ble oppløst i mindre kongedømmer.
På 1500-tallet fikk mon-riket Pegu (Bago) i Nedre Burma kontroll over mesteparten av landet, og på 1700-tallet økte ava-riket i Øvre Burma sin makt.
Fra Shwedagon i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/3 2013).
I 1852 tok briter kystprovinsene og det burmanske riket besto av Øvre Burma.
I 1885 rykket britene inn, og året etter ble landet en del av Britisk India.
I 1937 ble Burma utskilt som en egen provins.
Den ble okkupert av japanerne i 1942 og gjenerobret av britiske styrker i 1945.
Burma ble en uavhengig republikk i 1948.
En militærjunta tok makten i Burma i 1962 og innførte en ettpartistat.
Protester ble slått ned med hard hånd av militæret, og i 1974 ble landet omdøpt til Den sosialistiske republikken Burma.
Partiet styrte eneveldig frem til 1988, da et nytt militærkupp avsatte hele den politiske ledelsen og fordelte alle ministerposter på militære ledere.
I 1989 endret landet navn til Myanmar.
Valget i 1990 ble vunnet av opposisjonspartiet NLD (Nasjonalligaen for demokrati) ledet av Aung San Suu Kyi, men hun ble nektet å overta makten og satt i husarrest i lengre perioder frem til hun ble løslatt 13. november 2010.
Regimet, som gjennomførte en sterk militær opprustning, ble anklaget for brudd på menneskerettighetene og Myanmar ble isolert internasjonalt med unntak av samvirket med Kina og handel med enkelte andre asiatiske land.
Fra 2011 førte reformer landet i en mer demokratisk retning, men en ny grunnlov fra 2008 sikret fremdeles stor militær kontroll over staten.
Etter syklonen Nargis i 2008, hvor mer enn 138 000 mennesker mistet livet, var behovet for reformer større enn noen gang.
Regimet hadde sviktet i krisehåndteringen og legitimiteten var på bunn etter den brutale håndteringen av munkeopprøret i 2007, den såkalte «safranrevolusjonen».
En sjutrinnsplan fra 2003 kalt «Veikartet for demokrati» skjøt fart og regimet avholdt i 2010 valg for første gang på 20 år.
De demokratiske reformene førte til at landet åpnet seg for omverdenen, med diplomatisk samarbeid og investeringer fra internasjonalt næringsliv, deriblant norske selskaper.
Grunnloven hindrer Aung San Suu Kyi i å bli landets president, fordi hennes to sønner er britiske statsborgere.
10. mars 2016 utpekte hun derfor sin nære allierte, Htin Kyaw, som NLDs presidentkandidat.
Aung San Suu Kyi gjorde det samtidig klart at den nye presidenten ville følge hennes ordrer.
Gjennom parlamentet fikk NLD opprettet en ny stilling til Aung San Suu Kyi som statsrådgiver.
Stillingen gjorde henne til regjeringssjef, ikke ulik posisjonen til en statsminister.
Siden 2012 har religiøs vold, særlig rettet mot den muslimske delen av befolkningen, truet stabiliteten i landet og Myanmar har fått en oppblomstring av buddhistisk ultranasjonalisme.
Særlig alvorlig har den sekteriske volden vært i Rakhine-provinsen, hvor det har vært flere sammenstøt mellom den buddhistiske rakhine-befolkningen og den muslimske rohingya-befolkningen.
Konflikten i Rakhine dreier seg imidlertid ikke primært om religion, men om historiske stridigheter, om statsborgerskapsrettigheter og om privilegier knyttet til anerkjennelse som etnisk minoritet.
I 2017 gjennomførte det burmesiske militæret en særdeles brutal operasjon som førte til minst 6700 drepte og til at mer enn 700 000 rohingyaer flyktet over grensen til Bangladesh.
FN karakteriserte operasjonen som etnisk rensing og har anbefalt at en rekke navngitte generaler etterforskes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, og blir fremstilt for Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
(Thuesen, Nils Petter; Næverdal, Cato; Nilsen, Marte: Myanmar i Store norske leksikon på snl.no.)
Fra Shwedagon i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/3 2013).
Da var det endelig dags for å reise på ferie igjen. Det var tross alt et helt år siden sist!
Etter å ha pakket ferdig kofferten på formiddagen, beveget jeg meg ut til bussholdeplassen for å ta bussen til Gardermoen. Bussreisen tok som vanlig en times tid. På Gardermoen hadde jeg noen minutter å vente før de andre gutta dukket opp. Vi sjekket inn i skranken hos Thai Airways, med litt småproblem rundt printeren. Men det hele løste seg og vi fikk våre boardingkort, attpåtil ved siden av hverandre! Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen, kjøpte litt penger, og gikk inn for å ta oss en GT før avreise. Vi hadde tross alt ferie. Sjokkert måtte jeg dog gå slukøret tilbake og fortelle gutta at vi ikke fikk noen GT før klokka ett, og da var vi i boardingkøen.
Vi gikk ut av Schengen og ventet på boarding. Vel ombord i flyet, fant vi oss tilrette ganske langt bak. Vi ble servert middag, som jeg sto over siden jeg hadde fastedag. Også alkohol ble det lite av for min del, jeg måtte pent sitte og se på at gutta tok hver sin GT. Deretter ble resten av dagen en salig blanding av småsoving, jobbing på PCen, følge med på flyets posisjoner og høre på andre ombord.
Dag 2 - Fredag 1. mars 2013
Bangkok - Yangon
Fra Shwedagon i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/3 2013).
Yangon er den største byen og en region i Myanmar.
Byen som var tidligere kjent som Rangoon, ligger ved Yangon-elva (Hlaing-elva) om lag 30 kilometer fra dens munning.
Med 5 710 000 innbyggere (2024) er Yangon den største byen i Myanmar.
I regionen Yangon som har et areal på 10 277 kvadratkilometer, bor det 8 203 832 innbyggere.
Dette er den mest folkerike regionen i Myanmar.
Yangon var opprinnelig bare en mindre landsby i tilknytning til pagoden Shwedagon.
Byens moderne historie startet i 1755, da den endret navn fra Dagon til Yangon, og kort tid etter fikk funksjon som en viktig havneby.
En brann i 1841 ødela det meste av byen.
Den ble på ny ødelagt i 1852 av britene, som under gjenoppbyggingen konstruerte et rektangulært gatenett og anglifiserte bynavnet til 'Rangoon'.
Byen ble hovedstad for hele Myanmar etter at britene forente de nedre og øvre delene av landet i 1885.
Før andre verdenskrig var flertallet av innbyggerne indere, kinesere og europeere, men byen har senere fått en stor overvekt av burmanere.
I 1988 var byen åsted for alvorlige og blodige sammenstøt da militæret slo ned på demonstrerende studenter.
Yangon var landets hovedstad frem til november 2005, da myndighetene uten forvarsel besluttet å flytte hovedstadsfunksjonene fra Yangon til et sted rett utenfor Pyinmana, som i mars 2006 fikk navnet Naypyidaw.
(Lundbo, Sten: Yangon i Store norske leksikon på snl.no.)
Etter en lang flyreise kom vi så sent på kvelden, det vil si tidlig morgen siden vi reiste østover, frem til Bangkok. Her var det å passe på å få med seg alle sakene ut av flyet og forberede seg på to timers venting til neste flyavgang «tilbake» til Yangon. Som vanlig i slike ventepauser på våre reiser ble det å sjekke GT-indeksen. Vi fikk oss to gin tonic hver slik at vi var sikre på at vi hadde fått i oss nok «medisin» for dagen.
Etter hvert var det klart for å komme oss ombord i flyet til Yangon. Dette var en relativ kort flyreise på vel en time. Men frokost nummer to fikk vi dog i oss, selv om den ikke var mye å skryte av.
Vel fremme i Yangon samlet gruppen seg. Vi var inklusive guiden Mats Johansson 23 personer hovedsaklig fra Norge og Sverige, men med ett britisk og ett amerikansk ektepar i tillegg. Vi hadde en kort introduksjon på flyplassen før vi skulle begynne på papireksersisen med å få visum til Myanmar. Vi ble forberedt på at dette kunne ta sin tid, men selv synes jeg det tross alt gikk noenlunde greit, hadde vært forberedt på mye lenger venting enn den timen det tok.
Fra Shwedagon i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/3 2013).
Vel gjennom visum og toll møtte vi Momo som var vår lokalguide og vi kunne dra til hotellet Chatrium i Yangon hvor vi skulle overnatte en natt. Vel fremme på hotellet var det klart for mer venting, denne gangen i påvente av å få nøkler til rommene. Dette tok faktisk lenger tid en papireksersisen på flyplassen! Mens vi ventet på romnøklene sovnet jeg i stolen og var borte en halvtimes tid. Dette skulle vise seg å ha vært fornuftig bruk av ventetiden. For dermed hadde jeg ikke behov for å legge meg nedpå før på kvelden.
Vi møttes i resepsjonen like etter at jeg hadde fått min romnøkkel, og før Geir hadde fått sin, og spiste lunsj på en av restaurantene i hotellet. Jeg fikk meg en Miso-suppe som viste seg å være godt krydret – endelig litt mer autentisk variant! Mens vi satt og spiste fikk så Geir sin romnøkkel og vi kunne gå mette og fornøyde til hvert vårt rom og slappe av før ettermiddagspasset.
Selv benyttet jeg anledningen til å pakke ut litt av kofferten og ta meg en etterlengtet dusj. Dessuten fikk jeg koblet meg opp på internett og sjekket og sendt litt e-post, og dermed kontrollert at alt rundt PC'en var i orden. Deretter samlet vi tre oss i resepsjonen for å rekke en GT før rundturen på ettermiddagen.
Etter vårt inntak av medisin, var det klart for en byrundtur – som dog ikke var noen byrundtur overhodet, men "bare" et besøk i pagoden Shwe dagon. Men dette var ikke bare, bare, skulle det vise seg. Pagoden var en blanding av Stuka'er og templer over et større område og var et av Myanmars helligste steder. Vi hadde god tid og etter å ha blitt introdusert til området av Mats, hadde vi en times tid hvor vi gikk omkring på egenhånd og fotograferte i vilden sky. Her ble det mange bilder å sortere når vi kommer hjem.
Shwedagon er en pagode på Singuttara-høyden i den nordlige delen av Yangon.
Vest for pagoden er People's Park og øst for pagoden er den kunstige innsjøen Kandawgyi.
Shwegadon er det mest hellige sted for buddhister i Myanmar og et historisk viktig sted.
Under opprøret i 2007 var det her at buddhistmunkene samlet seg for å marsjere i protest mot militærdiktaturet.
Siden da er området rundt pagoden blitt ett av møtestedene for den demokratiske bevegelsen i landet.
Pagoden er også Yangons viktigste turistattraksjon.
Pagodens forgylte spir er 99 meter høyt.
Det er dekorert med 5448 diamanter, 2317 rubiner, safirer og andre juveler, samt 1065 gullklokker.
På toppen av spiret er det en diamant på 76 karat.
Pagoden, som nederst har en omkrets på 433 meter, skal inneholde relikvier fra blant annet den historiske Gotama Buddha.
Fra Shwesandaw i Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Det er fire inngangsporter til terrassen der pagoden er bygd.
Ved hver inngangsport er det et tempel.
Rundt den åttekantete terrassen er det 64 mindre pagoder.
Terrassen er også omringet av mange mindre buddhastatuer.
Shwedagon ble i 2018 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
I forbindelse med oppføringen av Shwedagon på verdensarvlista skrev UNESCO følgende: «Ifølge legenden ble Shwedagon bygd for mer enn 2600 år siden, hvilket ville bety at Shwedagon er verdens eldste pagode.
Forskning av historikere og arkeologer indikerer at pagoden først ble bygd mellom det sjette og det tiende århundre».
(Lundbo, Sten: Shwedagon i Store norske leksikon på snl.no.)
Etter rundturen i pagoden dro vi tilbake til hotellet og spiste middag. Som ved lunsjen viste det seg at maten i seg selv ikke var spesielt krydret med unntak av suppene som var en del mer krydret. Gode og mette etter å ha forsynt meg med alt for mye tok vi en GT i baren før vi gikk og la oss ved 21-tiden på kvelden. Dels fordi det hadde vært en lang dag, men også fordi vi skulle opp 03:45 neste dag...
Dag 3 - Lørdag 2. mars 2013
Bagan
Fra Shwesandaw i Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Grytidlig morgen, nærmere bestemt 03:45 ringte telefonen for å vekke meg. Da var det tid for å stå opp. Etter morgenvasken og gjort en enkel liten ompakking satte jeg kofferten utenfor døren for opphenting og beveget meg ned i resepsjonen. Her var det klar en frokost boks og litt te slik at jeg også fikk i meg en enkel liten frokost. Etter at alle hadde samlet seg, var vi klare til å avreise. Bussen tok oss ut til flyplassen hvor vi skulle ta innenriksflyet til Bagan.
Som vanlig ved flyturer er man ute i litt tid og venter på flyplassen til det er klart for ombordstigning og videre til flygning. Vel ombord i flyet fikk vi så en ny frokost ombord. Forøvrig en frokost som bestod av en sandwich med hvitt brød og chutney imellom, en grønn! Bolle og et kakestykke av sukkerbrød med brun sirup på toppen. En solid kaloribombe med andre ord. Vel framme i Bagan gikk vi ombord i bussen og var klare for dagens utflukt.
Bagan er en by i Myanmar, 131 kilometer sørvest for Mandalay.
Nord og vest for byen renner elva Ayeyarwady (Irrawaddy).
Bagan, som har verdens største konsentrasjon av pagoder og templer, ble i 2019 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Byen er i distriktet Nyaung U, som har 44 528 innbyggere (2014), hvorav om lag halvparten bor i Bagan.
Bagan er et populært reisemål i Myanmar med rik historie og stor betydning i buddhismen.
Turisme er byens viktigste næringsgren.
De fleste turister besøker Bagan i månedene november–februar, da det er en mindre varm periode med temperaturer på cirka 30 °C.
Byen er kjent for forskjellige typer lakkarbeider, som utføres på basis av kunsthåndverkstradisjoner.
I jordbruksområdene utenfor byen dyrkes det blant annet ris.
Det drives noe fiske i elva Ayeyarwady.
Fra Shwezigon i Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
På Bagan-slettene er det i alt registrert 3595 pagoder og templer, som ble bygd i 11.–13. århundre.
I flere av templene og pagodene er det gjort interessante funn av buddhistiske skulpturer og fresker.
Templene ble bygd i stein, mens palasser og andre hus ble bygd i tre.
I dag er om lag 100 religiøse byggverk tilnærmet fullt bevart.
Mange buddhistiske pilegrimer valfarter til templene og pagodene på Bagan-slettene, blant annet til pagoden Shwezigon og templet Ananda.
Det største templet er Dhammayangyi, som ble bygd i perioden i 1167-1170.
Det høyeste templet er Thatbyinnyu på 61 meter.
Den mest spektakulære måten å beskue de mange buddhistiske templene og pagodene på Bagan-slettene er fra en varmluftballong ved soloppgang.
Det arrangeres slike turer fra oktober til april.
I Bagan er det et arkeologisk museum, som ble åpnet i 1998 i nærheten av Gawkawt Palin Pagoda.
Bagan ble grunnlagt i det andre århundre evt.
Byen var hovedstad i det daværende øvre burmesiske rike i 889–1287.
I denne perioden ble det bygd mer enn 10 000 templer og pagoder på Bagan-slettene.
Mange av disse religiøse byggverk ble rasert av jordskjelv.
Bare i 1940–1975 ble det registrert mer enn 400 jordskjelv i dette området.
(Lundbo, Sten: Bagan i Store norske leksikon på snl.no.)
Vi kjørte først til Shwe San Daw pagoden. Her kunne vi gå et godt stykke opp på pagoden og se utover store deler av Bagan området. Dermed fikk vi et god oversikt over hvordan området så ut. Og det var snakk om veldig mange pagoder overalt. Å gå opp og ned på denne pagoden var dog heller ikke så enkelt, da trappetrinnene var veldig høye og smale, så man gikk nesten rett oppover eller nedover. Og nede på bakken var det mange selgere som skulle selge både det ene og det andre av suvernirer.
Fra Shwezigon i Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Vi reiste videre til et av tettstedene i Bagan-området hvor vi gikk en tur på dagligmarkedet. Her kunne man få kjøpt veldig mye rart. Også noen suvernirer, men for det meste var det dagligvarer og andre varer som vanlige mennesker kunne være i behov av. Dessuten var det også flere spisesteder innimellom. Og innimellom ble et stikkord, siden det var trangt mellom de forskjellige bodene. Etter en liten rundtur samlet vi oss igjen i utkanten av markedet og så på trafikken i «hovedgaten». Og som utlendinger fikk vi ganske fort besøk av gateselgerne. Dog respekterte de fleste at et nei var et nei. Når alle hadde kommet gikk vi bort til bussen og dro videre.
Thanaka er en tradisjonell kosmetisk pasta laget av malt bark eller treverk fra Thanaka-treet (vitenskapelig kjent som *Limonia acidissima*) og brukes mye i Myanmar (Burma).
Det har stor kulturell betydning og har vært en integrert del av burmesisk kultur i flere hundre år.
Opprinnelsen til thanaka kan spores tilbake til Pyu-sivilisasjonen, en av de tidligste registrerte sivilisasjonene i Myanmar.
Pyu bystatene (ca. 2. århundre f.Kr.–9. århundre e.Kr.): Pyu bystatene, som Sri Ksetra, Halin og Beikthano, blomstret i sentrale Myanmar.
De hadde sterk innflytelse fra indisk kultur, inkludert buddhisme, handelsforbindelser og bruken av sanskrit som skriftspråk.
Det antas at bruken av thanaka som et kosmetisk og hudpleieprodukt startet i denne perioden.
Pyu-folket pleide å male barken, treverket eller røttene fra thanaka-treet (botanisk kjent som *Limonia acidissima*) til en pasta og påførte det på ansiktene sine for skjønnhet og beskyttelse mot solen.
Over tid spredte bruken av thanaka seg til andre etniske grupper i Myanmar, inkludert Bamar (den dominerende etniske gruppen), Shan, Kayah og Karen-folket.
Det ble en integrert del av deres kultur og identitet.
Thanaka ble brukt både av menn og kvinner, og det ble ansett som et symbol på skjønnhet, eleganse og nåde.
Thanaka-pastaen lages ved å male barken, treverket eller røttene fra thanaka-treet på en rund steinslabbe kjent som *kyauk pyin*.
Vann tilsettes gradvis til det malte materialet til en tykk pasta dannes.
Denne pastaen påføres deretter på ansiktet, hovedsakelig på kinnene, haken og pannen, ved hjelp av enten fingrene eller en børste.
Den får sitte på huden i flere timer eller over natten, og vaskes deretter av.
(Natural Spa Supplies sin engelske hjemmeside.)
Ananda tempelet i Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Neste stopp var et museum for Thanaka. På rundturen fikk vi informasjon om at Thanake opprinnelig er fra barken på tresorten Thanaka. Denne barken males opp til et pulver ved å gni en kubbe mot en stenplate hvor man har hatt litt vann på før man starter. Deretter smører man seg inn med dette pulveret som er løst opp i vannet. De siste restene bruker man til å legge et ekstra tykt lag på de mest utsatte stedene som kinnben og nese. Det tykke laget kan man så lage mønster i, f.eks. med en tannbørste...
Etter museumsbesøket dro vi til Shwe Zi Gone pagoden, hvor vi også gikk en rundtur og så oss omkring. Denne pagoden minte mye om Shwe Dagon pagoden i Yangon. Noe som ikke var så rart, siden Shwe Zi Gone dannet skole for de gyldne pagodene som de begge var.
Den kongelige Shwezigon Pagoda, eller Shwezigon Paya, er en buddhistisk stupa som ligger i Nyaung-U, Myanmar.
En prototype av burmesiske stupas, den består av en sirkulær stupa belagt med gullblad, omgitt av mindre templer og helligdommer.
Byggingen av Shwezigon Pagoda startet under kong Anawrahta (regjerte 1044–1077), grunnleggeren av Pagan-imperiet, i 1059–1060 og ble ferdigstilt i 1102, under hans sønn kong Kyansitthas regjering.
I løpet av århundrene har pagoden blitt skadet av mange jordskjelv og andre naturkatastrofer, og har blitt restaurert flere ganger.
I de siste renovasjonene er den dekket med mer enn 30 000 kobberplater.
Imidlertid har terrassene på det laveste nivået forblitt som de var.
Denne pagoden, et hellig buddhistisk religiøst sted, antas å huse et bein og en tann av Gautama Buddha.
Noen tror det er en kopi av Tann-Relikvien som ble sendt som gave av kongen av Sri Lanka.
Pagoden er i form av en kjegle, dannet av fem kvadratiske terrasser med et sentralt solid kjerne.
Det er fotspor under de fire stående Buddha-statuer her.
Jataka-legender er avbildet på glasert terrakottategl satt inn i tre rektangulære terrasser.
Ved inngangen til pagoden er det store statuer av tempelens voktere.
Det er også fire bronse-statuer av stående Buddha som angivelig er fra den nåværende tidsalderens Buddha.
Ved de ytre grensene av pagoden er 37 nats (åndelige vesener) deifisert, sammen med en intrikat utskåret treskulptur av Thagyamin, den burmesiske versjonen av den indiske guden Indra.
Innenfor området til Shwezigon Pagoda finnes det en steinsøyle med inskripsjoner på Mon-språket dedikert av Kyansittha.
På kjøretøyet skal fintfolk merkes. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Krønikene om kongene i Burma har tilskrevet kong Anawrahta (regjerte 1044–1077) å ha initiert byggingen av pagoden i 1059–1060.
Ifølge legenden valgte Anawrahta stedet for byggingen av denne pagoden ved å sende en hvit elefant med et frontalbein-relikvie eller en kopi av en tann-relikvie (i noen kilder er det vist som et frontalbein-relikvie,
og i andre kilder som en tannkopi) av Buddha, for å vandre fritt med erklæringen om at hvor enn elefanten stoppet, ville det være stedet for å bygge pagoden.
Elefanten stoppet til slutt på en sanddyne, som ble valgt som stedet for å reise pagoden, derav navnet Shwezigon pagoda, som betyr "gyllen pagode på en sanddyne" på burmesisk.
Pagode betyr "stupa" eller "zedi."
Noen kilder nevner at frontalbein-relikvien er oppbevart i Shwezigon Pagoda, men frontalbein-relikvien (pannebein-relikvien) var allerede oppbevart i Seruvila Stupa i Sri Lanka på 2. århundre f.Kr.,
som vist i de Sinhala Dhathuvamsa, Pali Dhathuvamsa og Jinakalamali Thai tekstene.
*Dhathuvamsa* er en kronikk skrevet om pannebein-relikvien til Buddha.
Imidlertid ble pagoden fullført av hans sønn, kong Kyansittha (regjerte 1084–1112/13).
Mens de nedre terrassene ble bygget av Anawrahta, er resten av strukturen kreditert Kyansittha.
Den endelige ferdigstillelsen var i 1086, og fotsporene under de fire stående Buddha-statuer her antas også å være fra samme periode.
Pagoden er en kopi av den pyramideformede Mahabodhi-tempelet i Bodh Gaya, stedet for Buddhas opplysning i India.
Pagoden har blitt skadet av jordskjelv og andre naturkatastrofer gjennom tidene, og har blitt restaurert fra tid til annen.
En bemerkelsesverdig renovasjon ble utført av kong Bayinnaung (regjerte 1550–1581) på slutten av 1500-tallet.
Under jordskjelvet i 1975 ble det påført betydelig skade på spiren og kuppelen, noe som nødvendiggjorde en stor renovasjon.
Den er nå betydelig forsterket med et dekke av mer enn 30 000 kobberplater, som ble donert av lokale og internasjonale tilhengere; forgylling av kuppelen ble utført mellom 1983–1984 og også i nyere tid.
Imidlertid har pagodens terrasser på bunnnivå forblitt stort sett i sin opprinnelige form.
Pagoden, en prototype av burmesiske stupas, er som en klokkeformet stupa fra de tradisjonelle Mon-folket, som ble den arkitektoniske prototypen for mange stupas bygget i det daværende Burma (nå Myanmar).
(Wikipedia, engelsk versjon.)
Solnedgang over Bagan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/3 2013).
Vi avsluttet så rundturen med et besøk i Ananda tempelet. Her var det fire store Buddha figurer som sto i hver sin himmelretning – vest, sør, øst og nord. Selv om det forsåvidt var interessant, begynt nok de fleste å få sin dose av pagoder for dagen. (Et tempel regnes også som en pagode.) Så etter rundturen i tempelet, var de fleste glade for at de nå skulle få lunsj. Lunsjen hadde vi i restauranten Sunset Garden ved Irrawaddy elven. Gode og mette og nok også plaget litt av varmen dro vi til hotellet Myanmar Treasure Resort hvor vi skulle innlosjeres. Denne gangen gikk det raskt å få romnøklene. Deretter forsvant vi alle hvert til vårt rom for litt siesta time.
Ananda-tempelet, som ligger i Bagan, Myanmar, er et buddhistisk tempel bygget i 1105 e.Kr. under regjeringen (1084–1112/13) til kong Kyansittha (Hti-Hlaing Min) fra Pagan-dynastiet.
Templets utforming er korsformet med flere terrasser som leder til en liten pagode på toppen, dekket av et paraplylignende ornament kjent som *hti*,
som er navnet på paraplyen eller toppornamentet som finnes i nesten alle pagoder i Myanmar.
Det buddhistiske tempelet huser fire stående Buddha-statuer, hvor hver av dem vender mot de kardinale retningene øst, nord, vest og sør.
Tempelet sies å være et arkitektonisk underverk, en fusjon av Mon- og indisk arkitekturstil.
Det imponerende tempelet har også blitt omtalt som "Westminster Abbey of Burma".
Tempelet har stor likhet med Pathothamya-tempelet fra 10.–11. århundre, og er også kjent som en "virkelig steinmuseum".
Tempelet ble skadet i jordskjelvet i 1975.
Imidlertid har det blitt fullt restaurert og vedlikeholdt med hyppig maling og hvitvasking av veggene.
Ved 900-årsjubileet for byggingen, som ble feiret i 1990, ble templets spir forgylt.
Det er et høyt æret tempel i Bagan.
(Wikipedia, engelsk versjon)
På Irrawaddy elven. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/3 2013).
Selv hadde jeg egentlig ikke tenkt til å legge meg nedpå, men siden ryggen skurret litt valgte jeg likevel å legge meg ned. Og selvfølgelig gikk det ikke bedre enn at jeg sovnet og kom litt forsent til kveldsavtalen.
På kvelden var det altså en ny tur ut, først et lite stykke med bussen til et oppsamlingspunkt. Her gikk vi over til å reise videre rundt i området med hest og vogn. Selv om jeg var litt skeptisk før start, gikk turen bra uten større problemer med ryggen. Vi endte opp i Gomi pagoden hvor vi kunne klatre opp på monumentet og se solnedgangen over Bagan. Selv endte jeg med å gå ganske høyt opp, først gjennom et par interne trapper, for til slutt å gå rundt stupaen langs kanten. For hvert hjørne jeg skulle rundt måtte jeg gå gjennom en trang passasje hvor det bare var så vidt jeg kom igjennom. Men igjen var det god utsikt over området når man kom litt opp på et monument.
Etter solnedgangen som var fin med en dyprød sol, men hvor klimakset forsvant på grunn av dis, dro vi med bussen til middagsrestauranten Nanda. Her ble vi servert en blandingstallerken og samtidig var det dukketeater på scenen. Etter å ha spist oss gode og mette dro vi tilbake til hotellet hvor vi avsluttet på tradisjonelt vis med en GT i baren ved siden av swimmingpoolen.
Dag 4 - Søndag 3. mars 2013
Irrawaddy-elven
På Irrawaddy elven. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/3 2013).
Siden vi ikke skulle forflytte oss denne dagen, ble det såkalt sovmorron i dag. Hvilket betød at vi ikke ble vekket før 06:30. Vi spiste frokost på hotellet og var klare for avreise 08:00. Denne dagen skulle vi på tur på Irrawaddy-elven med båter, så første etappe var en kort busstur ned til elven hvor vi skulle bli hentet av båtene. Nå viste det seg at båtene som skulle hente oss allerede var på tur med noen pilgrimmer og var blitt forsinket. Vi ble derfor satt i noen mindre båter som vi skulle benytte for å komme i land, med en gang og dro over til den andre siden av elven.
Ayeyarwady (Irrawaddy) er Myanmars lengste elv og den nest lengste elven i Sørøst-Asia etter Mekong; den har en samlet lengde på 2210 kilometer.
Ayeyarwady har sitt utspring i grensefjellene mellom Myanmar og Kina (Tibet).
På Mandalaysletta mottar den tilløpet Chindwin fra nordvest, renner mot sør over store sletter og munner i et delta i Mottamabukta (Martabanbukta) ved Andamansjøen.
Dette deltaet har et areal på 46 000 kvadratkilometer.
Ayeyarwady er landets viktigste trafikkåre.
Fra elven er det bygd et nettverk av irrigasjonskanaler, som er av stor betydning for Myanmars jordbruk.
Landet omkring elvens nedre løp og delta er blant Jordens største risdyrkingsområder.
Det drives fiske i elven, hvor det finnes i alt 45 fiskearter.
Elven brukes også til tømmerfløting.
Ayeyarwady er om sommeren seilbar opp til byen Bhamo, 1440 kilometer fra munningen.
Resten av året er den seilbar 1100 kilometer.
Mellom Mandalay og Bagan går det elvecruiseskip.
Av munningsarmene er det bare den østligste, Yangonarmen, og den vestligste, Pathein, som er seilbare.
(Lundbo, Sten: Ayeyarwady i Store norske leksikon på snl.no.)
Vi gikk i land på den andre siden og begynte å gå avsted i flokk mot den lille landsbyen Selam som lå her. Her gikk livet på tradisjonelt vis med dyrking av forskjellige grønnsakplanter som best man kunne. En sak som spesielt var fremtredende var dyrking og tørking av chili. Og som vanlig ved slike besøk bli man nærmest overfalt av unger. Her var det dog bare av nysjerrighet og ikke for å tigge. Etter en rundtur i landsbyen beveget vi oss tilbake til elvebredden og de ventende båtene. Nå var de to store båtene også kommet, så de mindre båtene fraktet oss ut til de store og så hadde de gjort sin del av jobben.
Det lokale destilleriet. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 4/3 2013).
Vi fortsatte så med en båttur oppover elven. Det var dog ikke så mye å se annet enn elvebredden og folk som vasket håret, tok seg et bad eller vasket klær. Mye av dette skyldes at det var nokså varmt og disig og at vi var i den tørre årstiden. Etter en stund klev vi på nytt i land og hadde en liten spasertur opp til en pagoden. Denne pagoden var et tempel som lå relativt avlegs og var dels hugget ut i fjellsiden. Selv sto jeg over å gå inn, men de andre gjorde turen. Etter tempelbesøket gikk vi tilbake til båtene og startet på turen tilbake nedover elven. Denne gangen skulle vi ikke helt tilbake, men stoppet på veien hvor bussen ventet på oss og fraktet oss til lunsjen på Beach Bagan restaurant.
Etter lunsj satte vi oss i bussen og begynte på returen til hotellet. På veien gjorde vi en stopp på den lokal fabrikken TUN hvor man gjorde lakkarbeider. Man lagde ett eller annet av bambus som så ble lakkert. Alternativt var grunnlagsmaterialet hestehår som så ble lakkert. Vi fikk en liten omvisning i selve produksjonen av de forskjellige prosessene og endte opp som vanlig ved slike besøk, i salgsbutikken. Etter besøket på fabrikken dro vi så tilbake til hotellet.
Vel tilbake på hotellet gikk de fleste til sine rom og slappet av. Det hadde vært en varm dag så de fleste var relativt slitne og så frem til en liten siesta. Selv gikk jeg en liten tur på hotellområdet før også jeg slappet av litegrann på rommet.
Senere på ettermiddagen samlet vi tre gutta oss i baren og tok en GT som en aperitiff til middagen. Etter hvert kom også resten av selskapet og vi dro med bussen til River View restaurant for å spise middag. Etter middagen dro vi tilbake til hotellet og også da var det noen av gruppen som samlet seg i baren for å avslutte dagen med en GT eller to.
Mandalay. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Dag 5 - Mandag 4. mars 2013
Bagan - Mandalay
Dette var dagen for å si farvel til Bagan og begi oss ut på reisens lengste busstur nordover til Mandalay. Vi ble vekket 06:30 som i går og etter en kjapp dusj og pakking av kofferten var det klart for å spise frokost før vi satte oss inn i bussen.
Når bussen startet sin reise begynte også guiden Mats sin fortelling, først litt om den politiske situasjonen i landet og deretter om buddhismen og fortellingen om Buddha selv, dvs. den 28de Buddhaen som vi kjenner som (den) Buddha. Hans fortelling ble bare avbrutt av stopp vi gjorde underveis.
Det første stoppet var allerede etter bare en halvtime hvor vi fikk en introduksjon til innhøsting av palmeolje fra toddy-palmen og videreforedlingen av denne til enten sukker eller til toddy-brennvin. Og selvfølgelig måtte vi også få en liten smakstår. Toddyen smakte ikke så allerverst, men ingen av oss tre gutta kjøpte noe, selv om det var andre i gruppen som gjorde det.
Tempelet på Mandalay Hill. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Vi reiste videre med bussen og fortellingen om Sidharta Gaudama (også som sagt kjent som Buddha), før vi en stund senere hadde neste stopp i en liten landsby vi kjørte gjennom for å ta en tur på det lokale markedet. Dette markedet var også et dagligmarked med all verdens ting som en vanlig innbygger kunne tenkes å ha bruk for av matvarer, isenkram, klær, osv. Selv handlet jeg litt grønn te, så får jeg se når jeg kommer hjem hvordan denne smaker!
Vi fortsatte vår reise nordover i bussen og fortellingen inntil det var tid for å spise lunsj. Denne hadde vi ved en Myanmarsk variant av en veikro. Og det var som vanlig i østen ikke noe galt med maten, selv om knekk med fuglefrø kanskje ikke var den beste desserten jeg har smakt...
Etter lunsjen fortsatte vi bussturen, nå på motorveien til Mandalay hvor det nesten ikke var andre kjøretøy å se. Og nå lot Mats oss også få en pause fra historiefortellingen slik at vi kunne ta en liten middagslur på veien. Etter hvert begynte folk å våkne til liv igjen og han kunne avslutte fortellingen mens vi samtidig var på vei inn i Mandalay.
Vi hadde en siste stopp inne i Mandalay hvor vi fikk se bymuren med vollgraven rundt der det gamle kongepalasset hadde vært. Selve palasset hadde blitt bombet sønder og sammen under krigen og nå var det en militærleir, slik at det var best å være forsiktige. Men vi fikk fotografere muren og porten inn gjennom muren samt broen over vollgraven til porten. Dessuten hadde vi fra broen fin utsikt til Mandalay Hill som vi skal besøke i morgen.
En side (tavle) av verdens største bok. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Etter fotostoppen ved bymuren fortsatte vi til foten av Mandalay Hill hvor vårt hotell lå. Her fikk vi som vanlig en velkomstdrink, denne gangen uten appelsin i slik at også jeg kunne få en, og sjekket inn. Før vi dro opp til rommene våre tok noen av oss en GT i baren.
Etter hvert samlet vi oss påny i baren og tok en GT før middagen. Middagen skulle vi ha på hotellet, så det var ikke så langt å gå. Men ikke desto mindre var det faktisk litt vanskelig å finne frem til den utvendige grillrestauranten, tross alt. Og altså denne kvelden var det grillbuffet som sto på menyen. Etter middagen med det sedvanlige dukkeshowet dro vi tilbake til baren og hadde et par nightcaps i form av en GT og en Cairpirinha før vi gikk hvert til vårt.
Mandalay er en by i Myanmar, ved elva Ayeyarwady, 575 kilometer nord for Yangon.
Byen har 1 531 860 innbyggere (2023) og er hovedstad i regionen Mandalay, som har et areal på 30 888 kvadratkilometer og har 6 477 749 innbyggere (2019).
Mandalay er elvehavn, jernbaneknutepunkt og handelssenter for øvre Myanmar.
En stor del av Myanmars eksport til Kina foregår via Mandalay.
Den industrielle virksomheten er i hovedsak begrenset til lettindustri, herunder silkeveving og bronsestøperier.
Byen er kjent for gull-, sølv-, jade- og trehåndverk.
45 kilometer nord for byen er Mandalays internasjonale flyplass.
Mandalay er Myanmars kultursenter og landets buddhistiske sentrum.
Midt i byen ligger den muromkransede gamlebyen.
Ved foten av Mandalayhøyden står De 730 pagoders tempel.
Arankanpagoden sørvest for byen er en viktig buddhistisk helligdom.
I Mandalay er det 23 universiteter (2023).
Det eldste universitetet er fra 1925.
Mandalay ble grunnlagt i 1857 og var i 1859–1885 landets siste hovedstad før den britiske annekteringen av landet.
(Lundbo, Sten: Mandalay i Store norske leksikon på snl.no.)
Dag 6 - Tirsdag 5. mars 2013
Mandalay
Det gyldne palass. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Vi sto som vanlig opp 06:30 med den vanlige morgenrutinen med frokost. I dag skulle vi ikke flytte fra hotellet, så det var bare å samle sammen sakene man trengte for dagen og være klar til avreise i resepsjonen kl 08:00. Første stopp på dagen var Mandalay Hill med sitt tempel på toppen. Reisen opp var med små lastebiler hvor vi skulle sitte på lasteplanet. Turen opp var en påkjenning for min rygg, men til slutt var vi endelig oppe.
Oppe på toppen gikk vi en liten runde i tempelet. Dessuten var det en god utsikt utover byen. Etter en stund var det klart for å reise videre og da var det altså å kjøre ned igjen til hotellet med de samme bilene vi kom opp med. Men vel nede igjen var det en stor buss som skulle ta oss videre.
Neste stopp var et nytt tempel – Naha Lokamarazein Kuthodaw - hvor man hadde verdens største bok. Boken var et sett av steintavler (729 stk) som hver og en var satt inn i en slags stupa på tempelområdet. Dette var det eneste eksemplaret av et av de buddhistiske skriftene som finnes på stenplater i verden. I Korea var det ett eksemplar i tre, og disse to var de eneste fullstendige eksemplarene som var igjen.
Vi reiste videre til neste stopp som var et gammelt palassbygg som etter hvert hadde blitt til et kloster. Dette huset var bygget i teak og hadde utskjæringer over det hele. Opprinnelig var bygget dekket av bladgull, men dette var for det meste borte nå.
Deretter var det igjen ut på veien med bussen. Vi var fortsatt i Mandalay og skulle nå stoppe ved fabrikken King Galon hvor man fremstilte bladgull. Dette var et tungt arbeid hvor de rett og slett banket gullet flatt. En prosess som tok 6 timer! Dessuten var det også mulighet for å shoppe, merkelig nok...
Etter dette besøket dro vi ut av Mandalay og ut mot den gamle hovedstaden Inwa. Vi kom med bussen til et ferjested ved elven, hvor bussen ikke kom lenger. Vi satte oss i den lilleferjen og ble ført over til den andre siden hvor vi først skulle spise lunsj ved restauranten Small River. Lunsjen ble servert ute i hagen med de vanlige typene retter.
På Irrawaddy elven ved Inwe. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Ava er en ruinby i Myanmar, 16 kilometer sørvest for Mandalay.
Byen var hovedstad i Burma (i dag Myanmar) fra grunnleggelsen i 1364 til 1783, da kongen flyttet til Amarapura.
I perioden 1823 til 1837 ble Ava igjen hovedstad.
I dag er det bare ruiner igjen av hus, palass og pagoder.
Ruinbyen fikk i 1989 navnet Inwa.
(Ava - ruinby i Burma i Store norske leksikon på snl.no.)
Etter lunsjen skulle vi dra inn til et tempel i Inwa og dette gjorde vi med hest og kjerre som tok to og to personer. Vi dro avsted på en humpete grusvei. Ved veien hadde det vært mange gateselgere og en av jentene satte avgårde etter oss på en sykkel. Dog ga hun opp etter en god stund. Vi fortsatte opp til Bagaya klosteret hvor vi så oss omkring og hadde en prat via lokalguiden med en munk som var lærer på stedet. Ut igjen for å ta på oss skoene måtte vi passe oss for det var blitt ganske varmt på steingrunnen. Etter klosterbesøket var det tid for litt hest og kjerre igjen tilbake til ferjeleiet. Og dermed kom det også en gateselger på sykkel etter oss igjen!
Etter nok en humpete tur med mye risting av en dårlig rygg kom vi endelig frem og var ferdig med torturen for denne dagen. Vi gikk canossagangen gjennom selgerskaren og kom oss ombord i ferjen som tok oss over til den andre siden hvor bussen ventet. Og dermed bar det avsted igjen til dagens siste stopp.
På veien tilbake til Mandalay dro vi innom en annen gammel hovedstad ved navn Amarapura hvor vi skulle se på verdens lengste teakbro. Vi stoppet opp ved stranden nedenfor broen og hadde litt tid til å se oss omkring, inklusive å ta en liten tur ut på selve broen. Trevirket som var benyttet til å bygge broen hadde bl.a. også kommet av trevirket fra det gamle palasset i Inwa.
Marked i Nuaung Shwe. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/3 2013).
Elleve kilometer sør for byen Mandalay er byen Amarapura, ved elva Ayeyarwady.
Denne byen ble grunnlagt av kong Bodawpaya i 1783 og var landets hovedstad i periodene 1783–1821 og 1842–1859.
I Amarapura er det ruiner av det kongelige palasset som ble bygd i slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.
Over innsjøen Taungthaman utenfor Amarapura ble det i 1849–1851 bygd en 1,2 kilometer lang gangbro.
Dette er verdens lengste bro av teak.
(Lundbo, Sten: Mandalay i Store norske leksikon på snl.no.)
På veien tilbake til Mandalay stoppet vi en siste gang ved et shoppingsenter slik at folk kunne få handlet inn litt nødvendigheter. Vel tilbake på hotellet hadde vi kvelden til fri benyttelse. Noen av oss tok en GT i baren før vi trakk oss tilbake til rommet før middagen. Etter en varm dag på 37 grader var det veldig behagelig å få tatt seg en dusj.
Senere på kvelden samlet vi oss på nytt i baren for en GT, før vi gjorde det enkelt og tok en middag på hotellet. Det fristet ikke å gå ut på byen med lommelykt... Etter å ha avsluttet kvelden med en siste GT var det tid for å gå til sengs. I morgen skulle vi opp tidlig igjen.
Dag 7 - Onsdag 6. mars 2013
Mandalay - Inle sjøen
Da var det dags å si farvel til Mandalay og begi seg til neste sted som var Inle sjøen. Vi ble vekket 05:00 og etter morgenstellet var det ned til frokostrestauranten. Etter frokosten var det opp igjen til rommet for å pusse tennene og smøre seg og så dra avsted. Det var imidlertid mange menesker oppe allerede og det å få heisen til å gå opp til min etasje tok sin tid, men til slutt var jeg alene og kom meg til rommet. Deretter skulle jeg også ned igjen, men det gikk heldigvis lettere. Ut av heisen var det bort i resepsjonen for å levere nøkkelen og gjøre opp for meg. Som vanlig var jeg siste person ut i den ventende bussen og tydeligvis var jeg etterspurt for oppgjøret, for alle maste om at jeg måtte betale! (Det skal sies, at jeg faktisk ikke var for sent denne gangen, selv om det ikke var langt unna.)
En fisker på Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/3 2013).
I bussen ut til flyplassen hadde nok de fleste antatt at de kunne ta en liten blund, men Mats satte i gang med sin sedvanlige historietime. Vel fremme på flyplassen ble det som på flyplasser flest, å komme seg gjennom innsjekkingen, gjennom sikkerhetskontrollen, venting på flyet før flyet var klart til avgang og vi kunne gå ombord i bussen som tok oss ut til flyet. Etter at alle hadde kommet seg ombord var det klart for en kort flytur over fjellene til vi landet på flyplassen i Heho. Her kom etter hvert bussen som skulle frakte oss inn til Nuaung Shwe og Inle sjøen.
Etter en stunds kjøring var vi nesten fremme ved båtene som skulle frakte oss videre, men først måtte vi ta en tur innom markedet i Nuaung Shwe. Som med de tidligere markedene vi hadde besøkt, var også dette et dagligmarked med alle mulige slags varer som en vanlig innbygger i området kunne trenge. Selv om det kanskje var noen andre lokale varer på dette markedet, var grunnprinsippet det samme.
Etter markedet fortsatte vi den lille biten ned til «havnen» hvor våre båter ventet. Vi ble fordelt på 5 båter som satte i gang for full guffe først gjennom kanalen opp til selve innsjøen og deretter over sjøen til den andre siden. Det vil si om det faktisk var den andre siden eller bare en innsnevring på sjøen er vel litt usikkert. Første stopp var restauranten Inithar Heritage House hvor vi skulle spise lunsj.
Lunsjen ble spist på terrassen i andre etasje med utsikt over trafikken i den trange kanalen på nedsiden. Etter en lunsj med noen litt andre retter enn normalt tok vi en liten titt inn i første etasje hvor det ble drevet oppdrett av katter av typen Burmeser. Og så var vi klare for å dra videre.
Fisking i kanalen til Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/3 2013).
Vi satte oss ned i båtene igjen og kjørte en kort vei til vi kom til noen hus hvor det ble drevet veveri – Mya Setkyar. Her vevde de med silke og med tråder utvunnet av lotusplanten. Vi fikk også demonstrert hvordan de utvant tråder fra stilken av lotusplanten. Og som vanlig etter å ha blitt presentert for de forskjellige stegene i prosessen havnet vi til slutt opp i butikken.
Deretter var det på nytt å sette seg i båtene og nå begynne på reisen tilbake til hotellet. Men først skulle vi stoppe hos den lokale smeden. Her demonstrerte Momo hvordan fiskerne fanget fisk med den tradisjonelle garnet eller rusen som det minner om. Deretter var det å gå inn i smia hvor arbeiderne holdt på og som samtidig var butikken...
Etter en kort stund satte vi oss på nytt i båtene og fortsatte mot hotellet. Men vi skulle gjøre en siste stopp på Nan Pan Inlay, en fabrikk hvor unge jenter lagde myanmarske sigarer, Cheruter. Også her ble vi forklart prosessen av Momo samtidig som de unge jentene lagde mange sigarer rett ved siden av. Og selvfølgelig var det også mulighet for å kjøpe sigarer..., samt noen lakkarbeider og noen bilder.
På baksiden var det et båtbyggeri, men selv kom jeg ikke lenger enn til suvernirselgerne som skulle selge minibåter, før jeg snudde og gikk tilbake igjen.
Vi satte oss ned i båtene for siste gang denne dagen og ble fraktet over sjøen til hotellet Myanmar Treasure Resort som lå litt ute i sjøen med mange hytter på stylter i selve sjøen. Selv fikk jeg en hytte langt borte fra resepsjonen hvor det også var en gangbro inn til en landsby på land. Og på denne broen var det mye trafikk fram og tilbake. Hytten hadde dusj på utsiden av hytten i et avlukke på baksiden. I dette avlukket var det et vindu hvor jeg kunne se ut på broen. Når jeg så tok meg en dusj følte jeg meg litt på utstilling, selv om det nok ikke var noen grunn til det egentlig.
Mya Setkyar veveri. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/3 2013).
Etter dusjen og å ha organisert meg litt i nye omgivelser var det tid for en ny GT. Vi hadde som vanlig også hatt en rett etter at vi ankom hotellet. Og nå var stort sett alle 8 norske med i gruppen. Deretter gikk vi inn for å spise middag i spisesalen. Denne gangen var det buffet som ble servert. Men siden vi var i et litt annet område var det variasjoner fra tidligere. Etter middagen samlet vi oss på ny i baren og hadde et par nightcaps før vi gikk hvert til vårt når baren stengte for kvelden.
Inlesjøen er en innsjø lokalisert i den sørvestlige delen av delstaten Shan i Myanmar, 880 meter over havet.
Den er 21 kilometer lang og 11 kilometer bred.
Med et samlet areal på 116 kvadratkilometer er den landets nest største innsjø.
I området rundt og delvis på innsjøen bor det i alt 150 000 mennesker.
Inlesjøen er særlig kjent for Inthafolket, som på 1700-tallet kom fra Dawei-distriktet i den sørøstlige delen av Myanmar, hvor det var konflikter mellom burmesere og thailendere.
Totalt utgjør Inthafolket ved Inlesjøen 70 000 personer (2020).
Mange av dem bor i pålehus i innsjøen.
Ved å fiske opp sjøgress har de bygd opp flytende hager og små øyer, som er forankret i sjøbunnen med lange bambusstokker.
På de flytende hagene og øyene kan de hele året dyrke blant annet tomater, agurk, erter, bønner, blomkål og aubergine.
Som fremkomstmiddel på innsjøen bruker de flate kanoer.
I innsjøen fisker de blant steinbit, karpe og ål.
Det de ikke selv bruker, selger de på de flytende markedene og på markeder i landsbyene ved innsjøen.
Inlesjøen med de flytende hagene og markedene, samt Inthafolkets tradisjoner, er en stor turistattraksjon i Myanmar.
De er direkte flyforbindelse fra Yangon, Mandalay og Bagan til Heho, som er 40 kilometer nord for Inlesjøen.
Byen Nyaungsawe ved nordenden av innsjøen er et senter for turisttrafikken.
Her kan man bestille turer på Inlesjøen.
(Lundbo, Sten: Inlesjøen i Store norske leksikon på snl.no.)
Dag 8 - Torsdag 7. mars 2013
Inle sjøen
På Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/3 2013).
Denne dagen skulle vi bare være ved Inle sjøen, så vi fikk sove lenge denne morgenen, helt til kl 07:00. Og den vanlige morgenrutinen gikk med morgenstell og så frokost en halvtimes tid etter vekkingen. Deretter tilbake til hytten for siste del av morgenstellet og så var det klart for dagens utflukt. Til frokosten denne dagen var det noen av jentene på hotellet som hadde kledd seg opp i lokale drakter slik at turistene kunne ta bilde av de.
Vi steg ombord å båtene og dro ut over Inle sjøen. På den andre siden begynte vi å kjøre opp gjennom trange kanaler dels med jorder og dels med bebyggelse langs kanten. Et sted hvor det var bebyggelse stoppet vi opp ved et sølvsmedverksted hvor vi fikk se hvordan arbeidet foregikk for så til slutt å ende opp i shoppen, som vanlig. Etter å ha handlet litt for vi videre gjennom kanalene og startet på turen oppover en elv. Elvebredden var som ved kanalene enten jorder eller bebyggelse, men det som var nytt var slusesystemet som ble praktisert. Overgangen fra en sluse til neste var relativ liten, faktisk så liten at båten bare tok litt fart og kjørte over med motoren løftet opp akkurat i det slusa ble passert!
Til slutt kom vi ikke lenger oppover elven med båtene og måtte fortsette til fots. Og severdigheten vi skulle se var selvfølgelig en pagode, dvs det var ikke bare en, men vel 1500 stk. For å komme frem gikk vi videre fra elven gjennom skogen til vi kom frem til en lang trappegang eller hall med trapper, som ledet opp til tempelet med alle pagodene. Vi gikk en runde mellom pagodene og de som ville kunne gå inn i tempelet In Dein. Selv valgte jeg heller å gå i området rundt. Det var deilig å kunne streife litt omkring i mer skoglignende områder. Og noen sommerfugler fikk jeg også fotografert!
Etterhvert var alle fornøyd og vi begynte på tilbake turen til elven, hvor vi gikk en litt annen vei selv om også denne var delvis gjennom trappehallen og delvis gjennom skog og bebyggelse. Vel nede ved elven samlet vi oss sammen og fortsatte returen i båtene. Og fortsatt passerte vi slusene i samme stil, men nå ble det en slags rafting ut av det.
Lokale drakter. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/3 2013).
Vel nede i kanalene dro vi til dagens lunsjrestaurant Htun Htun. Og som vanlig fikk vi smake på noen forskjellige retter av det lokale kjøkkenet. (Grønn bønner med peanøttsaus og løk og hvitløk var veldig godt!)
Etter lunsj fortsatte vi vår utflukt med å besøke noen flytende gårder og marker. Det var altså benyttet seg av sjøgrasset som fantes som en bunn, som de la jord oppå og støttet alt opp med bambusstenger. Resultatet var at alt sammen fløt så de kunne bruke jorden til å dyrke ris og grønnsaker. Og uansett vannstand i sjøen ville dette være flytende på toppen. Vi kjørte mellom disse markene og fikk se hvordan dette fungerte. Etter en god stund var vi gjennom og så ble vi kjørt tilbake til hotellet.
Før vi gikk tilbake til hyttene tok Kristen og jeg og noen flere av gruppen en liten drink, mens Geir gikk for å ta seg en dusj og en massasje. Vel tilbake i hytten tok også jeg meg en dusj. Og dusjen var i et lite sidebygg under åpen himmel med all trafikken frem og tilbake mellom hotellet og landsbyen på land...
Etter litt pusling på rommet var det atter tid for samling i baren hvor vi tok en GT. Jeg hadde glemt å ta på meg myggmiddel, så etterhvert var det bare å innse at noe måtte gjøres. Jeg gikk tilbake til hytten, men hadde kjempeproblemer med å få åpnet døren. Til slutt var det en fra betjeningen som fikk åpnet den, men også han hadde sitt svare strev med å klare det. Vel tilbake til gjengen var det tid for middag på hotellet. Og som kvelden i forveien var det buffet som sto på menyen. Vi spiste oss mette og samlet oss deretter nok en gang i baren for en siste nightcap på Inle Lake. Og alle var skjønt enige om at dette hadde vært den beste dagen hittil.
Pagoder i In Dein området. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/3 2013).
Dag 9 - Fredag 8. mars 2013
Inle sjøen - Ngapali
Så var det dags for å si farvel til Inle sjøen og bevege oss videre på vår rundtur i Myanmar. Vi ble vekket 05:30 om morgenen for å rekke flyet til Thamdwe. Etter vanlig morgenstell og frokost sa vi farvel til lodgen og den hyggelige betjeningen og satte oss ned i båtene for å bli fraktet inn til byen hvor bussen ventet på oss. Båtturen over en liten del av sjøen og inn i kanalen gjorde at de fleste våknet og var et siste minne fra Inle-sjøen.
Vi kom oss ombord i bussen og kjørte en times tid til flyplassen akkompagnert av en ny historietime med Mats. Vel fremme sjekket vi inn og satte oss ned for å vente på flyet. Det tok sin tid, men ca en time forsinket var det klart for flyavgang. Selve flyturen var ikke på mer enn en snau time og så var vi fremme ved Bengal bukten hvor vi skulle tilbringe de neste dagene med sol og bad. På flyplassen i Thamdwe fikk vi vekslet litt mer lokal valuta før vi ble fraktet i buss til hotellet Amata Resort & Spa i Ngapali. Vel fremme på hotellet fikk vi lunsj, som var av den tradisjonelle varianten med 4-5 retter hvor man smakte på alle. Deretter fikk vi våre rom og var nå overlatt til oss selv noen dager.
Trappetrinn i kanalen til Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/3 2013).
I Ngapali var det egentlig ikke så mye å finne på. Hotellet var beregnet for badegjester med en stor sandstrand hvor det var langgrunt og slik at man på kvelden kunne se på solen gå ned i vannet. Rett utenfor hotellet var det en del lokale smårestauranter som hovedsaklig hadde sjømat på menyen. Dessuten var det noen suvernirbutikker og noen butikker som solgte drikkevarer, både med og uten alkohol.
Resten av ettermiddagen gikk med til litt sløving, litt utpakking av kofferten, prøve å komme meg inn på internett for å sende e-poster, en badetur i 28-29 graders vann... og en dusj, før vi samlet oss i baren for å ta en GT før middag.
Siden vi hadde spist lunsjen på hotellet, valgte vi å gå på en av de små restaurantene rett utenfor hotellinngangen. Vi tittet på menykarten og bestilte. Selv bestilte jeg gratinert krabbe Myanmar style med Fried Rice ved siden av. Det jeg ikke var klar over som de andre, var at ris automatisk var med. Så jeg fikk en stor tallerken Fried Rice, to krabbeskall fylt med krabbekjøtt og så gratinert og ris ved siden av. Dessuten kom det litt frukt til dessert som også var iberegnet. Riktignok måtte jeg vente en stund før krabbene ble servert, men det var rett og slett fordi kjøttet først skulle kokes og deretter gratineres. Men smaken var det ikke noe feil med, det var faktisk ganske godt! Og altså mer enn nok mat. Her satt vi på lokal restaurant i Myanmar og spiste lokal mat antagelig fanget natten i forveien, det eneste som forstyrret idyllen var at alle rundt oss snakket svensk!
Etter middagen karret vi oss mette og fornøyde tilbake til hotellet og avsluttet kvelden med en GT i baren før vi gikk hvert til vårt. Også nå prøvde jeg å komme inn på internettet for å sende e-poster, men fortsatt uten hell.
Flytende marker i Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/3 2013).
Dag 10 - Lørdag 9. mars 2013
Ngapali
Ngapali Beach er en kyststrand som ligger i Rakhine-stat, vestlige Myanmar, omtrent 7 kilometer (4 miles) fra byen Thandwe.
Den regnes som Myanmars fremste stranddestinasjon.
Ngapali Beach strekker seg omtrent 3 til 7 kilometer langs Bengalbukten.
Stranden har fått navnet, uttalt "Na-pal-li", som sies å stamme fra "Napoli" (Napoli, Italia), etternavnet til en italiensk reisende som var nostalgi for sitt hjemland.
Stranden kom under kontroll av Arakan-hæren 24. juni 2024 under deres offensiv i Rakhine i den pågående borgerkrigen i Myanmar.
Stranden ligger ved Bengalbukten i sørvestlige Rakhine-stat, omtrent 240 kilometer sørvest for Nay Pyi Taw, Myanmars hovedstad.
Den har en høyde på cirka 11 meter over havet.
Kystlinjen har myk, hvit sand kantet med kokospalmer, og klart turkisblått vann som er generelt rolig og fri for farlige marine dyr, noe som gjør den ideell for folk som ønsker å svømme.
Stranden er en del av en rekke bukter, med hovedstrekningen som går mellom Ngapali-landsbyen og fiskerlandsbyen Gyeik Taw (Jate Taw) i sør.
I nærheten finnes mindre bukter som Andrew Bay og områder nær Pearl Island som tilbyr flere pittoreske steder.
Rorsmann på Inle sjøen. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 8/3 2013).
Regionen har et tropisk monsunklima, med gjennomsnittstemperaturer rundt 23°C, og topper på 28°C i mars, og synker til 11°C i august.
Årlig nedbør er i gjennomsnitt 4 309 millimeter, med den våteste måneden i august (1 127 mm) og den tørreste i januar (1 mm).
Området rundt inkluderer mangroveskoger, små øyer og kupert terreng, med utspring av Arakan-fjellene som strekker seg mot kysten.
Ngapali Beach er Myanmars mest utviklede stranddestinasjon, selv om den fortsatt er mindre kommersialisert enn andre regionale motparter.
Turismeindustrien er primært dominert av internasjonale besøkende med høykvalitetsresorter som Bayview Ngapali, Amata Resort, Amazing Ngapali og det statseide Anawa.
Disse resortene tilbyr fasiliteter som utsikt over stranden, spa og eksklusiv mat, med rompriser som varierer fra $100 til $250 per natt, noe som er betydelig høyere enn andre steder i Myanmar.
Hotellene i området eies for det meste av individer med militære bånd.
Seniorgeneral Min Aung Hlaing har vært en vanlig besøkende på Ngapali sammen med sin kone Kyu Kyu Hla.
Det myanmarske militæret har arrangert offisielle hendelser på lokale resorts, inkludert et møte i 2023 med thailandske militæroffiserer på Jasmine Ngapali Resort.
Tidlig på 2000-tallet konfiskerte Myanmars militære over 100 dekar kystland fra lokale innbyggere i Thandwe, inkludert områder rundt Ngapali Beach, Ziphyu Kone-landsbyen og Shwewachai-stranden.
Erstatningen som ble tilbudt landeiere, var angivelig 7 000 kyat per dekar.
Landet ble senere leid ut til militærtilknyttede selskaper og individer, mange av dem med nære bånd til senior militære ledere eller som holdt stillinger i militærtilknyttede forretningsnettverk.
Mye av landet som ble brukt til hotellene, var tidligere militæreid eller konfiskert fra lokale.
Noe ble leid ut til selskaper til lave priser.
U Ba Shein, en tidligere MP, tok opp dette spørsmålet i parlamentet i 2013.
Erstatning ble angivelig gitt til noen av de berørte bøndene, men ikke alle aksepterte eller mottok det.
Arakan-hæren, som tok kontroll over området i 2024, uttrykte intensjon om å revurdere landeierskap basert på lokale rettigheter.
AA-lederen, General Twan Mrat Naing, har en bakgrunn innen turisme.
AA uttalte også at de ville slutte å kreve penger fra hotelleiere under navnet "AE".
(Wikipedia, engelsk versjon)
Siden det ikke var noe program for dagen, var det selvfølgelig heller ikke noen frokosttid vi skulle stå opp til. Men vi tre gutta hadde blitt enige om å spise frokost 07:30. Etter å ha spist frokost og avtalt lunsj gikk vi så hvert til vårt. Selv om vi reiser sammen, så trenger vi ikke være sammen hele tiden.
På tur ved Ngapali Beach. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 9/3 2013).
Selv valgte jeg å bruke formiddagen til å gå meg en tur. Jeg tok med meg kameraet med den største linsen og den kombinerte stativet for kameraet og vandringsstaven og satte av gårde. Først litt nedover veien før jeg brøt av og fulgte skiltingen mot en pagode. Pagoden fant jeg aldri, men i første omgang gikk jeg på en «bakgate» med bolighus på hver side. Det vil si bolighus og bolighus, det var veldig enkle hus i en eller to etasjer. Og var det to etasjer så bodde husdyra i første etasje. Og antagelig ikke så mange turister som hadde beveget seg inn i dette området siden jeg tydeligvis var det store samtaleemnet etterhvert som jeg passerte. Etter en stund ble det færre hus og heller små jordlapper i stedet. Og deretter var det bare jordlapper, men på hver liten kolle var det et hus som hovedsaklig var noen form for prepareringshus og ikke bolighus. Etter en stund innover i varmen kom jeg plutselig til en kjerrevei, så antagelig var det en landsby lenger inn. Men nå var det litt antydning til skog på kollen på den andre siden av veien. Så jeg valgte å fortsette opp den slakke siden og inn i bambusskogen. Jeg angret nok litt på det etterhvert for det var en stri jobb å komme igjennom bambusbuskaset. Men etter en stund kom jeg opp til toppen på kollen, god og svett. Og på den andre siden var det selvfølgelig en sti ned og ikke noe bambus... Jeg pustet ut og slappet av litt på toppen og prøvde å få tatt noen bilder av noen sommerfugler, uten den helt store lykken med det heller. Mens solen stekte begynte jeg på returen og denne gangen valgte jeg å følge stien ned. Den gikk over et par småtopper før den endte opp i kjerreveien og jeg kunne følge den videre. Etter hvert begynte det igjen å dukke opp bolighus og jeg visste at jeg begynte å nærme meg havet igjen. Dog ville jeg ikke komme ned ved hotellet, men ved fiskerlandsbyen et lite stykke lenger syd. Mens jeg går der og husene kommer tettere og tettere og jeg påny er i en «bakgate» er det en salgsbod med drikkevarer. Siden jeg ikke hadde tatt med meg noe smakte det godt med en Cola – av den lokale sorten. Den forsvant ganske fort! Samtidig var det en jevn strøm av mennesker i begge retninger og flere tittet nysgjerrig på dette rare vesenet som sto der med det store kameraet rundt halsen og drakk. Lenger ned var det lagt ut fisk og andre sjødyr til tørking i solen. Jeg var helt klart inne i fiskerlandsbyen nå. Litt lenger ned kom jeg inn på hovedveien og begynte å gå mot hotellet. Nå hadde også varmen begynte å tære på så jeg var ganske sliten. Etter hvert så jeg for meg at bare jeg kom rundt svingen så var hotellet der, men akk, dengang ei. Men til slutt så jeg stedet hvor jeg hadde veket av fra veien og nå visste jeg at det ikke var langt igjen. Og endelig var jeg fremme ved hotellet og kunne svinge inn i bakgården og bort til rommet mitt. Den siste utfordringen var at jeg bodde i 2. etasje, så jeg hadde en trapp jeg skulle opp. Totalt sett var det en fin tur, selv om det ikke ble så mange bilder som jeg hadde håpet og varmen var påtakelig etter en tur på nesten 3 timer.
På tur ved Ngapali Beach. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 9/3 2013).
Etter et bad i Bengalbukten og ha slappet av litt, var det tid for lunsj. Vi samlet oss og tok igjen turen til en av de lokale restaurantene. Denne gangen falt valget på Treeasure. Etter gårsdagen hadde vi lært å ikke bestille annet enn en hovedrett hver, og jeg for min del bestilte blandet sjømat grilltallerken. Imidlertid fikk vi med en liten aperitiff som definitivt inneholdt noe alkohol. Dessuten fikk vi også tempura grønnsaker og litt frukt som dessert i tillegg. Med to store flasker øl kom det hele på 60-65 kr for oss tre samlet! Det var ingen fare for at ikke pengene skulle rekke til.
Etter lunsjen slappet jeg litt av og forsøkte pånytt å få orden på internett. Og nå fikk jeg kontakt med nettet, men så snart jeg hadde fått opp e-posten og skulle skrive en melding, falt nettet ut. Frusterende! Etter hvert ble jeg lei og tok med meg laptop'en bort i baren for å se om det var bedre der. Med en GT ved siden av meg gjorde jeg noen nye forsøk, men med samme resultat. Nettet datt ned før jeg hadde klart en melding for sending. Men plutselig var det en melding som gikk igjennom, og dermed var det bare en igjen. Etterhvert ga jeg opp og satte meg ned for å se på solnedgangen i Bengalbukten. Nå kom etterhvert også de andre to gutta og vi satt i sofaen og så på solnedgangen med en GT på bordet. Hvilket fryktelig liv...
Sammen med et annet norskt par som var med på reisen – Lisbeth og Tor – gikk vi etter solnedgangen over veien til en lokal restaurant som het Best One og spiste middag. Denne gangen valgte jeg å prøve en helstekt fisk - Red Snapper. Antagelig var fisken fanget på natten, i hvert fall var det som vanlig på disse lokale restauranten utmerket mat som ble servert. Denne gangen var det «bare» litt frukt som var på huset. Men fem hovedretter og 4 flasker øl (murere) kom på den enorme summen av 25.500 khyat (uttales sjatt) som tilsvarer noe rundt 127,50 kr.
Stranden ved Ngapali Beach. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 11/3 2013).
Etter middagen tok vi en avslutning med en GT i baren på hotellet før vi gikk hvert til vårt. Tilbake på rommet ville jeg prøve nok en gang å få sendt den siste e-posten. Og nå var det plutselig ikke noe problem i det hele tatt. Riktignok var det ikke 100% stabilt, men altså stabilt nok til at jeg også kunne svare på en annen e-post i tillegg til å få sendt reisebrev. Dessuten fikk jeg attpåtil fulgt med på hvordan det gikk i fotballkampen med mitt lag Hereford United. Endelig var dette blitt gjort.
Dag 11 - Søndag 10. mars 2013
Ngapali
Også i dag var programmet sol og badedag og altså ikke noe program. Vi møttes til frokost 07:30, dvs jeg var litt sent ute og kom til frokostbordet først 10 minutter over, men der satt det ingen! Jeg spurte om noen av de andre hadde sett gutta, men svaret var nei. Javel, tenkte jeg. Da har de nok forsovet seg begge to. Så jeg spiste min frokost alene og var kommet til avslutningen med litt frukt, og da dukket Kristen opp. Klokken min viste 08:10, noe jeg kommenterte. Men svaret fra Kristen var at hans klokke bare var 07:28. Jeg spurte noen andre og javisst, det var klokken min som gikk for fort.
Byrundtur i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 12/3 2013).
Etter frokosten sløvet jeg litt på rommet en stund, før jeg gikk ned og tok meg en dukkert i Bengalbukten. Deretter var det tid for lunsj. Vi gikk på en av de lokale restaurantene – Silloda – som vanlig. Og også som vanlig gikk det i sjømat med friterte reker denne gangen for meg.
Etter lunsj slappet jeg av litt og tok en dusj, før jeg gikk inn på spa avdelingen og tok meg 90 minutters aromaterapi. Det var veldig behagelig å bare ligge der på benken og bli knadd litt og deretter bli smørt inn med en olje, bare avbrutt når jeg måtte snu meg rundt. Men en blir jo litt sløv etter en slik behandling.
En liten stund etter at jeg var ferdig med massasjen var det samling i baren for å få vite tider for avreise neste dag. Og selvfølgelig var det også tid for en liten aperitiff. Dog ikke en GT denne gangen, men en Singapore Sling. Dog smakte ikke denne så bra som den tilsvarende på Raffles i Singapore. Etter aperitiffen og informasjonen dro vi på nytt over veien for å finne en ny restaurant hvor vi skulle spise middag. Vi valgte Ambrosia i dag og jeg bestilte blandet grillet sjømat. Denne gangen var variasjonen ikke så veldig stor, siden det var forskjellige type blekksprut og reker som ble servert. Etter middagen gikk vi tilbake til hotellet og tok oss en GT før vi trakk oss tilbake til våre rom. Sliten etter en lang sløvedag, tok det ikke lang tid før jeg krøp til køys.
Dag 12 - Mandag 11. mars 2013
Ngapali - Yangon
Så var dagen kommet hvor det var slutt på sol og bad og vi skulle begynne på hjemreisen via Yangon. Men litt tid skulle det ta før vi reiste siden flyet først gikk på tidlig ettermiddag.
Byrundtur i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 12/3 2013).
Vi samlet oss som vanlig til frokost 07:30. Denne gangen uten at noe var galt. Etter frokost var det tid for å tenke på å få pakket kofferten, men også litt tid til å sløve litt. Etterhvert hadde jeg fått pakket om kofferten og fått plassert resten i bagen. Da var det blitt tid for lunsj. Jeg satte kofferten på utsiden og gikk for å møte de andre.
Vi samlet oss i resepsjonen og gikk ut - og tilbake - til restauranten Two Brothers hvor jeg denne gangen bestilte grillet krabbe. Der satt Tor og jeg og plukket og koste oss med et par krabber hver, mens Lisbet og Geir hadde Kongereker og Kristen hadde gratinert krabbe. Vi følte oss som konger der vi satt og koste oss med maten.
Etter lunsj var det klart for den siste pakkingen av håndbagasjen før vi gikk bort til resepsjonen og gjorde opp for oss. Så var det bare å vente på avreise. Jeg tok en siste runde med kameraet og fotografert litt og så satt vi oss i bussen som skulle frakte oss den korte veien til flyplassen. Vel fremme på flyplassen var det så ny venting på at flyet skulle komme. Vi ble sjekket inn mens vi ventet og etter hvert var det tid for å gå gjennom sikkerhetskontrollen og inn i ventehallen. En kort stund etterpå kom også flyet, noe forsinket. Vel inne i flyet var det bare å sitte med på melkeruten via Sitwe til Yangon.
Vi kom til slutt frem til Yangon utpå tidlig kveld. Der ventet bussen som skulle ta oss til hotellet Chatrium hvor vi også hadde overnattet første natten i Myanmar. Dessuten fikk vi også et gjensyn med Momo, vår lokalguide, som ikke hadde vært med oss til Ngapali Beach. Etter at også bagasjen vår hadde kommet ombord i bussen, ble vi så kjørt gjennom byen til hotellet. Her fikk vi så en times tid på oss til å dusje og kle oss om før vi atter skulle samles i lobbyen for en siste fellesmiddag på The Strand.
Byrundtur i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 12/3 2013).
Vi samlet oss i lobbyen og ventet på bussen. Den kom og vi ble kjørt den korte strekningen til The Strand. Dette er et hotell som kan kalles lillebror til Raffles i Singapore, og er det mest velkjente hotellet i Yangon. Vi gikk inn til spisesalen hvor bordene ventet på oss. Maten var en 4-retters franskinspirert meny. Så her var det plutselig europeisk mat og ikke asiatisk. Under middagen var det enten taffelmusikk med en gitarist i hjørnet som gjerne spilte spansk musikk og innimellom en operasangerinne som gjorde entre og sang noen velkjente arier. Riktig så distingvert!
Etter middagen ble vi kjørt i bussen tilbake til vårt hotell, hvor en del av oss gikk ned i nattklubben og tok et par nightcaps før vi gikk og la oss. Dette var tross alt siste kvelden hvor vi alle var samlet.
The Strand (også kjent som Strand Hotel) er et hotell i viktoriansk stil som ligger i Yangon, Myanmar (Burma), og ble bygget av Aviet og Tigran Sarkies, to av Sarkies-brødrene.
Hotellet åpnet i 1901 og vender mot Yangon-elven i sør.
Det er et av de mest kjente hotellene i Yangon og Sørøst-Asia, og drives i dag av GCP Hospitality.
Hotellet er oppkalt etter sin adresse, 92 Strand Road.
The Strand åpnet i 1901.
Det ble opprinnelig bygget av den britiske entreprenøren John Darwood, men ble senere kjøpt opp av Sarkies-brødrene, som eide flere luksushoteller i Østen,
inkludert Raffles Hotel i Singapore og Eastern & Oriental Hotel i Penang, Malaysia.
Under kolonitiden var The Strand et av de mest luksuriøse hotellene i det britiske imperiet, og hadde en kundekrets som utelukkende besto av hvite.
Sarkies-brødrene solgte The Strand i 1925 til restauranteier i Rangoon, Peter Bugalar Aratoon, og Ae Amovsie.
Hotellet gjennomgikk en større renovering i 1937.
I 1941, under andre verdenskrig og den japanske okkupasjonen av Burma, ble hotellet midlertidig brukt som kvarter for japanske tropper.
Året etter ble eierskapet til The Strand overført til Imperial Hotel i Tokyo.
I 1945, for første gang siden hotellets etablering, fikk burmesere adgang som gjester ved hotellet.
Etter at Burma oppnådde uavhengighet i 1948, ble hotellet forsømt av de postkoloniale regjeringene.
I 1963 ble The Strand kjøpt av Burma Economic Development Corporation, som vedlikeholdt det dårlig.
Etter statskuppet i 1988 ble hotellet i 1989 solgt til Bernard Pe-Win, en burmesisk forretningsmann, som inngikk partnerskap med Adrian Zecha og en gruppe investorer.
De dannet The Strand Hotel International.
Etter en totalrenovering åpnet The Strand på nytt i 1993 som et eksklusivt boutiquehotell med kun suiter.
Hotellets gulv i teak og marmor, møbler i mahogni og himmelsenger kompletterer originale detaljer, som baderomsinnredning i tidsriktig stil.
Et svømmebasseng og treningsfasiliteter ble lagt til i 2017, og hotellet drives nå av GCP Hospitality.
Hotellet står oppført på Yangon City Heritage List.
Fra starten av ble det betraktet som “det fineste overnattingsstedet øst for Suez” og “benyttet av kongelige, adelige og prominente personer”.
I 1993 ble hotellet for første gang inkludert blant Select Members of The Most Famous Hotels in the World.
I 2003 publiserte Andreas Augustin den første historien om hotellet, etter flere års grundig forskning.
(Wikipedia, engelsk versjon)
Dag 13 - Tirsdag 12. mars 2013
Yangon - Bangkok - Oslo
Marked i Yangon. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 12/3 2013).
Så var dagen kommet da vi skulle si farvel til Myanmar og begynne den lange hjemreisen. Dog var ikke avgang før sent på kvelden.
Vi tre hadde frokost 07:30 som vanlig og skiltes deretter. Selv gikk jeg opp på rommet og slappet av litt med en litt urolig mage. Men etter en stund ble det for langdrygt, så jeg tok meg en spasertur rundt Royal Lake som var rett ved hotellet. Det vil si jeg gikk bare en bit og så tilbake igjen. Og varmen gjorde at jeg fort begynte å svette. Tilbake på hotellet samlet vi tre gutta oss og hadde lunsj, dvs bare drikke for meg pga magen. Deretter var det opp på rommet og pakke ferdig og sjekke ut.
Etter utsjekking samlet gruppen seg i lobbyen og var klare for avreise. Vi gikk inn i bussen og la ut på en byrundtur før flyavgang. Første stopp på byrundturen var hovedkontoret til National League for Democracy i Yangon som er Aung Sang Suu Kyis parti. Mens vi var inne der var det en del som handlet forskjellige partiremedier og suvernirer. For Tore ble det dog litt for varmt så han kollapset. Men med litt vann og litt hvile frisknet han heldigvis til igjen. Antagelig var det varmen og litt for lite drikke som hadde slått ham ut. Vi fortsatte rundturen til frihetsplassen som var omkranset av Sule pagoden, byens rådhus, baptistkirken, tidligere høyesterett og andre tidligere kolonialhus. Og på selve plassen var selvfølgelig frihetsmonumentet.
Neste stopp på rundturen var Scotts marked hvor vi fikk litt tid for oss selv til å gå rundt og se - og til å handle. Det var mange forskjellige boder og ganske trangt mellom dem. Hovedsaklig gikk det i tekstiler, juveler og kunst. På utsiden var det også litt salg av forskjellige typer matvarer, og da gjerne grønnsaker eller frukt. Etter å ha fått gjort alle våre siste innkjøp fortsatte rundturen Yangon.
Siste stopp på rundturen var huset til Aung Sang Suu Kyu ved Inye sjøen. Dette var i det bedre distriktet av byen. Selve huset hadde en stor mur rundt, så det var vanskelig å få sett. Men gjennom en sprekk i porten kunne man se en del av huset og ved å klatre opp på en voll på andre siden av veien fikk man sett den andre delen. På det viset fikk man en forståelse av hele huset.
Neste del var så å begynne på hjemreisen for alvor. Vi ankom flyplassen og sa farvel til Momo. Vi hadde samlet sammen litt slanter kvelden i forveien som hun fikk overrakt på bussen rett før ankomsten. Med sitt vinnende og rolige vesen var hun vel verdt alt hun fikk. Vi kom oss etter hvert gjennom innsjekkingen og inn i ventehallen. Her brukte vi opp de siste kyat med å kjøpe en liten matbit til meg og en GT til hver av oss.
Omsider var det tid for å komme oss inn i flyet og starte flyturen til Bangkok. Dette var den enkle delen av reisen og tok ikke mer en times tid. Vel fremme kom vi oss i bussene som fraktet oss inn til terminalen. Her samlet vi oss en siste gang og sa farvel til våre svenske venner. Vi resterende norske samlet oss i en liten pub hvor vi «slo leir» og slappet av med et par drinker – for vår del ble det det vanlige gin tonic. Tiden gikk og det nærmet seg flyavgang, så vi gikk til gaten og etterhvert ombord i flyet.
Selv om det nå var godt over midnatt skulle vi få en servering ombord. Først fikk vi en GT, det vil si, Geir og jeg fikk, mens Kristen valgte vann. GT'en min var ganske sterk med mye gin og is og lite tonic. Men jeg fikk ordnet påfyll av tonic så den ble bedre. Da kom maten like etter og det gikk ikke bedre enn at Kristen ved et uhell kom til å velve drinken min så den hanvnet på låret mitt og på gulvet. Etter maten var det tid for å prøve å få sovnet litt. Overraskende gikk det noenlunde bra å få seg noe søvn, selv om det var i perioder.
Dag 14 - Onsdag 13. mars 2013
Oslo
Tidlig på morgenen ankom vi så Gardermoen. Vi sa farvel til de andre norske deltakerne og hverandre. Gutta skulle ta toget, mens jeg gikk på bussen. Så var også denne turen over.