Utvalgte turer fra Stolpejakten 2020 - Golsfjellet, Lillomarka og Skådalen

Sommeren og høsten 2020

Konseptet

Stolpejakten går ut på å finne stolper sentralt plassert i ulike kommuner. Stolpene kan registreres både manuelt, digitalt og ved å laste ned en applikasjon på mobilen, slik at man kan scanne QR-koden som hver stolpe er utstyrt med.
Stolpejakten tar sikte på å legge til rette for å aktivisere både unge og gamle; inaktive, skoleelever, syklister, funksjonshemmede og rullestolbrukere – eller de som rett og slett ønsker å gjøre seg bedre kjent i byen og distriktet. Stolpejakten er en allmennyttig forening som skal bidra til økt fysisk aktivitet blant folk flest i hele landet.
Stolpejakten er et gratis tilbud. Kart og info vil være tilgjengelig flere steder i de ulike kommunene, samt her på hjemmesiden. Hovedkart med inntegnede stolper blir i en del kommuner distribuert til alle husstander.

Stolpe (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/5 2020).

Slik fungerer det

Finn stolper
Det første du trenger for å være med på stolpejakten er kartet hvor stolpeplasseringene er markert. Kartet eksisterer i to versjoner: fysisk kartmappe eller elektronisk integrert i app. Kartbrosjyren er å finne gratis hos diverse utsalgssteder og institusjoner (dette varierer fra kommune til kommune). I en del kommuner blir kartmappene også distribuert til alle husstander. Stolpejakten-appen kan lastes ned gratis. Når kart er på plass er det bare å komme seg ut å finne stolper. Det er mange stolper å finne fordelt på fire ulike vanskelighetsgrader:

  • GRØNN – veldig enkel, kan nåes med sykkel og rullestol
  • BLÅ – enkel
  • RØD – medium
  • SVART – vanskelig

Registrer
Man velger selv hvor mange stolper du finner. Dette gjøres ved å registrere stolpene, enten elektronisk med app eller via en nettportal, eller manuelt ved å fylle inn direkte på kartet. For å registre elektronisk kreves en konto.
Hvordan foregår selve registreringen? Hver stolpe er påtrykt en kode og en QR-kode. For manuell registrering noteres koden rett på kartet, som senere sendes inn. For elektronisk registrering brukes enten Stolpejakten-appen for å scanne stolpenes QR-koder, eller innplotting av koden i din konto på websiden. Veldig enkelt!

Tur 1 - Fredag 3. juli til Søndag 5. juli 2020

Gol og Golsfjellet

Golsfjellet er en fjellvidde i Gol kommune, Viken fylke, som ligger mellom Hallingdal i sør, Hemsedal i vest, Tisleifjorden i nord og Nord-Aurdal i Valdres i Innlandet fylke, i øst. Golsfjellet er jevnt over 800–1000 meter over havet, høyeste punkt er Storefjell på 1149 meter over havet.
Over Golsfjellet går Fv.51 fra Gol i Hallingdal til Leira i Valdres. I dette området er det flere setergrender og hytteområder og flere hoteller og andre overnattingssteder. Golsfjellet er et utfartsområde med stort besøk både sommer og vinter.

I dette vanskelige året med covid-19 og derpå følgende reiserestriksjoner, ble det følgelig ikke noen utenlandsreise. I stedet hadde jeg fått en helg på høyfjellshotell i gave av min bror Erik. Meningen var at vi skulle reise sammen og gå på stolpejakt i fjellet. Hotellet som var valgt ut lå på Golsfjellet og het Storefjell Resort Hotell. De åpnet sommersesongen 3. juli, så det var denne helgen vi da hadde sett oss ut.
Erik kom inn til meg på morgenen fredag 3. juli. Jeg hadde pakket det meste kvelden i forveien, så det tok ikke lange tiden før vi reiste videre mot Hallingdal og Gol. Vi kjørte over Sollihøgda og opp Hallingdal, da vi kom til Gol gjorde vi en stopp ved Bakeriet. Rett utenfor var det en stolpe som vi markerte, og så gikk vi inn og fikk oss litt lunsj. Etter å ha spist opp lunsjen og drukket opp vår kaffe og te, gikk vi ut til bilen for å fortsette opp på fjellet til hotellet. Vi kjørte hårnålssvingene opp på fjellplatået og videre innover til vi kom til avstikkeren opp til hotellet ved Storefjell. Her parkerte vi bilen ikke så langt fra inngangen. Vi tittet på hverandre og lurte på om de hadde åpnet eller ikke. Klokken var ikke mer enn rundt 12:00 midt på dagen. Vi lot bagasjen være i bilen og gikk så inn for å se. Joda, de var åpnet. Vi fikk sjekket inn, og da viste det seg at vi var de første gjestene som sjekket inn for sommersesongen etter at de stengte ned vintersesongen for covid-19. Dermed vanket det også blomster og markering med bilde.

Blomstervelkomst (Foto: Storefjell Resort Hotell, 3/7 2020).

Etter å ha satt sakene våre på rommene og forberedt oss, var vi klare for den første turen i fjellet. Været var ikke det beste, men det var nå ihvertfall opphold. (Noe som dog ikke skulle holde...) Fra hotellet gikk vi mot den nærmeste høyden bortsett fra Storefjell, som var Gullknapp. Fra hotellet beveget vi oss nå vest og sørvest, hvor vi hadde sett oss ut en liten sløyfe, som dog ville ta noen timer... Første del var greit å gå og ikke så mye oppover bakke egentlig, inntil vi kom bort til nuten. Da var det en liten bratt klatring for å komme opp på toppen. Herfra var det god utsikt sørover, noe som skulle være tilfelle for de fleste toppene vi besøkte denne dagen. På nordsiden lå imidlertid Storefjell og blokkerte det meste.
Vi fortsatte turen, nå nærmest rett sydover mot Bekarn. Mellom de to toppene måtte vi krysse et myrområde, men på de verste stedene var det lagt ut planker, så man kom noenlunde tørrskodd over. Etterhvert kom vi oss opp til toppen av Bekarn. Oppstigningen her var enklere enn på Gullknapp.
Deretter fortsatte vi til neste topp som ikke var lange biten videre. Litt ned og så nesten med gang begynte vi den rolige stigningen opp til Langhøvda.
Vi fortsatte deretter videre sørover til Stølshøvda. Nå hadde også regnværet begynt, selv om det ikke var så mye vann som kom ned. Men nok til at man kunne bli våte. Vi hadde dog på oss gode klær og fortsatte vår rundtur. På vei til Stølshøvda måtte vi krysse et lite myrområde med en bekk. Det var mye vann i bekken! Vi kom oss over og opp på toppen også av Stølshøvda.
Etter å ha gått litt tilbake og krysset bekken og myrområdet på nytt, svingte vi østover mot nuten Syningen. Vi kom oss ned på veien, gikk litt nordover igjen et godt stykke mot hotellet, og svingte deretter igjen sørøst. Nå var vi kommet lenger ned og her var det mye mer myrområder å passere. Heldigvis var det lagt ut planker på de verste våte flekkene. Vel framme ved bunnen av Syningen, var det så å finne veien opp. Med unntak av Gullknapp, hadde alle toppene vært slake topper som ikke krevde for mye klatring. Gullknapp var altså unntaket - og det var også Syningen... Og klatringen opp Syningen var en god del lengre og med regnværet, mye glattere. Her var det om å gjøre å se hvor man satte foten ned! Vi tok oss forsiktig opp og kom omsider opp på toppen også av Syningen.
Vi valgte en annen vei ned, og da var det gjort! Jeg mistet fotfeste og gled. Heldigvis ikke utfor, bare noen centimeter. Men vondt gjorde det! (Ihvertfall for stoltheten...) Etterhvert hadde kommet oss ned av nuten og begynte å gå veien tilbake til hotellet. Vi gikk samme veien tilbake til vi fant veien, og fortsatte så på den videre til en hyttegrend på nedsiden av hotellet. Veien fortsatte videre bort til veien opp til hotellet, så vi kunne bare fortsette. Nå begynte det også å bli mer vann i regnværet, så det var godt å komme seg innendørs.
Turen hadde vart i ca fire og en halv time, så man kjente at man hadde trasket rundt litt. Etter å ha kommet inn, satte vi oss ned med hver vår øl. Det hadde vi gjort oss fortjent til!
Vi avsluttet dagen med å spise middag på hotellet - en nydelig laksemiddag. Deretter var vi slitne og ruslet rolig tilbake på rommene. Det ville bli en ny lang tur neste dag!

Storefjell Resort Hotell (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/7 2020).

På lørdagen ordnet vi oss og spiste frokost, og gjorde oss deretter klare for en god lang tur i fjellet. Denne dagen skulle vi gå nord for Storefjell, men i en stor bue med start mot øst og så komme tilbake vestfra.
Vi begynte med å gå på veien inn til hotellet. Også været var med oss i dag, der vi trasket avsted i strålende solskinn, noe som skulle vedvare hele dagen. Etter en stund tok vi av og gikk over mot nabohotellet Kamben hotell. Vi hadde nå gått ned bortimot hundre meter i høydemeter. I løpet av dagen skulle vi innom tre topper på over 1100 meters høyde og nå var vi på litt over 900... Etter å ha tatt bakveien til Kamben, begynte vi på veien opp mot Røde kors hytta. Vel fremme ved denne hadde allerede gått en del titalls høydemeter opp igjen. Og sånn skulle hele dagen vare ved - opp og ned, eller var det ned og opp?
Fra hytta var det stykke å gå over til Ørterhøvda. Dette var den første toppen på over 1100 meter vi skulle opp på. Nå var det ikke lenger veien vi gikk på, men trange stier. Visse deler av stien var det ganske bløtt og vi måtte krysse flere mindre og en større bekk på veien. På de verste våte stedene var det lagt ut planker for å komme over uten å plumpe. Etterhvert kom vi oss opp til toppen på Ørterhøvda hvor det var en fantastisk utsikt nordover mot Valdres på den ene siden og fjellområdet nord for Hardangervidda på den andre.
Vi fortsatte deretter ned mot veien på nordsiden mot Guriset. Men deretter vek vi av mot Flataskortjern. Vi kom ned på veien ved Appelsintreet, gikk et kort stykke på veien og så var det inn på stien ned til tjernet. Også her var det mange våte partier. Etter å ha markert for stolpen ved Flataskortjern, gikk vi tilbake samme sted tilbake til veien, men nå fortsatte vi på den over sletta. Vi lot stolpen på toppen av Auenhaugen være - i så god form var vi ikke... - og fortsatte istedet mot Lille Auenhaugen. Nå kunne vi gå på vei, bortsett fra et lite parti på midten hvor det var sti. Vi kom oss til Lille Auenhaugen og deretter skulle vi begynne på veien tilbake til hotellet. Vi hadde nå vært ute i mange timer, og sammen med gårsdagen, begynte det å tære på kreftene. Den "lille ulempen" med veien tilbake til hotellet var at vi på veien skulle over både Veslefjell og Storefjell, begge på over 1100 meters høyde...
Før vi begynte den lange stigningen opp til Veslefjell, var det igjen et stort myrområde vi måtte krysse. Dog uten at vi fikk de store problemene med det. Vi gikk oppover og vi gikk oppover. Trøttheten begynte å sige ordentlig inn, men søren heller! Dette skulle jeg klare! Og opp på toppen av Veslefjell kom vi. Deretter bar det nedover igjen et stykke, før vi kom til siste stigning opp til Storefjell. Et flott lyspunkt var når vi kom over en fjellrype ved stien. Og så bar det oppover igjen! Noen få partier var det nesten så vi måtte klatre, men opp skulle vi! Og til slutt sto vi på toppen av Storefjell og kunne se utover hele Golsfjellet i alle retninger. Inklusive å se ned på hotellet ca 150 meter nedenfor.
Vi tok raskeste veien ned til hotellet, som var å gå i selve skitrekket. Enkelte partier var bratte, men nå så vi slutten på alt strevet. Når vi gikk inn døra på hotellet ca 7 timer etter at vi hadde startet, var det to slitne brødre som kom inn i entreen. Også denne dagen tok vi en velfortjent øl etter turen!
Etter å ha hvilt litt på rommet, møttes vi før middag i resepsjonen og tok en øl før middag. De tidligere øl'ene vi hadde hatt var på flaske, men nå var det lokalt øl fra Valdres fra tappekran. Deretter gikk vi inn og spiste middag, som i dag var hjortestek. Nå var det kommet en god del gjester på hotellet som skulle være med på musikkaften. Men etter dagens strabaser var det ingen av oss som følte noe lyst til det. En god natts søvn virket som en my mer fornuftig ide!

På søndags morgenen fikk vi oss frokost. Deretter pakket vi sammen sakene våre og plasserte de i bilen. Og til slutt gjorde vi opp for oss, dvs. Erik gjorde opp for oss. Været hadde igjen skiftet til lett regnvær og det var meldt om mer regn utover dagen. Derfor drøyde vi ikke alt for lenge før vi var på vei hjem etter et par herlige dager i fjellet.
Vi gjorde flere stopp i Gol og tok med oss noen av de stolpene som var der. Deretter kjørte vi videre nedover Hallingdal. Vi gjorde en stopp i Nesbyen og fikk oss en lunsj. Nå hadde regnværet tiltatt, og det var på tide å komme oss hjem. Så uten flere stopp fortsatte vi nedover til Oslo over Sollihøgda og så opp til Stovner. Her skilte vi lag og var enige om at dette måtte vi gjenta. Dermed kunne jeg gå de få meterne til min leilighet med min bagasje, mens Erik kjørte hjem til seg.

Tekst om Oslomarka.

Lillomarka er en del av Oslomarka, beliggende nordøst for Oslo sentrum, i Oslo og Nittedal kommuner.
Lillomarka er avgrenset av Maridalen i vest, Nittedal og Gjelleråsen med Gjelleråsmarka i øst, bebyggelsen i Groruddals-bydelene Bjerke og Grorud i sør og Gjøvikbanen og Movatn i nord. Vest og nordvest for Lillomarka, på den andre siden av Maridalen, ligger Nordmarka.
Den høyeste åsen i Lillomarka er Brennberget 441 moh, en kilometer nord-nordvest for Lillomarkskapellet.
Lillomarka har vært bebodd i lange tider, og har vært næringsgrunnlag for folk på flere forskjellige måter opp gjennom årene. Her har det vært gruvedrift, steinhogging og skogsdrift, i tillegg til mange husmannsplasser. Frem til rundt 1964 bodde flere mennesker mer eller mindre ulovlig i provisoriske hytter i Lillomarka, frem til Oslo kommune vedtok at hyttene skulle brennes.
Flere av vannene i Lillomarka ble tidligere brukt som isdammer. Isdammen på Årvoll, og Vesletjern (Lilletjern) ved Ammerud, var begge viktige iskilder for befolkningen i Groruddalen og i Oslo. Vesletjern ble brukt frem til 1945, men det ble hentet isblokker fra Isdammen på Årvoll helt frem til vinteren 1967–1968. I dag er Vesletjern offentlig badedam. Alunsjøen og Breisjøen er drikkevannskilder og derfor stengt for bading og liknende.

Aurevann i høstsol (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 18/10 2020).

Spor etter gruvedrift og steinbrudd finnes i flere områder i Lillomarka, blant annet på Hestejordene. I Lillomarka ligger også blant annet det gamle Gotthalfske kobberverk. Mestertyven Ole Høilands gjemmested fra 1830-tallet ligger i Lillomarka, og Turistforeningen arrangerer jevnlig oppdagelsesturer til denne hulen.
I moderne tid er Lillomarka blitt et populært område for friluftsliv og fysisk rekreasjon. Ved sportsstua på Linderudkollen finnes et populært treningsanlegg for skihoppere.
Et område på litt over 3 kvadratkilometer ble fredet som naturreservat den 20.mars 2015.
Lillomarka har fire sportsstuer som holder åpent for mindre servering store deler av året. Disse er Lilloseter, Linderudkollen, Sinober og Trollvannstua. Turistforeningen har stuen Fjellvang plassert i Lillomarka. Denne kan leies til overnatting for foreningens medlemmer. I tillegg finnes den private stuen Sørskogen, som ligger nord for Kjulstjern og sør for Sinober. Også her kan man få lettere servering. Ved Steinbruvann har Grorud idrettslag et klubb- og smørehus, her er det kiosk med noe ujevne åpningstider og salg av blant annet vafler og kaffe.
Lillomarkas beliggenhet gjør den svært godt tilgjengelig, og er blitt et sentralt friluftsområde for beboerne fra de nærliggende områder rundt hele marka, ikke minst for de som bor i Nittedal og i Groruddalen. Lillomarka omtales av Skiforeningen som er godt alternativ til utfartsstedene i Nordmarka, spesielt vinterstid.
Sportsstuene er naturlige mål for en tur i Lillomarka, men skogen har mange idylliske tjern og vann som er godt egnet for turer med telt, lavvo eller gapahuk. Marka er åpen for fisking i alle tjern og vann utenom drikkevannskildene Alunsjøen og Breisjøen. Det finnes også flere ridestier i Lillomarka.
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)

Tur 2 - Torsdag 13. august 2020

Lillomarka - Sinober

Jeg hadde kjøpt kartene for stolpejakt i Lillomarka og dette var dagen da jeg skulle ta min første tur. Det var totalt ti kart, og jeg valgte å begynne med den vanskeligste og den som var lengst unna. Jeg tok t-banen til Nydalen t-bane stasjon og gikk derfra opp til Nydalen tog stasjon. Derfra tok jeg toget noen få stasjoner til Snippen stasjon. Denne ligger i kanten av Lillomarka mot Maridalen. Sammen med stasjonen etter - Movatn - er dette stasjoner som primært benyttes av folk som skal inn i marka, enten det er Lillomarka eller Nordmarka.
Jeg begynte å gå fra stasjonen, først litt nordover for å komme til tunnelen under jernbanen og så på den andre siden sydover langs Barlindåsens nordligste del. Turveien var fin og bred, men med en lang slakk bakke oppover. På toppen av bakken kunne jeg velge å følge veien videre, først over Barlindåsen til den andre siden og deretter fortsette sydover. Men jeg skulle til Sinober, så da var det over på stier. Den stien jeg kom inn på var en fortsettelse oppover og nå nærmest en steinrøys ettersom regnet hadde skylt vekk annet materiale. Jeg fortsatte å gå oppover og oppover. Kom innom en ny turvei med en snuplass. Dette var egentlig en fortsettelse av veien jeg allerede hadde gått på, men via en ganske lang bue. Jeg fortsatte videre på stien som fortsatte oppover og oppover. Men til slutt kom jeg opp på et platå. Stien jeg var på fortsatte videre mot Sinober, men jeg skulle ta en stor bue sydover via Granberget og Holåsen til Sinober.

Sinober (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 13/8 2020).

Dermed begynte jeg å gå sydover igjen, nå mot Granberget. Men først kom jeg frem til Jomfruputten, og derfra gikk jeg over til sydspissen av Nordre Langvann. Ved Langvann så jeg andre mennesker for første gang siden jeg gikk av toget, dog bare på avstand. Herfra gikk jeg over til Granberget delvis i åpent terreng og delvis på mindre stier. Fremme ved Granåsen var det ikke noen stier å se, så igjen var det ut i åpent terreng. Og nå var det også mye oppover for å komme opp til toppen. Å gå oppover i åpent terreng, og delvis i tett granskog, kostet krefter. I tillegg var det trist å se grantrær som var bare tørre kvister de nederste 3-5 meterne pga tørke og sur nedbør. Det var bare å stå på og til slutt komm jeg meg opp på toppen. Nå var jeg på nordsiden, mens stolpen sto på sørsiden. Grunnen til at jeg valgte å gå opp på nordsiden, var jo selvfølgelig fordi jeg inn fra nord, men også fordi den siden var den slakkeste skråningen. Jeg fant stolpen og hadde et utmerket utkikkspunkt ned mot Oslo by. Til alt overmål fant jeg nå også en sti!
Jeg begynte å gå på stien nedover på østre side av Granåsen. Her var det merkbart brattere enn den veien jeg gikk opp. Etterhvert kom jeg inn på andre stier og beveget meg over mot Holåsen sør for vannet Kringler. Her var jeg innom kanten på et myrområde, og deretter vendte nesa mot Sinober.
Jeg gikk opp forbi Kringler på vestsiden av vannet. Og videre mot Sinober. På veien var jeg på ny en tur opp på en kolle i åpent terreng for å få med meg en stolpe. Litt nærmere Sinober var det et større nettverk av stier, og her møtte jeg en syklist på brede dekk i full fart. Litt etter var jeg kommet frem til Sinober. Jeg valgte deretter å ta en liten ekstra tur i retning Sørskogen for å få med meg en ekstra stolpe. I myrområdet jeg måtte passere var det lagd en bru av planker over, så det ble ingen problemer å komme over, og tilbake igjen.
Tilbake på Sinober møtte jeg en ung mann i en av hyttene og hadde en kjapp liten prat med ham og hans hund. Deretter begynte jeg å på veien tilbake til Snippen stasjon. Stien jeg gikk på nå gikk litt opp og ned, og deler av stien gikk gjennom våte områder. Etterhvert kom jeg frem til samme platå jeg hadde kommet opp tidligere. Det var da en lang tur oppover jeg hadde gjort, men nå var det altså bare nedover og nedover. Gjennom de delene hvor det var mye steiner var det om å gjøre å være forsiktig. Men ellers gikk det greit å komme seg til turveien og videre til jernbanestasjonen. Når jeg kom frem til perrongen hadde jeg vært på tur i omtrent 6 timer i lett overskyet vær med solglimt. En slitsom, men herlig tur!

Tur 3 - Lørdag 15. august 2020

Lillomarka - Barlindåsen og Gryta

Etter en hviledag var jeg klar for en ny tur i Lillomarka. Også denne gangen tok jeg bane og tog til Snippen stasjon. Jeg begynte også å gå samme turveien som jeg gjorde sist, men når jeg kom til toppen av den lange bakken, svingte jeg litt vestover og så opp på selve Barlindåsen. Barlindåsen er formet som et tynt, men ganske langt høydedrag som går nord-sør. Jeg begynte å gå oppover fra den ene kanten, dvs. nordsiden, og skulle følge hele høydedraget til den andre siden. Selv om jeg egentlig var i det slakke siden, var det fortsatt noen bratte områder. Men likevel ikke så alt for besværlig å komme opp. Vel oppe på toppen av kammen var det en fantastisk utsikt ut mot Maridalen. Og i motsetning til foridagen var det nå mye mer mennesker ute på tur, fordi det var en helg. Jeg fulgte kammen over til den andre siden og plukket med meg en del stolper underveis.

Utsikten fra toppen av Barlindåsen (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 15/8 2020).

Etter å ha kommet over den høyeste delen av åsen, måtte jeg et lite stykke ned på den ene siden av kammen. Og der var det bratt! Heldigvis skulle jeg ikke så veldig langt ned for å finne denne stolpen, og tilbake kunne jeg følge en sti som fortsatte sørover. Etter en stund hadde jeg kommet meg opp på kammen igjen, men like etter skulle jeg ta av og gå vestover. Nå var jeg kommet såpass langt ned at de bratteste skråningen var passert. Men likevel gikk det klart nedover på veien mot Sandermosen. I tillegg var det et større myrområde jeg skulle passere. Jeg kom meg igjennom myrområdet og etterhvert ned på turveien igjen. Dette var samme turvei som jeg begynte på og som gikke på vestsiden av åsen fra der jeg begynte klatringen. Jeg hadde nå fått med meg alle stolpene i kartet Barlindåsen og begynte så på neste kart som het Store Gryta etter innsjøen ved samme navn.
Jeg gikk nå på en turvei som gikk sydover fra Sandermosen til Monsetangen og videre ned til Kjelsås. Men som vanlig, etter stund beveget jeg meg inn på stier istedet. Det ble en ny klatring over en høyde og ned igjen i nordøstlig retning. Deretter gikk på ny sydover til tjernet Lille Gryta. Her måtte jeg være ekstra forsiktig da jeg måtte komme meg over en myr i tilknytning til vannet. Nesten så man måtte kunne gå på vannet... Jeg fortsatte sydover og nedover til jeg kom til Grytebekken, før jeg igjen på den andre siden av bekken begynte på stigningen opp til Solemskogen. Først på stien og etterhvert som det dukket opp boliger, kunne jeg gå på veien. Men det var bratt opp og tungt og slitsomt etter en lang dag i marka, å komme opp den aller siste kneika. Omsider kom jeg meg opp og bort til bussholdeplassen og kunne ta bussen ned til Nydalen og T-banen videre hjem derfra.
Selve turen tok omkring fire og en halv time. Været var lett overskyet, men det passet meg egentlig bare bra. Det hadde vært to slitsomme, men knallfine turer så langt! Og totalt hadde jeg nå tatt 25 stolper av totalt 100 i Lillomarka, og blitt ferdig med kartene Sinober og Barlindåsen, samt halve Store Gryta.

Tur 4 - Tirsdag 18. august 2020

Lillomarka - Solemskogen

Så var det dags for nok en dagstur i Lillomarka etter stolper. Jeg tok t-banen til Storo og byttet til buss der, som tok meg til Solemskogen. Etter å ha gått av bussen i strålende solskinn, begynte jeg å gå østover. Den første stolpen var ved bueskytterbanen ikke langt unna. Det var bare å følge turveien så var jeg fremme kort etter. Derfra svingte jeg sørover mot Linderudseter. Nå var det ikke turvei lenger, men en ganske god sti. Samtidig begynte det å gå oppover. Vel fremme ved Lilloseter, dvs. plassen hvor den en gang hadde stått, var det en fantastisk utsikt over store deler av Oslo.

Linderudseter, nå bare et utkikkspunkt (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 18/8 2020).

Jeg fortsatte på turen nå mer vestlig retning bort til hoppbakkene som ligger på Linderudkollen. Siden jeg kom inn langt oppe og skulle helt ned, var det en lang og bratt trapp å gå ned. Vel nede snudde jeg nesa nordover igjen og fulgte veien opp og forbi Søndre Putt, før jeg igjen smatt inn i skogen. Fremme ved denne stolpen viste det seg at dette var et område hvor barn fra en eller flere barnehager lekte. Jeg snudde og gikk tilbake til Søndre Putt og videre opp på den lille åskammen vest for parkeringplassen til hoppbakkene. Etter å ha vært på toppen av kammen beveget jeg meg videre nordøstover gjennom skogen ned mot vannet Kringla. For å få med meg den siste stolpen for dagen måtte jeg ned en liten skrent, men det gikk bra med litt forsiktighet. Jeg kom ned til Kringla fra sydsiden gjennom skogen og måtte bare komme meg fort igjennom. Her var det mye mygg! Jeg passerte vannet på vestsiden og kom etterhvert frem til veien opp til Solemskogen.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta med meg også de fem stolpene som var igjen i kartet Store Gryta. Men formen var ikke av den beste, så jeg nøyde meg med de ti stolpene som var kartet Solemskogen. Jeg hadde kommet frem til veien hvor det var en bussholdeplass og bare ventet til buusen kom. Dagen tur ble bare på rundt 2 timer, noe nok også solen og varmen gjorde sitt til.

Tur 5 - Søndag 23. august 2020

Lillomarka - Alunsjøen med sørlige deler av Breisjøen og Steinbruvannet

Da var det tid for en ny tur i Lillomarka. Denne gangen skulle jeg ta stolpene som var i kartet Alunsjøen og kanskje noen flere.
Jeg tok t-banen til Ammerud stasjon. Herfra gikk jeg opp forbi Rødtvet kirke og videre forbi Apalløkka skole til Vesletjern. Stolpen var satt på den lille holmen ute i tjernet, men på forsommeren var dette hekkeplass for fugler. Dermed hadde det blitt satt opp en parallellstolpe på land slik at man ikke forstyrret hekkingen. Og dermed slapp jeg å bade! Deretter gikk jeg inn i skogen ned mot Greibanen på oversiden, før jeg snudde og begynte å følge stier nordover. Jeg passerte på vestsiden av Vesletjern på kanten av et myrområde og begynte så klatringen opp på en liten kolle. Her på toppen var det satt opp en tipi og det var også tydeligvis et sted for bål med grilling og annen kos. Jeg fortsatte videre nordover og kom ned til utkanten av Rosentorpmyra. I nordre del av myra var det satt opp en stolpe, så jeg måtte være forsiktig så jeg ikke sank ned i gjørma. Deretter fortsatte jeg nordover til selve Alunsjøen og kom ned i kanten av bebyggelsen i Alundamveien.

Rosentorpmyra (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 23/8 2020).

Men jeg var bare halvveis og fortsatte nordover inn i skogen igjen. Nå beveget jeg meg inn i Breisjøhøgdene. Stolpene sto i en fin løype noenlunde rett nordover, med ett unntak. De fleste var greie å finne, men også det med ett unntak. Den ene stolpen kunne jeg ikke finne. Jeg var sikker på at jeg var på rett plass, men likevel. Jeg meldte den savnet og fikk registrert at jeg hadde vært på riktig sted og fortsatte deretter til neste stolpe. Da fant jeg treet stolpen hadde stått ved, men det var bare stripsen igjen. Selve stolpen var borte.
Også en av de andre stolpene var en liten utfordring. Den sto nede i en klopp, hvor selve kloppen bare var en liten myr. Jeg kom inn fra den ene siden og stolpen sto på den andre. Men heldigvis var det en tynne stripe på den ene siden jeg kunne gå over på.
Etter å ha funnet alle stolpene på kartet Alunsjøen kom jeg ned på turveien på sydsiden av Breisjøen. Jeg fortsatte på turveien nordover mot Lilloseter på vestsiden av Breisjøen. Her hadde det vært en gammel husmannsplass som het Slengfu. Vekommet forbi Breisjøen kunne jeg svinge inn på turveien mot Steinbruvann. På veien over kunne jeg også ta med meg tre stolper fra kartet Breisjøen. Turveien gikk nå østover og jeg kom ned til Steinbruvann ved det gamle Krutthuset. Jeg fulgte turveien ved vannet videre sydover til sydenden av vannet. Derfra inn i skogen til Danseplassen før jeg endelig kom ut ved Romsås kirke. Dermed hadde jeg også tatt med meg fire stolper i kartet Steinbruvann
Jeg hadde nå fått en fin tur på mellom fire og fire og en halv time. Været hadde igjen vært strålende solskinn. Og plukket med meg stolper fra tre kart, hvoav det ene var fullført. En ny herlig dag! (Riktignok var myggen mer innpåsliten, men det må man forvente på sensommeren.)

Tur 6 - Lørdag 29. august 2020

Lillomarka - Grefsenkollen og Isdammen

Så var helgen kommet og det var klart for en lengre tur på stolpejakt i Lillomarka igjen. Denne dagen hadde jeg sett meg ut til å klare alle stolpene i både kartet Grefsenkollen og kartet Isdammen.
Jeg tok t-banen til Storo og byttet til buss som kjørte hele veien opp til Grefsenkollen. Dermed ville jeg starte helt øverst og i prinsippet bare bevege meg nedover i terrenget. Men selvfølgelig ville det bli både opp og ned, som vanlig i marka.
Jeg tok stien i østlig retning ned til turveien og fulgte deretter denne bort til toppen av Grefsenkleiva. Fortsatte forbi kleiva og fulgte stien som så svingte i østlig retning - og nedover. Da jeg var kommet omtrent halvveis i kleiva gikk jeg inn i skogen på sørenden av kollen bort til en gapahuk. Deretter tilbake igjen til kleiva, men fortsatte så rett over på den andre siden og videre bortover til slalåmbakken og tvers over denne. Derfra videre innover i skogen, nå altså i nordlig retning. Jeg fulgte stien et godt stykke og så skulle jeg finne uteliggerhytta til Harald Grande hvor neste stolpe var. Med litt hjelp av noen andre som var ute i det fine været, fant jeg en sti og begynte klatringen opp til hytta. Da jeg kom frem til hytta lå den et stykke opp i åssiden innunder et klippeutspring. Ikke lett å finne hvis du ikke visste hvor den var...

Trollvann og Trollvannsstua (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/8 2020).

Jeg kom ned tilbake til stien og fortsatte over til Trollvann. Jeg kom ned på sørsiden av vannet og gikk opp på østre side til turveien, og så videre over til Trollvannsstua på vestsiden av vannet. Jeg hadde nå fullført kartet Grefsenkollen og kunne innvilge meg en lunsj. Så jeg gikk inn og kjøte meg en sunn lunsj - en vaffel med jordbærsyltetøy, en skolebolle og en mozell!
Etter lunsj gikk jeg ned til turveien og begynte å gå i retning Linderudkollen. Veien gikk først sørøstover og gjorde så en krapp sving og gikk deretter nordover! Etter en stund vek jeg av og inn i skogen i retning Isdammen. Det gikk litt oppover og sør-sørøst. Jeg fant stolpen jeg var på jakt etter og kunne igjen snu nesa nordover.
På veien nordover mot Linderudkollen kunne jeg plukke med meg stolper på et par av kollene underveis. Ikke langt fra, på østsiden av selve Linderudkollen, fant jeg den nordligste stolpen i dette kartet. Derfra gikk jeg øst-sørøst ned i et dalsøkke og opp igjen på nordre del av Storhaug til jeg fant Ole Høilands hule. Deretter var det opp på selve Storhaug og over toppen. Nå var jeg på vei sørover og kunne bare fortsette sørover til jeg kom ned til Isdammen. Da hadde jeg også tatt med meg noen flere stolper på veien. Framme ved Isdammen fant jeg den siste stolpen på nordsiden av tjernet og hadde dermed også fullført kartet Isdammen.
Det som gjensto var å gå ned til Stig og ta bussen til Veitvet. Deretter å gå ned til til t-bane stasjonen og ta banen hjem. Jeg hadde dermed funnet 20 stolper denne dagen på en rundt 4 timers gåtur. Det var jeg godt fornøyd med!

Tur 7 - Søndag 6. september 2020

Lillomarka - Steinbruvann og Breisjøen

Det var helg igjen og tid for en tur i skogen etter stolper. Jeg tok t-bane til Grorud og buss videre opp til ganske langt nord i Romsås, ved Røverkollen. Derfra begynte jeg å gå veien opp til Røverkolltårnet. Her var det vei på hele strekningen og ikke så store utfordringen annet enn at det var jevnt oppover hele veien frem til tårnet. Jeg gikk opp på utsiktstårnet ved siden av selve Røverkolltårnet, og hadde utsikt i mange retninger.

Røverkolltårnet (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/9 2020).

Jeg fortsatte videre forbi tårnet i nordlig retning, men nå gikk det nedover og det var bare en liten sti. Jeg manøvrerte meg gjennom åpne områder og skogspartier og etter en stund hadde jeg kommet ned til turveien mellom Skytta og Steinbruvann. Derfra gikk jeg sørover igjen mot Steinbruvann, men først kom jeg til Romstjern. Her hadde jeg en liten avstikker inn i skogen og ned til tjernet for å få med meg en stolpe. Den sto midt inne i det området hvor en gjeng hadde campet og nå holdt på å pakke sammen. Men det gikk bra uten å komme i nærkontakt med noen av de.
Etterpå fortsatte jeg sørover forbi Romstjernmyra. Så var det igjen på tide med en avstikker, denne gang inn til nordenden av Stokkevann hvor det også var en stolpe. Vel tilbake på turveien, kom jeg så ned til nordenden av Steinbruvann. Her tok jeg turveien/stien sørover på østsiden av vannet til en skrent og fant stolpen som sto der. Dermed hadde jeg fullført kartet Steinbruvann.
Deretter var det over på kartet Breisjøen - Lilloseter. Jeg gikk tilbake til den store turveien og gikk noen meter videre sydover. Så gikk jeg igjen inn i skogen, men nå i vestlig nordvestlig retning. Jeg passerte Stokkevann, nå på sydsiden av vannet. Fortsatte på en sti som etterhvert gikk langs med kanten på en myr og videre oppover mot Aurevann. Det var en del opp og ned og flere våte områder, men jeg kom nå frem til Aurevann på sydsiden. Jeg fortsatte langs med søndre del av vannet og måtte da bevege meg over en liten ås. Det var bratt opp og enda verre ned igjen på den andre siden. Jeg hadde nå passert langs hele sydsiden av vannet og måtte opp en ny bratt skrent. Jeg kom meg opp, fant stolpen, og fortsatte videre hele veien opp til toppen av skrenten. Derfra bar det videre gjennom skogen og bort til turveien til Lilloseter.
Framme på turveien benyttet jeg den opp til Lilloseter. På veien hadde jeg en liten avstikker for å finne en stolpe. Framme på Lilloseter kunne jeg endelig ta en pust i bakken og spise min lette medbragte lunsj.
Etter å ha slappet av en 10 minutters tid med lunsjen var det på tide å fortsette. Jeg fortsatte nordover forbi Lilloseter til setras hestehage, hvor jeg krysset denne og fant en sti på den andre siden. Jeg fulgte denne stien videre nordover til jeg kom fram til noen små hytter. Rett på oversiden av hytte startet det en stor my hvor det sto en stolpe litt ute i myra. Jeg beveget meg forsiktig ut på det myke underlaget til stolpen og så tilbake igjen. Jeg hadde nå gjort meg ferdig med dagens stolpejakt. Men det var langt hjem!
Jeg hadde sett meg ut en mulig vei for å gå hele veien hjem, men ville da gå et godt stykke opp i Nittedal, nord for Oslo. Jeg hadde funnet en annen sti mellom hyttene og myra som gikk i øst-vest retning, så da var det bare å ta denne i østlig retning. Igjen som vanlig i marka, gikk det opp og ned. I tillegg svingte stien både hit og dit, så etterhvert var jeg litt usikker på veivalget mitt. Men i henhold til kartet og GPS'en skulle jeg være på riktig vei. Og etter en god stund kom jeg fram til et stort felt med små hytter. Dette var hyttene til Korsvoll speiderne. Og etter å ha gått igjennom området kom jeg også ned på en ny turvei. Jeg kunne nå følge turveien hele tiden til jeg kom ut av skogen. Men det ville bli en lang omvei, så etter en stund på veien brøt jeg på nytt av og inn i skogen. Jeg hadde sett meg ut en sti som ville være mer direkte i linje enn veien. Første del av stien gikk greit, men etterhvert ble det mer og mer myraktig. Og når jeg passerte på nordsiden av Bodalsputten måtte jeg igjen tråkke forsiktig på det myke underlaget. Også denne gangen gikk det fint og jeg kunne begynne å gå nedover og på ny finne turveien. Vel nede på turveien fortsatte jeg videre ned til Bjønndalen skianlegg. Turveien fortsatte nå videre til Skytta, men jeg brøt igjen av og gikk i skogen over til turveien mellom Skytta og Steinbruvann. Den turveien kom jeg bare inn på så tok jeg turveien til Skillebekk istedet. Det gikk også bra selv om det var mye nedover forbi Frantzefoss Bruk for å komme ned til Trondheimsveien. Jeg krysset veien over til Skillebekk og derfra tok jeg turveien i Gjelleråsmarka forbi Liastua. Og ikke lenge etter var jeg endelig hjemme i leiligheten.
På ny hadde det vært en lang dag med en rundt seks timers spasertur og stolpejakt. Men været hadde vært bra og humøret var fortsatt på topp. Og jeg hadde oppdaget ny veier ikke så langt fra nærmiljøet mitt. Turveien til Skillebekk forbi Liastua hadde jeg gått mange ganger, men ikke videre fra Skillebekk. I tillegg hadde jeg nå funnet så mange stolper i Lillomarka at jeg hadde blitt kvalifisert til gullmerket. Ikke verst av en utrent gammel gubbe!

Tur 8 - Søndag 18. oktober 2020

Lillomarka - Lilloseter

Denne dagen var det bare så nydelig høstvær at man bare måtte komme seg ut på tur. Dette selv om jeg hadde brudd i to ribbein etter en tidligere sykkelvelt... Så jeg fikk bare ta turen i rolig tempo uten å anstrenge meg for mye.
Jeg tok t-banen til Ammerud og begynte så å gå. Først opp gjennom Ammerud opp til Ammerud-bommen som er en veibom på veien opp til Lilloseter. Etter bommen skal det i prinsippet bare være syklende og gående, ingen biler. Jeg gikk som nevnt i mitt rolige tempo opp på sydsiden av Breisjøen og rundt denne og opp langs vestsiden til Lilloseter. Dette var delvis veier jeg hadde vært tidligere. I skyggen av skogen på sørsiden av vannet kunne man tydelig se at det nærmet seg den kalde årstiden, da det hadde dannet seg is på de små vannpyttene.
Før jeg kom opp til Lilloseter gikk jeg av veien og inn på en sti som ledet meg ned til Aurevann. Jeg kom ned mot vannet på en høyde hvor jeg tidligere hadde kommet opp, men nå gikk jeg videre nordover langs vestsiden av Aurevann. Jeg kom frem til et utkikkspunkt over vannet hvor det var en gapahuk og en gammel grunnmur av et hus. Jeg fortsatte videre ned til vannet og noen få hytter som lå der. Det var imidlertid ingen som var tilstede i noen av hyttene.

Lilloseter (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 18/10 2020).

Jeg fortsatte videre nordover på en sti som etterhvert vendte litt i vestligere retning som skulle ta meg til Lilloseter. Jeg var nå en del lavere enn seteren og måtte forberede meg på at det ville bli en del oppover. Stien gikk opp gjennom Trollkleiva og videre oppover. Etterhvert kom jeg opp til en hytte på nedsiden av Lilloseter. Derfra kunne jeg følge adkomstveien opp til turveien og så gå på denne opp til Lilloseter. Framme på Lilloseter kunne jeg ta en pust i bakken. Det var mye mennesker ute i det fine været, så folk sto pent og pyntelig i kø langt ut på plenen for å handle.
Jeg fortsatte imidlertid videre nordover forbi hestehagen og kunne nå følge stien videre mot Sørskogen. Nesten framme ved Rudsputten gikk jeg opp på en liten kolle og fant min siste stolpe for dagen. Jeg hadde ikke funnet så mange siden jeg hadde tatt de fleste tidligere. Dessuten ville jeg være litt forsiktig med pust og ribbein. Ingen hensikt å overdrive heller. Så derfor valgte jeg å snu og gå samme vei tilbake, dog uten omveien via Aurevann.
Jeg gikk rolig i det fine været og kom meg tilbake til Ammerud t-bane stasjon. Derfra tok jeg så banen hjem igjen. Jeg hadde fått meg en gåtur på rundt fire timer og var godt fornøyd, selv om det bare ble tre nye stolper.

Nordmarka er et stort skogsområde nord for Oslo, som ligger i deler av kommunene Oslo, Hole, Ringerike, Jevnaker, Lunner og Nittedal. Skogdriftselskapet Løvenskiold–Vækerø eier store deler av Nordmarka. Et viktig unntak er Frognerseterskogen, som opprinnelig tilhørte Frogner Hovedgård og som ble solgt til nåværende Oslo kommune i 1889 og dermed ble den første kommunalt eide skogen i Oslo. Særlig Frognerseterskogen er i dag et populært friluftsområde.
Nordmarka er den største og mest sentrale delen av Oslomarka. Nordmarkas høyeste punkt er Svarttjernshøgda (717 moh) i Jevnaker. I sør grenser Nordmarka til tettstedet Oslo ved Maridalsvannet. Søndre del av Nordmarka grenser til Bærumsmarka i vest og Lillomarka i øst. Nordover strekker Nordmarka seg til Roa og Jevnaker. Vest for Langlivassdraget og Spålen grenser Nordmarka til Krokskogen. Østre grense er Nittedal mot Romeriksåsene og Lillomarka.
Berggrunnen tilhører Oslofeltet og består for en stor del av nordmarkitt.
Nordmarcken ble første gang angitt på et kart fra 1757 over det «Gothaltsche Kaaber Werkkets Circumference», et kart som også omfatter indre del av Oslofjorden og deler av bygdene vest og øst for nåværende Oslo kommune. I 1760 tegnet samme kartograf etter oppdrag fra de største skogeierne Christian Ancher og Jens Hiort et kart over deres «Skove NORDMARCKEN kaldet». Sannsynligvis ble navnet tatt i bruk av folk i Aker-bygda i en tid da «mark» betød skog. Nordmarka har hatt stor økonomisk betydning på grunn av skogen. Mesteparten av området tilhørte Nordmarksgodset, som har gått i arv i samme slekt fra Christian Ancher frem til Løvenskiold-slekten i dag. Unntaket var bl.a. Frognerseterskogen (tidligere kalt Trevollskogen), som tilhørte Frogner Hovedgård og dens forskjellige eiere.
Fra midten av 1800-årene ble Nordmarka et utfartssted for jegere, fiskere og fotturister fra byen Christiania. Da skiidrett ble vanlig blant byfolk i slutten av århundret, ble Nordmarka snart det mest populære sted for skiturer. Kristiania kommune bidro sammen men private idealister til å legge forholdene til rette for skiløpere gjennom Selskabet for Anlæggene paa Holmen- og Voxenkollen, stiftet i 1888. Selskapet oppførte skistuer og spisesteder på Holmenkollen, og kommunen kjøpte i 1889 Frognerseteren og oppførte i 1891 restauranten der, tegnet av kommunearkitekt Holm Munthe. Det store gjennombruddet for utfart til Nordmarka både sommer og vinter kom ved åpningen av Holmenkollbanen i 1898.
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)

Tur 9 - Onsdag 2. september 2020

Nordmarka - Frognerseteren og Skådalen

Etter å ha gjort meg ferdig på jobbe bestemte jeg meg for å ta en liten kveldstur på stolpejakt. Det sto igjen noen stolper ved Frognerseteren stasjon og i Skådalen. Og det var disse jeg hadde sett meg ut. Det var fint vær, men samtidig begynte dagene å bli litt kortere, så det var på tide å få ferdigstilt disse.
Jeg tok t-banen fra Sognsvann til Forskningsparken, deretter trikken til Rikshospitalet. Derfra gikk jeg den korte biten ned til t-bane stasjonen Rikshospitalet, og derfra banen opp til Frognerseteren stasjon. Planen var å slippe unna store folkemengder, men på Frognerseterbanen var det likevel mye mennesker. Vel fremme på Frognerseteren stasjon var det god utsikt ned over byen og fjorden. Og på den andre siden vaiet seilene i Roseslottet - Kunstinstallasjonen til Vebjørn Sand for å minnes ofrene og fangene til 2. verdenskrig.

Seilene i Roseslottet (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/9 2020).

Fra stasjonen gikk jeg ned til Sporten på nedsiden. Derfra fulgte jeg turveien videre nedover et lite stykke, før jeg gikk inn i skogen. Først en relativ bratt skrent ned fra veien og så på sti gjennom den tette skogen. Stort sett ville hele dagens tur være å gå nedover, med ett unntak. Jeg fulgte stien nedover til jeg kom til Borgenkulpen og derfra videre til turveien gjennom Skådalen. Turveien jeg fant gikk et stykke opp i dalen på siden mot Vettakollen. Fulgte denne veien en liten bit sørover og så bar det igjen inn i skogen og nå en liten klatretur opp til en hytte. Det sto nemlig en stolpe ved brønnen til denne hytta. På den andre siden av hytta var det en åpning i vegetasjonen som ga en fin utsikt ned mot byen.
Etter besøket ved hytten gikk tilbake et stykke til før jeg kom inn på turveien. Nå skulle jeg inn på en sti som gikk nede i bunnen av dalen.
Stien var god, men enkelte partier var litt steinete. Samtidig gikk Skådalsbekken rett ved siden av stien. Jeg beveget meg nedover og kom etterhvert frem til Skådalen klatrevegg, hvor en gjeng var ivrig opptatt med å prøve seg. Etter en kort prat fortsatte jeg videre nedover og kom ut av skogen ved Skådalen t-bane stasjon.
Jeg hadde imidlertid fortsatt en stolpe til som skulle finnes og gikk litt videre nedover og så inn i skogkanten ved stien opp til Bånntjern. Stolpen sto i skogkanten, så det var ikke så langt inn jeg trengte å gå. Deretter gikk jeg ned til Vettakollen t-bane stasjon for å ta banen hjem, men den gang ei! Nå var det blitt så sent at det ikke gikk noen bane mer den kvelden grunnet oppgradering av banen. I stedet var det buss for bane. Dermed måtte jeg gå videre nedover et stykke til for å finne holdeplassen hvor bussen gikk. På veien fikk jeg dog tatt med meg noen stolper fra nordre del av kartet Holmendammen. Og selvfølgelig gikk bussen like før jeg kom frem til Svendstuen buss-stopp! Men, men. Da ble det jo tid til ennå en stolpe...
Tilbake på bussholdeplassen var det ikke så lenge å vente før bussen kom og skulle frakte meg ned til Majorstua. Og timingen var selvfølgelig perfekt, da det var veiarbeid mellom Vinderen og Majorstua! Frem kom jeg til slutt og kunne ta t-banen fra Majorstua og hjem, selv om det ble litt i seneste laget.