Dag 1 - Fredag 24. mars 2017
Oslo - Istanbul
Bouddhanath Stupa i Katmandu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 25/3 2017).
Endelig var det tid for ferie igjen. Denne gangen skulle vi reise til Nepal og Bhutan i Himalaya. Flyet gikk først til Istanbul og så en nattflygning derfra til Katmandu. Flyet til Istanbul gikk ikke før utpå ettermiddagen, så formiddagen ble benyttet til å pakke kofferten. Dessuten ble jeg kvitt en del av papirsøppel som hadde hopet seg opp igjennom tredve år i den gamle leiligheten. Oppladningen til reisen hadde vært litt såder siden jeg også var i full gang med å flytte sakene mine over fra gammel til ny leilighet. Noe som skulle medføre at noen få saker ble uteglemt, men forhåpentligvis ikke noe viktig.
Jeg tok bussen inn til Oslo S og gikk der på flytoget hvor de andre gutta allerede hadde satt seg. Det var mye folk og trangt om plassen. Vel fremme på Gardermoen sjekket vi inn og kom oss igjennom sikkerhetskontrollen. Og så gjennom passkontrollen siden vi skulle ut av Schengen. Nå hadde vi god tid og slappet av med en øl, før det var på tide å komme oss ombord på flyet.
Vi gikk ombord på flyet og fant våre plasser. Og en stund senere var alle kommet ombord og flyet kunne lette og sette kurs for Istanbul. Etter mateserveringen kunne vi så ta en GT og virkelig komme i feriemodus. Dog var flyvertinnen virkelig rundhåndet med gin'en, for drinken var relativ sterk... Det ble litt soving på flyet ned, før vi ankom Istanbul.
Vel fremme i Istanbul var det ny sikkerhetskontroll ved ankomsten. Vi hadde nå på ny litt tid til neste flight, men valgte å bare ta en cola hver. Deretter bar det avsted til gate'en og vente til vi kunne boarde flyet. Vel ombord i flyet fant jeg bare frem nakkepute og øyeskjerm for å prøve å sove litt. Noe jeg tydeligvis hadde lyktes med, for den frokosten de andre fikk ved tre-tiden merket ikke jeg noe til...
Dag 2 - Lørdag 25. mars 2017
Istanbul - Katmandu
Swayamboudnath Stupa i Katmandu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 26/3 2017).
Nepal er en republikk i Asia som grenser til Kina i nord og til India i vest, sør og øst.
Det er et fjelland og nord i landet ligger verdens høyeste fjell, Mount Everest.
Landet er fattig og jordbruk er viktigste næringsvei.
80 prosent av befolkningen stammer fra Nord-India, mens resten har tibetansk-mongolske røtter.
Nepal er en gammel selvstendig stat.
Monarkiet ble opprettet 1769 og avviklet i mai 2008, da landet ble erklært republikk.
En ny grunnlov trådte i kraft i 2015 og erklærer Nepal som føderal demokratisk republikk.
Landskapet i Nepal er dominert av fjell, men det er lavere land mot grensen til India i sør.
Her ligger en 15–35 kilometer bred slette (Terai).
I denne delen av landet drives mye jordbruk.
Deler av området er myrlendt med tett jungel.
En kjede med 900–1200 meter høye fjell (Siwalikfjellene) danner grensen mellom Terai og Nepals kjerneregion, de øst–vestgående dalførene.
Nord for de sentrale dalene ligger selve fjellandskapet; Himalaya.
Her ligger Jordens høyeste fjell, Mount Everest, 8844 meter over havet, og flere andre topper på over 8000 meter over havet.
Nepal har 30,9 millioner innbyggere (2023).
Svært høye fødselstall og synkende dødelighet har gitt landet en høy naturlig tilvekst og en «ung» befolkning.
Landet har aldri vært kolonialisert, men både India og Storbritannia har i lange perioder styrt utenrikspolitikken.
Nepal har hatt mange egenrådige konger med stor makt, og har i mange år vært relativt isolert fra omverdenen.
Forløperen til Nepal er den lille fjellstaten Gorkha.
På 1700-tallet erobret Gorkha under ledelse av kong Prithvi Narayan Shah en rekke små nabostater.
Shah erobret Katmandu i 1786, og la grunnlaget for kongedømmet Nepal.
Den mektige Rana-slekten hadde makten i landet fra 1846–1951, og kongen i landet var fratatt politisk makt.
Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig.
I 1960 tok kong Mahendra makten ved et kupp, oppløste partiene og arresterte flere politiske ledere.
Nepal var i 30 år et absolutt monarki, inntil det i 1991 ble innført demokrati.
Ønsket om å fjerne landets konstitusjonelle monarki ledet til det blodige maoistopprøret som startet i 1996.
Nærmere 15 000 mennesker ble drept i kamphandlingene i løpet av den tiårige borgerkrigen (1996–2006).
I 2006 ble det inngått en fredsavtale mellom maoistene og parlamentsregjeringen.
I 2008 ble det avholdt valg og maoistene ble det største partiet.
Samme år ble kongedømmet avskaffet og Nepal ble en føderal demokratisk republikk.
En ny grunnlov ble vedtatt i 2015.
25. april 2015 ble Nepal rammet av et jordskjelv der så mange som 10 000 mennesker kan ha mistet livet, og mer enn 500 000 ble hjemløse.
Ifølge anslag fra FN var åtte millioner nepalere berørt av skjelvet på en eller annen måte.
Jordskjelvet var det kraftigste i landet siden 1934, og var et kraftig tilbakeslag for landets økonomiske utvikling.
(Haugan, Siv: Nepal i Store norske leksikon på snl.no - utvalgte deler.)
Katmandu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 26/3 2017).
Jeg våknet noen ganger underveis av hosting fra influensaen, men sovnet igjen.
Litt ut på formiddagen når vi nærmet oss landing, våknet jeg opp av alt ståket rundt meg. Flyet landet og vi skulle komme oss gjennom immigration, noe som ikke skulle vise seg å være det enkleste. Visa måtte kjøpes på flyplassen via automater, som dog ikke karte å lese passene, så alt måtte tastes inn for hånd. Og da familiefaren foran oss ikke skjønte dette helt, var vi plutselig blant de aller siste som kom oss igjennom immigration og passkontroll.
Endelig i gjennom møtte vi resten av gruppen på ca 25 personer som vil skulle reise rundt i Nepal og Bhutan sammen med. Fortrinnsvis svensker, men også noen dansker og en finsk dame var blant gjengen sammen med oss tre gutta fra Norge. Vi satte oss inn i bussen og kjørte den korte veien til hotellet Tibet International i Katmandu, hvor vi skulle overnatte de neste to nettene. Her sjekket vi inn på rommene og hadde litt tid for oss selv før aftenprogrammet.
Vi tre gutta gikk opp på rommet og ventet på bagasjen. Deretter samlet vi oss og spiste lunsj på hotellet. Da fikk vi også selskap av den finske damen. Deretter gikk vi hver til vårt på rommene. Selv slappet jeg av litt og fikk meg en times søvn. Deretter var det samling i gården og vi hadde en liten spasertur til vi kom frem til Bouddhanath Stupa. Dette er en stor helligdom for den tibetanske grenen av buddhismen, og det var mye folk på plass som gikk sine runder rundt stupaen. Vi gikk en runde rundt stupaen med en avstikker til taket på et nærliggende tempel for å få noen gode oversiktsbilder. Deretter ruslet vi tre rolig tilbake til hotellet, med en stopp underveis for å veksle penger så vi hadde noen nepalesiske rupi.
Katmandu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 26/3 2017).
Vel tilbake på hotellet så vi raskt at vi ikke var de første tilbake, dog var det bare et svenskt par som var der før oss. Vi satte oss ned i gården og bestilte våre tre vante GT'er. Etter å ha brukt god tid på drinkene var det dags for en felles middag på hotellet med buffet. Mens de andre ruslet tilbake til rommene hvor de fleste gikk og la seg. Selv fant jeg frem PC'en og begynte å jobbe med å skrive denne dagboken. Samtidig koblet jeg meg opp på nettet. Brøt av og tok meg en dusj og kom tilbake til PC'en bare for å oppdage at nettet var blitt borte. Og nå ble det plutselig vanskelig å komme inn igjen. Det gikk 40 minutter og diverse forsøk før jeg endelig klarte å komme meg inn igjen. Og det hjalp å bruke Firefox i stedet for Explorer... Men alt trøbbelet betød at jeg ikke fikk med meg mye av første omgang i fotballkampen mellom Salisbury og Hereford. Kun de siste fem minuttene fikk jeg med meg, og da ledet Hereford allerede 3-0! Og siden både Taunton og Tiverton lå under, kunne altså Bulls bli seriemester allerede i dag!
Og da ble sluttresultatet 4-0 til Hereford, men grunnet lite strøm på batteriet, vet jeg fortsatt ikke resultatene i de andre kampene. Men en bra første dag, så kan jeg sove med god følelse.
Dag 3 - Søndag 26. mars 2017
Katmandu
Katmandu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 26/3 2017).
Katmandu er hovedstaden i Nepal, og ligger i Katmandudalen mellom Himalaya i nord og Mahabharatfjellene i sør, 1325 meter over havet.
Byen dekker et område på 49,45 kvadratkilometer, og har 1,42 millioner innbyggere (2020).
Navnet Katmandu refererer til et tre-tempel (kath, «tre», og mandir »tempel») som ble bygd av Raja Lachmina Singh i 1596.
Byens tidligere navn var Manju-Patan.
Administrativt er den en del av Katmandu distrikt, som har 1 744 240 innbyggere og et areal på 395 kvadratkilometer.
Distriktet har den høyeste befolkningstettheten i Nepal.
Den gamle bykjernen ligger omkring Asan Tol, med markeder og basarer.
Til de mest fremstående historiske minnesmerker hører det gamle kongeslottet (durbar) med blant annet tempelet Taleju (1549), og Rani Pokhari, 'Dronningens reservoar', fra 1600-tallet.
Det finnes et stort antall buddhistiske og hinduistiske templer både i selve byen og i omegnen; flere av disse står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv, blant annet Swayambhunath, Pashupatinath og Boudhanath.
Mange av kulturskattene ble ødelagt av et jordskjelv i april 2015.
Durbar-plassen i sentrum av Katmandu ble jevnet med jorden med blant annet tvillingpagodene Shiva og Narayan.
Dharahara-tårnet fra 1832 var ni etasjer høyt og raget nesten 62 meter over bakken, mens bare ti meter står igjen.
Katmandu ble grunnlagt 723 av Raja Gunakamadeva.og var et selvstendig kongedømme frem til 1768, da herskerdynastiet Shah erobret byen og slo den sammen med de to andre bykongedømmene i Katmandudalen,
Patan rett sør for byen på den andre siden av elven Bagmati, og Bhaktapur 12 kilometer sørøst for Katmandu.
Byen var hovedsete for Shah-dynastiet fra 1768 til 2008.
Byen var i flere hundreår isolert fra omverdenen, og ble ikke åpnet for utenlandsk bistand og immigrasjon før i 1950-årene.
(Haugan, Siv; Katmandu i Store norske leksikon på snl.no - utvalgte deler.)
Buddha statue utenfor Thimpu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 27/3 2017).
I dag kunne jeg for min del sove lenge, dvs til halv åtte. En god del av gruppen hadde imidlertid blitt vekket halv seks for å ta en ekstra flytur over Himalaya. De hadde kommet seg til flyplassen, hvor det sto flere fly klare til å fly interesserte over fjellene i Himalaya til Mt. Everest og så tilbake igjen. Flyene var vanlige rutefly med plass til oppimot 100 personer, men på disse spesielle flygningene var det bare vindusplassene som ble benyttet. Siden det hadde regnet dagen før vi ankom Nepal, var det fortsatt nokså klart vær over fjellene, noe som ga en ekstra god utsikt. Begge mine kompiser tok turen samt en del fler i gruppen. Selv sto jeg over for å pleie halsen siden jeg er plaget av en influensa med mye hoste.
De av oss som ikke var med på fjellflygningen satt og spiste frokost når de som hadde vært med kom tilbake. Altså en perfekt timing. Og litt misunnelige var vi jo.
Dagens program besto av en byrundtur i Kathmandu. Vi besøkte først Swayamboudnath stupaen som var på en liten høyde vest i byen. Men først var det om å gjøre å komme seg frem i den kaotiske trafikken i Kathmandu, som var like kaotisk som i byene i India. Det betyr at alle tenker bare på seg selv... Men vi kom nå frem til stupaen, dvs den siste delen av toppen måtte vi gå til fots. Og det var mange trappetrinn å gå opp samtidig som det var om å gjøre å holde suvenirselgerne borte. Men vi lyktes ganske bra. Samtidig måtte vi selvsagt også passe på å gå med sola rundt alle helligdommer. Det var viktig med god karma, må vite. Vel oppe på toppen ved stupaen forklarte guiden Jesper oss en del informasjon om helligdommen. Deretter hadde vi litt tid på egenhånd, og vi tre gutta gikk en runde rundt stupaen og tittet oss omkring, inklusive et stopp for å se på utsikten over Kathmandu. Deretter var vi fornøyd og ble stående og vente på avgang igjen. Blant resten av gruppen på totalt 21 personer, fulgte en god del vårt eksempel, mens det også var noen som tittet litt i suvenirshop'ene og gjorde en og annen handel.
Thimpu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 27/3 2017).
Vel over tiden vi egentlig skulle vært samlet igjen, begynte den samlede gruppen å gå ned igjen til bussen som ventet på oss. Nesten fremme ved bussen fant Pirjo frem en pakke med kjeks og begynte å mate apekattene. Og gjett om de var ivrige! Det var ikke nok med en kjeks. De samlet tre eller fire kjeks før de gikk sin vei for å spise. Og når det kom apekatter fra en konkurrerende flokk var det duket for bråk. De måtte jages vekk med en gang.
Bussen kjørte oss deretter ned til gamlebyen av Kathmandu hvor man tydelig kunne se skadene fra jordskjelvet i 2015. Vi gikk ut av bussen for å ta en vandring i denne delen av byen rundt Durham square. Men først tok vi en liten oppkvikker på kaffebar! Deretter gikk vi rundt og så på tempelet for Kurami og deretter inn i kongepalasset. Tempelet for Kurami hadde støtter for veggene både på utsiden og på innsiden for at ikke veggen skulle falle ned. Utenfor kongepalasset hadde en statue falt ned slik at bare pålen sto igjen og templene rundt enten var helt i ruiner eller var på vei til å bli restaurert. Også selve kongepalasset var kraftig redusert og deler av det var avstengt pga rasfaren. Andre deler så bedre ut, men så og si hele palasset var egentlig berørt av jordskjelvet.
Etter Durham square og kongepalasset fortsatte vi spaserturen i varmen gjennom de eldre deler av byen til Thamel distriktet. Thamel distriktet er et handels- og markedsområde. Men egentlig hadde hele veien fra gamlebyen vært et handelsområde med butikker av forskjellige varianter overalt, samt en kaotisk trafikk med biler, motorsykler og gående overalt. Plusser man så på med diverse restaureringsarbeider på et hus her og der, har man oppskriften for fullt kaos. Men det var jo litt gøy å tusle rundt i dette trafikkbildet også...
Memorial Stupa i Thimpu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 27/3 2017).
Vel framme i Thamel distriktet fikk vi tid på egenhånd til å spise lunsj og gjøre litt shopping. Vi tre gutta gikk på en anbefalt restaurant av guiden, som en del andre fra gruppen, for å spise lunsj. Deretter fant vi en tebutikk som betjeningen hadde fortalt oss hvor var på forespørsel. Her fikk jeg blant annet kjøpt nepalesisk te, som var årets first flush. (Og Nepal har gode teområder som er nærmeste nabo med Darjeeling i India.) Deretter gikk vi til samlingspunktet som var et bakeri, og fikk oss litt varmt å drikke. Etterhvert hadde hele gruppen samlet seg enten inne på bakeriet eller rett utenfor, og det var på tide å dra tilbake til hotellet.
Og returreisen til hotellet besto først av en liten spasertur ut av de trange områdene til bussen. Og deretter en busstur gjennom byen i den kaotiske trafikken. Vel tilbake på hotellet ble vi tre gutta enige om å ta en dusj og så samle oss for en liten «medisin» (dvs. Gin og Tonic - GT) mot den farlige fjellmyggen før vi gikk og spiste middag. Egentlig var det fellesmiddag for hele gruppen, men siden middagen var en buffet, kunne hver og en velge når de ville spise.
Etter middagen var vi alle slitne etter en varm dag med mye gåing, og tidlig opp for en god del av gruppen. Dessuten skulle vi tidlig opp neste morgen for å ta flyet over Himalaya til Thimpu i Bhutan, så de fleste valgte å ta en tidlig kveld. Selv har jeg blitt sittende og jobbe på PC'en med å skrive ferdig dagens utgave av dagboken. Men nå begynner klokken å nærme seg ti på kvelden, så nå er det på tide å krype til køys.
PS! Siden Hereford vant sin kamp og både Taunton og Tiverton tapte sine kamper, er Hereford allerede ligamester og har fortsatt klatringen i systemet. Nå altså fra nivå åtte til nivå sju.
Dag 4 - Mandag 27. mars 2017
Katmandu - Thimpu og Thimpu
Minnesmerke for Guru Drubchu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 28/3 2017).
Denne dagen var fortrinnsvis viet til transport, siden vi skulle forlate Kathmandu og reise til Thimpu i Bhutan. Jeg ble vekket 05:45 på morgenen for å pakke og gjøre meg klar med kofferten, før jeg gikk ned til frokost. Noenlunde hele gruppen hadde frokost samtidig fra 06:30. Deretter var det tid for å sjekke ut bare, før bussen kjørte avsted 07:20. Transporten til flyplassen gikk nesten overraskende greit, men så var det heller ikke lange biten.
Vel fremme skulle vi så først gjennom en sikkerhetskontroll, og deretter foreta en gruppeinnsjekking. Hvilket altså betød at guiden Jesper gjorde innsjekkingen, mens vi andre ventet. Deretter bar det ivei gjennom passkontrollen og så var vi inne i ventehallen. Ingen av oss tre gutta syntes det var noen vits å vente der, så vi fortsatte gjennom neste sikkerhetskontroll inn til en ny ventehall. Når flyet skulle gå var det ikke lett å bli klok på siden tiden varierte fra avgang 09:00 på skjermen, avgang 09:50 via muntlig beskjed og boarding 12:20 på boardingkortet... Det skulle vise seg at 09:50 var det nærmeste. Men det betød også at det ikke var oppgitt noen gate når vi kom inn, så det var bare å sette seg ned og vente. Jeg fant meg en sitteplass hvor jeg satt og halvsov. Jeg hadde hatt en dårlig natts søvn pga mye hoste og jetlag, så det var deilig å kunne slappe av.
Etter en god stund med halvsoving, var det endelig kommet en gate vi skulle dra fra. Vi gikk frem til gaten, og boardingen startet umiddelbart. Men bare for å bli loset inn i en ny ventehall! Dog var det ikke så lenge å vente før vi kunne gå til flyet, men først måtte det en siste sikkerhetskontroll til. Vi fant våre plasser i flyet og satte oss ned. Og kort tid etter var det klart for avgang. Siden jeg satt ved midtgangen, og rett ut av vinduet var vingen, hadde jeg ikke den beste utsikten, dessverre. Flyturen gikk jo langs Himalaya, så det var egentlig mye å se. Men det mest spektakulære kom ved innflygningen til flyplassen i Paro i Bhutan. Innflygningen gikk inn gjennom en trang dal, hvor flygeren hele tiden justerte seg i forhold til omgivelsene og endringen av dalen. Man kunne nesten føle at flyvingene subbet borte dalsiden. Men det gikk altså bra og vi landet trygt på Paro flyplassen.
Stien opp til Tango klosteret. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 28/3 2017).
Bhutan er et lite kongedømme i Øst-Himalaya, mellom Kina (Tibet) i nord og vest og India i sør og øst.
Landet er svært fjellrikt og ulendt.
Bhutan er et av verdens minst utviklede land, og er politisk avhengig av støtte fra India.
Landet har i århundrer vært svært isolert fra omverdenen, men har de siste årene åpnet noe opp.
Økende turisme og innflytelse fra andre land har resultert i en rekke tiltak for å bevare bhutansk kultur og identitet.
Navnet kommer av gammel indisk Bhot ant, som betyr 'Det sted hvor Tibet ender.'
Bhutan kaller seg selv for Druk Yul, 'Tordendragens land'.
Landet er plassert i sørskråningen av Øst-Himalaya.
Det er 300 km i luftstrekning øst–vest og 170 km nord–sør.
Den nordlige delen er et høyt alpeland som går fra ca. 4000 moh. og opp til Himalayas topper ved kanten av det tibetanske platå.
De høyeste fjellene er Kula Kangri (7554 moh.) og Gangker Punsum (7550 moh.).
Den sørlige delen har tropisk klima, mens sentrale områder har temperert klima med monsunregn.
Ved grensefjellene i Store Himalaya er klimaet nærmest arktisk.
Lavlandet sør i Bhutan har fuktig monsunskog med blant annet saltre, skruepalmer, arter i bananslekten og kjempebambus.
Nær den indiske grensen er det savannevegetasjon.
Fjellene i midtregionen var opprinnelig dekket av eikeskoger og rhododendronskoger.
Over cirka 2800 meter over havet er det barskog med edelgran, gran, lerk og einer.
I de høyeste delene av landet er vegetasjonen alpin og på mange steder ørkenpreget.
De store bestandene av store pattedyr fra tidligere tider er nå sterkt redusert.
Fortsatt finnes indisk elefant, tiger, leopard og aksishjort i små bestander.
I fjellene lever snøleopard og flere ville geitearter.
Fuglelivet er rikt i lavereliggende skoger.
Lenger opp finnes blant annet mange forskjellige hønsefugler.
Landet ble samlet til ett rike på 1600-tallet og deretter regjert av en verdslig og en geistlig fyrste.
De lokale guvernørene hadde stor makt.
Konflikter mellom dem førte til en rekke borgerkriger på 1800-tallet og frem til 1907, da det nåværende dynasti, Wangchuk, kom på tronen.
Fra 1770 av var Bhutan ofte i konflikt med de britiske myndigheter i India.
I 1910 fikk britene kontroll over Bhutans utenrikspolitikk, en kontroll India overtok i 1949.
India forpliktet seg samtidig til ikke å blande seg inn i Bhutans indre anliggender.
Inderne har påtatt seg ansvaret for landets sikkerhet og gitt betydelig økonomisk bistand.
Bhutan opprettholdt i mange hundre år en streng isolasjon, men omkring 1960 innledet kong Jigme Dorji Wangchuk en reformpolitikk med forsiktig åpning utad.
I 1998 startet en demokratiseringsprosess.
Kongen ga da opp sin nærmest absolutte makt og trådte tilbake fra posten som regjeringssjef.
I 2005 kunngjorde Kongen et utkast til ny grunnlov som innebar grunnleggende demokratiske reformer.
I 2008 holdt Bhutan holdt sitt første demokratiske flerpartivalg.
(Haugan, Siv: Bhutan i Store norske leksikon på snl.no.)
Tango klosteret. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 28/3 2017).
Deretter var det den sedvanlige rutinen med å fylle ut innreisepapirer og komme oss gjennom pass- og sikkerhetskontroll. Dessuten foretok vi veksling av penger til lokal valuta. Vel igjennom møtte vi våre bhutanske guider og gruppen ble fordelt på to minibusser. Og så kjørte vi av sted til hovedstaden Thimpu gjennom trange daler med en elv i bunnen. Først gjennom deler av Paro-dalen, og deretter gjennom deler av Thimpu-dalen. Vel fremme i Thimpu var det dags for lunsj på en restaurant i byen.
Etter lunsj dro vi til en Buddha-statue på en åsrygg over byen. De holdt fortsatt på med å bygge anlegget i forbindelse med Buddhaen, så det var bare deler av området som var klart. Men så hadde ikke byggingen begynt før i 2015, og Buddhaen med sokkelen var på hele 169 fot og ble antatt å være den høyeste Buddhaen i verden. Alt ble sponset av en kinesisk milliardær bosatt i Singapore. Og fra enkelte plasser i anlegget, kunne man også få en god utsikt over Thimpu ca 200 meter nede i dalbunnen.
På veien tilbake til byen hadde vi en enkel stopp ved et utkikkspunkt, hvor vi kunne ta bilder av byen. Deretter kjørte vi ned til sentrum og bort til en minnesstupa. Denne stupaen var bygd på 1970-tallet til minne og ære for den da nyss avdøde kongen, som var nr 3 i tronrekkefølgen. Og det var da dronningen og enken som hadde stått for byggingen.
Deretter dro vi til hotellet hvor vi skal bo de neste dagene og sjekket inn. Inne på rommet fikk jeg tatt en dusj og deretter var det ned i baren for å ta litt medisin før middagen. Der møtte jeg to fortvilte gutter som ikke hadde funnet noen bar, dvs de hadde funnet en bar som ikke serverte alkohol! Men da jeg spurte serveringsdamen om gin-tonic var det selvfølgelig ingen problem. Etterhvert fikk vi besøk av flere fra gruppen, et svenskt par som også ville ha litt medisin, samt noen av damene som kom tilbake etter å ha vært på shopping/rekognoseringstur i byen. Deretter var det felles middag med buffet på hotellet. Middagen var litt stusselig og den eneste retten med kjøtt var stekt kjøtt i brun saus. Det var godt kjøttet allerede var skåret i biter, for det var relativt seigt. Og etter middagen var de fleste slitne etter en lang dag, så man trakk seg kjapt tilbake til sine rom. Hvilket også vi tre gutta gjorde, og hvor jeg min vane tro, jobbet på PC'en med å skrive dagens kapittel i dagboken.
Dag 5 - Tirsdag 28. mars 2017
Tango klosteret og Thimpu
Hovedpostkontoret i Thimpu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 28/3 2017).
Tango-klosteret er et buddhistisk kloster som ligger 14 kilometer (8,7 mi) nord for hovedstaden Thimphu i Bhutan, nær Cheri-fjellet.
Det ble grunnlagt av Phajo Drugom Zhigpo (1184? - 1251?) på 1200-tallet og ble bygget i sin nåværende form av Tenzin Rabgye, den 4. temporære herskeren, i 1688.
I 1616 mediterte den tibetanske lamaen Shabdrung Ngawang Namgyal i klosterets hule.
Ifølge en lokal legende hørte Phajo Drugom Zhigpo, som var grunnleggeren av læren til Dodeyna, hestepust fra retningen til Tango under et besøk til stedet på sin undervisningsreise.
Samtidig så han en klippe som tok form som gud Tandin (hestehode eller Hayagriva) som ble oppslukt av flammer.
Guddommen som viste seg for Zhigpo profeterte at stedet var ment for å bygge et kloster for meditasjon.
Profetien nevnte også at Zhigpo ville gifte seg med Dakini, Khando Sonam Peldon, og etablere Drukpa Kagyu-skolen for buddhisme i Bhutan.
Den tidligste historien knyttet til dette stedet går tilbake til 700-tallet, da Guru Rinpoche under et besøk identifiserte stedet som et symbol på Hayagriva eller hestehodet.
Det var først i 1222 at stedet igjen fikk sin anerkjennelse, da Phajo Drugom Zhigpo, grunnleggeren av Drukpa Kagyu-skolen, så klippen i form av gud Tandin (hestehodet) eller Hayagriva.
Phajo Drugom Zhigpo grunnla deretter Tango Choeying Dzong, et meditasjonskloster.
Ifølge biografien til Phajo Drugom Zhigpo er Tango Choeying Dzong et av de fire dzongene blant de tolv meditasjonsstedene som ble betrodd ham av Guru Rinpoche.
Shabdrung Ngawang Namgyal migrerte fra Tibet til Bhutan i 1616, 23 år gammel, ikke bare på oppfordring fra Pal Yeshay Genpo, men også på grunn av en konflikt med Deb Tsangpa fra Tibet.
Namgyal tilhørte en ansett slekt fra Tsangpa Jarey i Tibet og fikk navnet Drukpa Rinpochhe Ngawang Tenzin Nampar Gyelwa Jigme Drak Pai Dey.
Han hadde oppnådd anerkjennelse og berømmelse som en opplyst dharma-prekener fra en ung alder.
Da han reiste rundt i Bhutan på en misjonsreise, ble han også angrepet av den tibetanske hæren (sendt av hans fiende, Deb Tsangpa).
Imidlertid, takket være sine ferdigheter innen tantrisk kunst, overvant han sine fiender, og til slutt gikk han i meditasjon i hulene til Tango-klosteret.
Klosteret hadde blitt tilbudt ham av Tshewang Tenzing fra Dorden (nå Dodena).
Han mediterte dypt og utførte det tantriske ritualet Gempo i Tango-hulen.
Med disse åndelige kreftene fikk Zhabdrung ødelagt dynastiet til Deb Tsangpa fra Tibet.
Som en konsekvens feiret han denne seieren ved å skrive om sine prestasjoner og komponere "Nga Chudugma" eller "Mine seksten prestasjoner".
Borgen i Thimpu. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 28/3 2017).
Etter sin seier adopterte Shabdrung Ngawang Namgyal tittelen Dujom Dorjee, styrket sin makt og utførte seksten prinsipper.
Han omdøpte huleklosteret til Duduel Phug og gikk deretter tilbake til hulen for videre meditasjon.
Imidlertid ble hulen angrepet av fiendene hans som brukte tantriske krefter.
De ødela klippen som huset hulene, noe som resulterte i at en stor stein (på størrelse med en yak) blokkerte inngangen til hulen.
Ved et mirakel unngikk steinen å drepe Namgyal, da det sies at "steinen manglet Zhabdrungs hode med en tomme".
Hans tilhengere betraktet Zhabdrungs overlevelse som et mirakel.
I løpet av denne perioden døde Namgyals far, Tenpai Nima, og Namgyal brakte farens kropp til hulen og kremerte den i hestenhode-klippen i Tango.
Deretter, i 1620, bygde Namgyal Chari-klosteret og Duduel Chorten til minne om sin far; bygningen ble konstruert av dyktige snekkere som ble hentet fra Nepal.
Gyalse Tenzin Rabgye, sønn av Tshewang Tenzin og Damchoe Tenzima (datteren til Lamaen fra Chang Gangkha), ble født i 1638 e.Kr.
Han mottok religiøs opplæring fra en veldig ung alder i Drukpa Kargyud-tradisjonen fra Shabdrung og sin lærer Damchoe Gyeltshe, og ble svært dyktig i tradisjonen da han besteg tronen som Desi i en alder av 31 år.
Han ble også den 4. Desi da han var 43 år gammel.
Som den 4. temporære herskeren regjerte han landet på en ansett måte i samsvar med de etablerte åndelige og temporære lovene.
Tango-klosteret ble gjenoppbygget av ham i sin nåværende form i 1688/1689.
Klosteret, bygget med 12 hjørner, har et tre-etasjers sentralt tårn.
Det ble videre utvidet på 1700- og 1800-tallet.
På slutten av 1800-tallet fikk Shabdrung Jigmre Choegyal installert et tak av gull.
I 1966 gjenopptok den 64. rJe Khenpo Jamyang Yeshey Sengyel sammen med Hennes Kongelige Høyhet Bestemor Ashi Phuntshog Chodon Shaydra-skolen for buddhistiske studier.
I 1977 renoverte Hennes Majestet Dronningmoren Ashi Kesang Wangchuck klosteret til en veldig elegant struktur sammenlignet med det opprinnelige.
Klosteret ble restaurert igjen på midten av 1990-tallet, og er i dag residens for den 7. Tri Rinpoche, en ung inkarnasjon av Tenzin Rabgye.
I dag drives det som en videregående monastisk skole.
Klosteret gjennomgikk en komplett renovering i 2016.
En ny buddhistisk høgskolecampus ble bygget ved foten av Tango-fjellet i 2016 for å erstatte de aldrende meditasjonsenhetene i området.
(Engelsk wikipedia.)
Landsby i nærheten av Punakha. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2017).
Denne dagen skulle vi på en utflukt til Tango klosteret, etterfulgt av en byrundtur i Thimpu. Det var dermed ingen forflytning og vi kunne sove lenge. Vi ble vekket 07:30 og skulle være klar til avgang klokken 09:00. Jeg gikk ned til frokost klokken 08:00 og da hadde mange i gruppen, inkludert mine to venner allerede infunnet seg i spisesalen. Frokosten var som middagen i går relativt stusselig. Men jeg fikk nå et par kokte egg og en kopp te. Deretter var det bare å ta tannpussen og så var vi klar for avgang.
Dagens første mål var Tango klosteret ikke langt fra Thimpu. Det tok oss ca tre kvarter å kjøre dit, på noen trange veier. Vi haddee to stopp på veien, den første var når vi oppdaget en flokk grå langurer. Og da måtte vi jo ut å få tatt noen bilder. Den andre stoppen var ved en maling på en stor steinblokk av Guru Drubchu, som var munken som introduserte og innførte buddhismen i Bhutan. Ved siden av var det en liten bekk og et lite hus med et bønnehjul inni som ble drevet med vannkraft av den lille bekken.
Vel framme ved Tango klosterets bunn, var det så dags for dagens utfordring: En spasertur på ca. 4 kilometer med 300 meters høydeforskjell. Så det var relativt bratt oppover. Vi gikk på en sti som snirklet seg oppover i serpentinersvinger frem og tilbake. Her var det viktig å kjenne seg selv såpass at man visste hvilket tempo en selv trivdes best med. Å henge seg på andre var ikke å anbefale, da risikerte man å møte veggen. Selve Tango klosteret som vi gikk opp til lå angivelig på ca 3.000 meters høyde, så også luften kunne spille oss et puss.
Langs stien oppover var det forskjellige skulpturer og varder som var lagd av pilgrimmer. Dessuten var det i mange av svingene laget rasteplasser så man kunne ta seg en liten hvil før man fortsatte. Etterhvert ble også stien brattere og på slutten var det trappetrinn opp til selve klosteret. De aller fleste klarte å komme seg opp, av gruppen på 21 personer var 18 oppe i klosteret.
Det var tungt å komme seg hele veien opp, men jeg var altså blant de som kom meg opp til klosteret. Der hadde vi en omvisning inne i selve tempelet, hvor vi var den første gruppen visstnok som også fikk gå inn og se de tre Buddhaer. Vi ruslet litt rundt på egenhånd i klosteret. Visse deler var under restaurasjon, så disse delene kom vi dog ikke til. Etter litt tid i klosteret var det dags for å gå ned igjen. Jeg brukte nesten like lang tid ned som opp, mens de andre raste nedover. Men jeg for min del ville være forsiktig med min vonde ankel. Også på nedoverturen tok jeg bilder her og der, blant annet av blomstrende rød rhododendron.
Nonnekloster i Punakha. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2017).
Vel nede samlet vi oss i bussene etter å ha tatt en liten pust i bakken og drukket litt vann. Ikke lenge etter stoppet vi på nytt for å ha en fotostopp ved et nabofjell til klosteret. For også i dette fjellet var det noe klosterliknende langt oppe i fjellsiden og med en rennende liten elv i dalbunnen. Ganske så idyllisk – hvis man bare passet på å ikke tråkke i hundeskitten som lå overalt. Deretter fortsatte vi tilbake til Thimpu.
Vel tilbake i Thimpu ble vi kjørt til lunsjrestauranten. Og den lå selvfølgelig i 3. etasje... Men maten var god den! Etter lunsj dro vi så til en kunst og håndtverksskole og kunne gå inn i klasserommene mens undervisningen var i gang, hvis vi ville. For min del synes jeg det er et steg for langt. Det er greit å titte inn, men det er det. Og selvfølgelig var det mulig kjøpe! For min del ble det ikke så store handlingen, bare noen øredobber til en svensk kollega. Andre derimot ........
Thimpu er hovedstad i Bhutan, og ligger i Himalaya.
Thimpu ligger i dalen med samme navn i det vestlige Bhutan i en høyde av 2200 moh.
Byen har cirka 115 000 innbyggere (2018).
Thimpu er hovedsete for landets regjering og er hovedsakelig et administrasjons- og handelssenter.
Klosteranlegget Tashichodzong fra 1600-tallet rommer blant annet regjeringskontorene.
Her bor også Je Kempo, den øverste lama, i sommerhalvåret sammen med et stort antall munker.
Inntil 1953 flyttet kongen og regjeringen hvert år med Je Kempo til vinterhovedkvarteret i Punakha.
Nå bor kongen hele året i Thimpu.
Inntil 1960-årene bestod Thimpu av noen få butikker omkring Tashichodzong.
Den tradisjonelle arkitekturen er i stor grad bevart.
Byen ble grunnlagt i 1581, og ble hovedstad i 1962.
Fra 1990-årene har det vært økende innflytting til Thimpu fra mer avsidesliggende områder.
Thimpu er i dag den mest moderne byen i Bhutan med mange restauranter, butikker og internett-kafeer.
Thimpu er verdens eneste hovedstad uten trafikklys.
(Haugan, Siv; Thimpu i Store norske leksikon på snl.no.)
Borgen i Punakha. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2017).
Ferden fortsatte deretter til postkontoret. En stor flott bygning, hvor det var mulig å få sitt eget bilde på et frimerke. Dog vet jeg ikke om det var noen som benyttet seg av den muligheten, men handling ble det lell. Når vi var ferdige på postkontoret hadde vi fortsatt bortimot en time før vi kunne gjøre dagens siste utflukt, så vi kjørte derfor tilbake til hotellet og ventet der.
Deretter ble vi atter samlet for å gjøre dagens siste utflukt til kongeborgen, byborgen og regjeringskvarterene, alt i ett. Grunnen til at vi måtte vente, var at ingen turister slapp inn før arbeidsdagen var over. Vi ankom borgen på utsiden og begynte å gå langs sørsiden av borgen. Da var det ikke tillatt å ta bilde av kongens kvarter som lå rett på den andre ved siden ved borgen. Den store borgen hadde to adskilte deler, den ene for den verdslige administrasjonen og den andre for den åndelige administrasjonen. Nå var de fleste ministeriene flyttet ut av borgen, men fortsatt hadde kongen, statsministeren og utenriksministeren med sine undersåtter kontorer i den verdslige delen. I den andre delen var det abbeden som hadde sin sommerresidens. Der var dessuten et tempel som var det viktigste tempelet i hele Bhutan. Vår rundtur foregikk bare i den åndelige delen, inklusive en tur rundt i tempelet.
Etter borgen dro vi så tilbake til hotellet. Og her var det den vanlige kveldsrutinen som ble fulgt, først med litt medisin i baren og deretter opp en etasje til restauranten og spise middag sammen med de andre i gruppen. (I dag kun vegetarmiddag, som var ganske ok.) Deretter trakk hver og en seg tilbake til sitt rom. Der fortsatte jeg med å jobbe på PC'en – altså skrive dagbok – samt ta en dusj etter dagens strabaser, før jeg gikk til køys.
Dag 6 - Onsdag 29. mars 2017
Thimpu - Punakha og Punakha
Broen over elven til borgen i Punakha. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2017).
Så var det dags for å forlate Thimpu og reise videre til Punakha. Også denne dagen var det litt layback, så vi ble vekket 07:30, pakket kofferten, spiste frokost og var klar til å dra 09:00. Og så kjørte vi avsted. Rett etter ble det oppdaget at en av damene hadde glemt igjen en jakke på rommet, og siden vi skulle over et pass på 3150 høydemeter, ville hun gjerne ha den tilbake. Så vi snudde og kjørte tilbake til hotellet, hentet jakken, og så kunne vi dra avsted.
Og etter å ha kommet ut av selve byen bar det ivei oppover. Siden Thimpu ligger på ca 2400 høydemeter, skulle vi altså 750 meter opp. Etter ca trekvart time hadde vi kommet opp til Dolcha La passet. Her tok vi en pause, hvor alle kunne gå inn på kafeen og få seg en kopp kaffe eller en kopp te. Utsikten fra passet var mot Himalaya hvor vi da skulle kunne se alle de høyeste toppene i Bhutan. Imidlertid var det tett tåke når vi kom, så vi fikk ikke sett noen verdens ting. Og grunnet høyden, var det helt klart behov for en jakke, for her oppe var det mye kjøligere enn i Thimpu.
Etter en kort hvilepause, samlet vi oss igjen og kjørte videre mot dagens mål: Punakha. Denne byen ligger på ca 1350 høydemeter, så nedstigningen var altså på hele 1800 meter. Vi gjorde en stopp på veien ved et utkikkspunkt hvor vi kunne se nedover dalen mot byen, dog uten å se den. Nesten nede stoppet vi på nytt og kunne se utover en del av dalbunnen, men fortsatt ikke selve byen som var skjult bak en utstikker av fjellet. Ikke lenge etter var vi kom helt ned og stoppet ved et lite hotell hvor vi spiste lunsj. Hotellet lå litt for seg selv med en idyllisk liten hage og en liten bekk som rant forbi.
Punakha (eller Punaka) er et av de tyve dzongkhag (fylkene) i Bhutan.
Fylkeshovedstaden med samme navn på ca 1500 moh, var tidligere landets hovedstad.
Byen ble grunnlagt i 1577 og ligger der hvor elvene Pho-chhu og Mo-chhu går sammen og danner Sankosh elven
Punakhas Dzong, det administrative og religiøse senteret i fylket er Je Kempo's vinterresidens.
Siden ca. 1680 har tempelet også vært hvilested for levningene etter Shabdrung Ngawang Namgyal, landets grunnlegger.
Kroningen av kong Ugyen Wangchuck i 1907 skjedde også her.
Dzongen var også kongens vinterresidens fram til 1955.
Punakha grenser i vest til Thimpu, i nord til Gasa, og i øst til Wangdue Phodrang dzongkhag.
Gasa dzongkhag var inntil 1992 en del av Punakha.
Det meste av bebyggelsen er samlet langs de to elvene Pho-chhu og Mo-chhu.
(Norsk wikipedia.)
Livets tre i borgen i Punakha. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 29/3 2017).
Etter lunsjen fortsatte vi vår ferd og skulle nå besøke et nonnekloster som lå på en høyde ved byen. Vi startet oppstigningen til klosteret og hadde ikke så veldig langt igjen, så hørte vi en rar lyd og bussen vår stoppet. Det skulle vise seg at viftereima hadde røket. Det var litt for langt igjen til at vi kunne gå opp, så vi presset alle inn i den andre bussen som så kjørte oss opp til nonneklosteret. Så mens vi hadde vår omvisning der som fulgte det tradisjonelle mønsteret med at guiden forklarte noen få punkter, for så å gi oss tid på egenhånd til å gå omkring, reiste den andre bussen ned til byen for å få tak i hjelp.
Etter å ha gått rundt litt ekstra på klosteret kom den ene bussen opp for å hente oss. En mekaniker var da i gang med å reparere viftereima på den andre bussen. Vi trengte oss sammen i bussen og ble så kjørt ned til festningsborgen i Punakha. Og på veien ned passerte vi den andre bussen, mens mekanikeren var i full sving. Borgen er den eldste borgen i Bhutan og ble bygd rett etter år 1600 en gang. Vi stoppet like før vi var fremme ved borgen, slik at vi kunne ta et oversiktsbilde av den. Etter å ha parkert og gjort oss klare for å gå inn, kom så den andre bussen og hadde tatt oss igjen.
Vi gikk i samlet flokk over broen inn til øya som borgen lå på og igjen ble det tradisjonelle mønsteret. Her var det et par ekstra saker å legge merke til, først noen stor bikuber som hang ned fra taket på yttersiden av borgen. Når en av de falt ned, var det best å være langt unna... Vel inne i borgen fikk vi også fra yttersiden, se vinterresidensen til abbeden av Bhutan. Sommerresidensen var i borgen i Thimpu som vi hadde besøkt kvelden før. Det betød at også denne borgen var i aktivt bruk som et administrasjonssenter for landet. Når vi sto der, begynte munkene å messe inne i tempelet, og dermed gikk vi inn, plasserte oss i bakre rad, og fikk være med på en buddhistisk ettermiddagsmesse.
Vel ute igjen samlet vi oss igjen i bussene og ble kjørt til vårt hotell. Den gamle byen Punakha lå rett ved siden av borgen, men etter at store deler av byen hadde blitt tatt av flom, var det bygd en ny by lenger ned ved elven. Og det var her vårt hotell lå. I motsetning til de tidligere hotellene, som hadde god klasse, men var en god del slitt, var dette hotellet flunkende nytt.
Hus i Phallos City. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 30/3 2017).
Etter å ha tatt en dusj og jobbet litt på PC'en, var det tid for litt medisin i baren, og deretter en felles middag med hele gruppen. Middagen var som vanlig buffet, men heldigvis litt anderledes retter de aller fleste dagene hittil. Etter middagen trakk hver og en seg tilbake til sitt rom. Der fortsatte jeg å jobbe på PC'en og gjorde ferdig dagens dagbok før jeg gikk og la meg. Litt urolig over at jeg fortsatt var god og mør i beina, men så hadde det vært en del trappegåing også i dag.
Dag 7 - Torsdag 30. mars 2017
Phallos City og Punakha - Paro med Zoo i Thimpu
I dag skulle vi gjøre de siste utfluktene i Punakha dalen, før vi så reise videre til Paro. Siden det var en lang kjøretur, ble vi vekket litt tidligere i dag – kl 07:00. Deretter var det å pakke kofferten, spise frokost og være klar for avreise 08:30. Litt urovekkende var det at jeg hadde begynt dagen med en litt løs mage, forhåpentligvis ville det ordne seg i løpet av dagen.
Phallos City eller Sopsokha som den egentlig heter, er en by i Punakha fylke i Bhutan. Byen ligger ved Pajo elven og er kjent for at alle bygningene i byen er utsmykket med en eller flere fallos. Ved byen ligger også Bhutans eneste tempel for fertilitet. Tempelet ble grunnlagt av en munk som blir kalt Den hellige gale mannen.
Vi kjørte en kort bit med bussene til en by som bare ble kalt Phallos City. Og årsaken var åpenbar..., siden det var minst ett bilde av en fallos på hvert eneste hus. Derfor skulle vi så ha en spasertur til Divine Madman Temple. Spaserturen gikk over noen jorder og gjennom nok en liten landsby som het Lobesa til vi kom frem til tempelets inngang. Her var det en del hus hvor det var mulig å få kjøpt suvenirer og å få benyttet toalettene. Etter en liten stund fortsatte vi så opp til selve tempelet og hadde en omvisning der. Og som vanlig pratet guiden først littegrann, og så viste oss de viktigste stedene og så hadde vi litt tid på egenhånd til slutt. Inne i tempelet var det en spesiell liten bambusstav som visstnok inneholdt denne Madmans fallos. Og hvis kvinner ble velsignet med denne staven, skulle de bli gravide i løpet av tre år. Visstnok populært blant barnløse kvinner, ikke minst vesterlige...
Divine Madmans tempel utenfor Phallos City. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 30/3 2017).
Tilbake hos suvenirbutikkene hvor noen benyttet toalettene og andre handlet, samlet vi oss i bussene, for så å starte den lange ferden mot Paro. Dette innebar at vi første kjørte tilbake til Thimpu over Dolchu La passet. Også i dag var det såpass mye skyer at vi ikke kunne se fjellene i Himalaya. Men som forrige gang hadde vi også nå gjort en stopp for en tekopp eller en kaffekopp. Deretter fortsatte vi ned til Thimpu hvor vi spiste lunsj.
Etter lunsj dro vi til en liten zoologiske have hvor vi kunne få se Takin, som er Bhutans nasjonaldyr og kun finnes i Bhutan, men ikke i de områdene vi skulle besøke. I tillegg fikk vi også se brølende hjort og antilope. Deretter tok vi på min oppfordring, en liten svipptur innom nasjonalbiblioteket og -arkivet for en fotostopp. Etter den stoppen var det egentlig meningen at vi skulle prøve oss i bueskyting, men siden det kom noen dråper regn, ble det ikke noe av. Så i stedet startet vi på turen til Paro.
Etter vel en times tid var kommet fram til Paro og fortsatte gjennom byen til hotellet vi skulle bo på de neste dagene. Vel fremme på hotellet, sjekket vi inn og gikk til våre rom. Vel inne på mitt rom fikk jeg igjen litt problem med magen, så jeg valgte å bli på rommet og bare krype til køys etter først å ha gjort meg ferdig med mitt lille private ærend. Det betød at de andre to gutta fikk ta medisinen uten meg.
Tydeligvis var det blitt en del prat om hotellet før og under middagen. En av de svenske jentene hadde kommet til sitt rom, hvor forrige gjests indiske middag fortsatt lå igjen i sengeklærne og på veggene. Andre i gruppen hadde også kommet til dårlige rengjorte rom, eller skitne laken. Så her var det på vei til et lite mytteri, men guidene bestemte da at vi neste dag skulle bytte hotell.
Dag 8 - Fredag 31. mars 2017
Taktshang (Tigerredet)
Takin. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 30/3 2017).
Taktshang, eller Tigerredet klosteret, som ligger høyt oppe på klippene i Bhutans Paro-dal, er et av Himalayas mest ærverdige og viktige buddhistiske pilegrimsreisemål.
Ifølge mytologi ble klosteret bygget på 700-tallet av den berømte buddhistiske guruen Guru Rinpoche, som fløy dit på ryggen av en tigress.
Siden da har det spilt en viktig rolle i Bhutans buddhistiske historie og kultur.
Guru Rinpoche, som regnes som den andre Buddha og er kreditert for å ha introdusert buddhismen i Bhutan, reiste rundt i Himalaya på 700-tallet og velsignet flere viktige steder.
Et av disse stedene var Taktshang Pelphug, en klippehule i Paro-dalen som huset flere onde ånder.
For å undertrykke disse åndene og etablere et hellig sted, forvandlet Guru Rinpoche seg til guddommen Guru Dorji Droloe.
Samtidig tok Tashi Kheudron, en dakini eller kvinnelig opplyst skikkelse fra Tibet, form som en tigress for å være Gurus ridedyr.
Sammen overvant de de onde åndene og bandt dem med edder for å beskytte buddhismen.
Guru Rinpoche skjulte deretter flere dyrebare religiøse skatter på stedet, inkludert lære om tre viktige yogaer eller åndelige praksiser.
Mens han var på Taktshang Pelphug, ga Guru Rinpoche innvielser til guddommene Amrityus og Vajrakilya til Khandro Yeshey Tshogyal og Tashi Kheudron.
De to opplyste kvinnene tilbrakte fire måneder med å meditere på disse praksisene, og i løpet av denne tiden fløy en svart rituell dolk mirakuløst inn i hulen etter å ha undertrykt ånder i naboregioner som Nepal.
Khandro Yeshey Tshogyal og Tashi Kheudron demonstrerte mange mirakler gjennom sine perfeksjonerte meditasjoner.
Etter å ha utført hellige seremonier, dro Guru Rinpoche tilbake til et annet berømt hellig sted, Yonphu Taktshang i Tibet, og etterlot sitt åndelige preg på Taktshang Pelphug.
Han profeterte at en dag ville det hellige stedet bli ytterligere fremmet.
Gjennom tidene har mange store åndelige mestere, inkludert Langchen Pelgye Singye, Jetsun Melarap og Lam Phajo Drugom Zhigpo, besøkt Taktshang Pelphug for å meditere.
I 1646, mens den ærede grunnleggeren av Bhutan, Zhabdrung Ngawang Namgyel, gjennomførte en spesiell buddhistisk ritual kalt Drupchen ved Rinpung Dzong, drømte han den natten om en mann i svart som kom for å tilby ham Taktshang.
Neste dag kom Singye Samdrup, beskyttelsesguddommen for Taktshang forklledd som en fattig mann, for å fortelle Zhabdrung om drømmen og tilbød ham kontroll over det hellige stedet.
Zhabdrung ga Singye Samdrup instruksjoner om å klatre opp på klippen og rope tre ganger at fra dette øyeblikket ville det hellige stedet tilhøre Choeje Drukpa Ngawang Namgyel, Zhabdrung.
Gjennom denne handlingen ble eierskapet av Taktshang høytidelig overført til Bhutans grunnlegger, og profetien til Guru Rinpoche ble oppfylt.
Nasjonalmuseet i Paro. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2017).
I 1646 besøkte Zhabdrung og hans åndelige sønn Lopen Rigzin Nyingpo Taktshang, hvor Lopen Rigzin Nyingpo ga undervisning.
Mange gunstige tegn overbeviste Zhabdrung om behovet for å bygge et tempel der.
Imidlertid, opptatt med å etablere nasjonen, overlot han dette oppdraget til sin åndelige sønn Gyalsey Tenzin Rabgye.
Gyalsey Tenzin Rabgye instruerte Penlop Drakpa Jamtsho, guvernøren av Paro, om å starte byggearbeidene.
Men den bratte klippen gjorde det umulig å legge fundamentsteinene til tempelet, da de stadig gled.
I en enorm handling av hengivenhet klippet Gyalsey håret sitt og blandet det i mørtelen, noe som tillot steinene å feste seg.
Med dette viktige gjennombruddet fortsatte byggingen uten problemer, og tempelet ble fullført i 1694.
En berømt skulptør fra Nepal, Pentsa, laget en fantastisk statue av Guru Rinpoche i bronse som skulle være templets hovedfigur.
Mens statuen ble transportert til Taktshang, nådde bærerne et spesielt smalt og farlig sted på stien kalt Demig gocha, og nektet å fortsette av frykt for å miste den dyrebare statuen.
Den natten sies det at statuen talte, og insisterte på at den ikke skulle demonteres, men at en mann ville komme for å bære den.
Riktignok, om morgenen, kom Singye Samdrup, nå i menneskelig form, mirakuløst og bar den tunge statuen på skulderen og brakte den trygt til sitt mål inne i det nylig konstruerte Taktshang-tempelet.
Gjennom tidene, selv om en brann ødela deler av komplekset i 1998, har Taktshang blitt gjenoppbygd med kjærlighet.
Pilegrimer besøker nå Guru Druphu, Guru Sungjoenmai Lhakhang, Kuenra Lhakhang, Choeten Lhakhang, og flere andre kapeller som huser hellige relikvier.
Klosteret ligger på toppen av en bratt klippe, 900 meter over Paro-dalens bunn, og Taktshang forblir et av de mest spektakulære og hellige stedene i Himalaya.
Historien om Taktshang og dets rolle i Bhutans buddhistiske historie er en fascinerende historie som viser landets rike kulturelle og åndelige arv.
I mer enn et årtusen har dette hellige stedet tiltrukket pilegrimer som går i fotsporene til Guru Rinpoche for å føle seg nærmere hans velsignelser.
(Kinley Rabgyel: Brief History of Paro Taktshang - https://www.linkedin.com/pulse/brief-history-paro-taktshang-tigers-nest-kinley-rabgyel-9i9nc)
Borgen i Paro. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2017).
Dette var dagen vi skulle gå opp til Taktshang, også kjent som Tigerredet. Med min mage var det bare å kaste inn håndkleet og inse at det ikke var noen vits en gang å prøve. Geir hadde også begynt å få samme problem, så også han valgte å takke for seg før det egentlig hadde begynt. De resterende 19 i gruppen, samt guiden gjorde seg klare etter frokosten og etter å ha pakket sine kofferter å sette seg inn i bussen 08:00. De ble så kjørt til bunnen av stigningen før å starte vandringen til toppen 700 høydemeter opp.
For Geir og meg selv var det bare å vente på at den ene bussen skulle komme tilbake for hente oss og koffertene for å kjøre oss til det nye hotellet. Der fortsatte jeg å sløve og Geir å lese. Etter en stund fikk vi beskjed om at vi likevel ikke skulle bo her, men at vi skulle til et tredje hotell. Det viste seg at de rommene som var ledig her, var under renovering... Samtidig dukket det opp tre av de som hadde prøvd seg på Taktshang, vår tredje mann og et dansk par. De hadde gitt seg relativt tidlig i stigningen. Dette betød at det ikke var noen av oss gutta som fikk sett Taktshang, dessverre.
Vi tre gutta og det danske paret satte oss inn i bussen vi var kommet med og ble så kjørt til det nye hotellet. Veien til hotellet var ikke av den beste, men hotellet så rent og fint ut, selv om rommene ikke var helt ferdig preparert. For min del gikk jeg til rommet mitt og la meg nedpå, mens de andre fire ble kjørt inn til byen for lunsj.
Noen timer senere kom de tilbake og da hadde bussene også hentet opp alle de som hadde gått opp til Taktshang, så nå var alle igjen samlet. De som ville kunne så bli med på et tempelbesøk litt senere på ettermiddagen, dog var det bare to stykker som hadde den energien.
På kvelden samlet vi tre gutta oss i baren og hadde vår vanlige medisin, nesten. De hadde ikke gin, så vi måtte bruke vodka i stedet. Deretter var det som vanlig felles middag med buffet på hotellet. Jeg hadde ikke spist på over ett døgn, så dermed ville jeg prøve å få i meg noe mat. Etter middag gikk vi hvert til vårt. Nå var jeg fortsatt ganske sliten, så det ble ikke så mye jobbing på PC'en den kvelden. I sengen var det varmelaken og godt og varmt, selv om det var kaldt ellers i rommet. Og til tross for at jeg hadde sløvet mesteparten av dagen, falt jeg faktisk ganske snart inn i søvnen.
Oppvisning i borgen i Paro. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2017).
Dag 9 - Lørdag 1. april 2017
Paro
Paro er en by og sete for Paro-distriktet, i Paro-dalen i Bhutan.
Det er en historisk by med mange hellige steder og historiske bygninger spredt rundt i området.
Byen er også hjem til Paro internasjonale flyplass, Bhutans eneste internasjonale flyplass.
Hovedgaten har mange eksempler på tradisjonelt dekorert arkitektur.
Dungtse Lhakhang (et tempel fra 1400-tallet) og Ugyen Perli Palace ligger nær den nye broen.
Medlemmer av den kongelige familien bor i palasset når de er i Paro.
I nærheten ligger den gamle broen og Rinpung Dzong.
Omtrent 10 kilometer utenfor Paro ligger det berømte Paro Taktsang buddhistklosteret og meditasjonsklosteret.
Noen bhutanske folk tror at Padmasambhava (Guru Rinpoche) fløy på ryggen av en tigress til dette stedet fra Tibet.
Turen til Tiger's Nest-klosteret tar omtrent tre timer hver vei.
En naturskjønn utsikt over byen Paro kan sees fra Tiger's Nest.
En 16 kilometer lang vei går opp dalen til ruinene av et annet festningskloster, Drukyel Dzong, som delvis ble ødelagt av brann i 1951.
Paro er hjem til Bhutans høyeste bygning, Ta-Dzhong, som er 22 meter høy og har 6 etasjer.
Den ble ferdigstilt i 1649.
(Engelsk wikipedia.)
Bueskyting. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2017).
Da jeg våknet denne dagen etter å ha sovet stort sett hele natten, følte jeg meg noe bedre. Magen hadde begynt å roe seg ned og var ikke lenger så eksplosiv som tidligere. Vi hadde blitt vekket kl 07:30 som vanlig – dog denne gangen manuelt, spiste frokost og var klare til utflukter i Paro-området med bussavgang kl 09:00.
Vi dro først til Nasjonalmuseet som nyligen hadde måttet flytte pga jordskjelv, da den opprinnelige bygningen fra 1600-tallet hadde fått sprekker. Museet var ikke så stort, men var veldig fint ordnet og ga et bredt bilde av kultur og natur i Bhutan. Og siden musseet lå oppe på en høyde, var det en fin utsikt over hele Paro-dalen.
Etter museet satt vi oss på nytt i bussene og kjørte ned til festningen i Paro. Veien opp til og ned fra museet hadde en enkel bru over bekken som bare var et par tømmerstokker og bordganger over. Denne broen var bare midlertidig, for noen meter lenger ned sto bare brofestene igjen av den tidligere bruen. Antagelig hadde den lille bekken i vinterflommen blitt en stor elv og tatt med seg bruen. I festningen ventet det vanlige rundturen – trodde vi. Men når vi kom på innsiden var det generalprøve på dans blant munkene. To uker senere begynte nemlig en stor kulturfestival som var årets høydepunkt, og da skulle dansene gjennomføres foran kongen og mange andre dignitærer.
Mellom dansene var det 3-4 munker som var dresset opp som klovner som underholdt publikum som hadde samlet seg inne i borgen. Og selvfølgelig var det også litt ablegøyer med publikum. Og mange små barn som enten var veldig nysgjerrig eller veldig redd for klovnene.
Etter en god stund hadde vi sett mye til klovnene og fått med oss to av dansene til munkene, valgte vi å avbryte og fortsette vår utflukt. Neste post på vårt program var å prøve oss som bueskytere. Bueskyting er nasjonalsport i Bhutan, noe overraskende for et buddhistisk land. De som ville fikk prøve seg opptil flere ganger. Men det å treffe blinken viste seg mye vanskeligere enn man skulle tro. Pilene fløy både kort og langt, men ingen av oss klarte å treffe blinken.
Etterhvert hadde det også begynt å regne, så vi samlet oss i bussene og dro til lunsj. Fra veien hvor bussene stoppet og opp til selve stedet hvor vi skulle spise, var det noen minutter å gå. Da vi begynte å gå kom et skikkelig tordenskrall, og deretter begynte vannet å øse ned. Alle løp opp og inn i sikkerhet i den lille lodgen, noen litt våtere enn andre. Vi fant våre plasser i spisesalene, vi måtte benytte to saler siden vi var så mange.
Demonstrasjon av å lage Momo. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 1/4 2017).
Før lunsjen skulle vi få en demonstrasjon av hvordan de lagde Momo, en bhutanesisk variant av Dim Sum. Etter at det var blitt demonstrert var det flere i gruppen som fikk prøve seg. Mens dette skjedde hørte vi et nytt tordenskrall, og strømmen forsvant. Men likevel fikk de som ville prøve seg, før vi spiste turens hittil beste måltid.
Etter lunsj besøkte vi nabohuset til Lodgen hvor en vanlig familie bodde. Her fikk vi se hvordan en tradisjonell bhutaneser bodde og hvordan huset var innredet. Og alle hadde satt av et par rom til et tempel, hvor en munk kom en gang i uken.
Deretter fikk vi ettermiddagen ledig til å gjøre shopping i Paro. Noen få valgte å reise tilbake til hotellet og slappe av,deriblant Geir som også var plaget av litt løs mage. I Paro ruslet Kristen og jeg rolig rundt, handlet litt og tok oss en kanne te hver. Mens vi satt der, kom også tre av svenskene og satte seg ned ved vårt bord. Vi skulle innom en siste butikk før retur til hotellet og jeg gikk bort for å betale, men da hadde vår regning blitt lagt til svenskenes og var da allerede betalt! Etter ferdig handling samlet vi oss i bussene og dro tilbake til hotellet.
Vel tilbake på hotellet skulle vi samles i baren for en gratis drink, påspandert av den lokale agenten som plaster på såret for hotellproblemene. Deretter skulle vi underholdes av lokal folkedans. Dessverre begynte det igjen å regne, så folkedansen måtte foregå i spisesalen. Deretter var det den vanlige buffetmiddagen og vi trakk oss tilbake til våre rom.
Dag 10 - Søndag 2. april 2017
Thimpu - Katmandu og Bakhtapur
Druk Air fly. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/4 2017).
Da var dagen kommet og vi skulle si farvel til Bhutan. Vi ble vekket til vanlig tid 07:30, pakket kofferten og spiste frokost, og deretter var vi klar for avgang kl 09:00. Det var ikke lange biten til flyplassen, hvor vi sa farvel til våre bhutanske venner – dvs våre guider og sjåfører. Deretter var det en sikkerhetskontroll før vi var inne i innsjekkingshallen. Her gjorde vår guide en gruppeinnsjekking hvor de fleste av oss ble oppgradert til økonomi premium. Dette innebar plasser langt fram i flyet og mulighet for å komme raskt ut. Deretter var det passkontroll og en ny sikkerhetskontroll og så var vi ute i ventehallen. Avgangstidspunkt var offisielt 11:45, men rundt ett var det klart for boarding. Vi kom oss ombord og etterhvert var flyet klar for avgang. Jeg var heldig og hadde vindussete mot nord, dvs mot Himalaya. Dog var det mye tåke slik at bare noen få topper kunne sees, og det var vanskelig å si hvilke.
Bhaktapur, den minste byen blant de tre gamle byene i Kathmandu-dalen, er kjent for sitt kulturelle arv, arkitektur og den organiske etniske Newari-livsstilen.
Beliggende omtrent 20 kilometer øst for hovedstaden Kathmandu, er denne byen også kjent som "Devetenes By".
Dette vakre stedet for historie og kunst har en befolkning på 225 000.
Med frodige grønne marker rundt byens kjerne, er hoveddelen av befolkningen i dette området avhengig av jordbruk for å dekke sine daglige behov.
Likevel samler Bhaktapur 60% av sine inntekter gjennom turisme.
Utvilsomt har den historiske kunsten og arkitekturen inngravert i veggene på byens kulturarv mye å takke for å ha bidratt til denne statistikken.
Byen ble grunnlagt på 1100-tallet av kong Ananda Malla.
Mange andre monarker regjerte over dette lille området inntil Prithvi Narayan Shah invaderte byen under Ranjit Malla sitt styre.
Med en befolkning som består av 92% hinduer og 7% buddhister, har Bhaktapur mange templer og bihars som er knyttet til disse to fremtredende religionene.
De fire populære torgene, Bhaktapur Durbar Square, Pottery Square, Taumadi Square og Dattatraya Square, viser den rike kulturen, bosettingen, historien og utviklingen som har vært til stede i Bhaktapur i århundrer.
I tillegg finnes det mange templer, for det meste i pagodestil, i nesten hver eneste bakgate.
Ikke bare dette, men det finnes også mange betydningsfulle bihars som Lokeswor Mahavihar, PrasannaSheel Mahavihar, Chatur Brahma Mahavihar, Jaya Kriti Mahavihar, Sukra Varna Mahavihar og Dipankar Mahavihar.
Den enorme jordskjelvet i april 2015 ødela mange av de gamle monumentene.
Likevel har de fleste av dem blitt gjenreist takket være et raskt restaureringsprogram gjennomført av Bhaktapur kommune.
Alle monumentene er bygget eller renovert ved hjelp av de samme gamle tradisjonelle teknologiene i stedet for betongmaterialer.
Dette har lagt til mer skjønnhet og betydning til de allerede etablerte estetiske verdiene i Bhaktapur.
(Bhaktapur.com på internet: Bhaktapur: A Tale of the ancient trade city.)
Himalaya i tåke. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 2/4 2017).
Vel framme i Kathmandu ruslet vi av, mens en god del passasjerer ble sittende med flyet videre til Delhi. Våre visum var fortsatt gyldig, så vi kom oss raskt gjennom passkontrollen. Vi hentet vår bagasje og gikk samlet gjennom kontrollen ut til den nepalesiske guiden og sjåføren og bussen som ventet. Deretter kjørte vi til Bakhtapur, hvor vi hadde en liten omvisning i gamlebyen og deretter hadde litt tid på egen hånd. De ivrigste shopperne fant mye å handle i de trange gatene, mens andre gjorde som oss og gikk på kaffe og tok en kaffe eller en te.
Deretter var det ny samling i bussen, og snegle seg gjennom rushtrafikken til hotellet, som var det samme hotellet som de første nettene vi hadde tilbrakt her. Lokalguiden hadde lagt merke til min hoste, så når vi kom fram til hotellet, la jeg bare fra meg sakene mine på rommet, og så ruslet han og jeg til nærmeste apotek. Der fikk jeg både hostesaft og tabletter, og så skulle alt være bra etter 2-3 dager.
Vel tilbake på hotellet tok jeg inn kofferten min, som sto på gangen utenfor rommet. Like etter kom bagasjebæreren og lurte på om alt var i orden. Deretter tok jeg en dusj og gikk så ned til gutta for dagens medisin. Vi satt og pratet litt om reisen, og når drinken var ferdig gikk vi til restauranten og slo følge med resten av gruppen for middagen. Deretter gikk jeg tilbake til rommet. Da var det dags for hostesaften, som skulle inntas etter frokost, lunsj og middag. Og den så ut til å virke ganske med en gang, da mye slim løsnet raskt. Deretter skulle jeg vente en times tid, før jeg skulle ta kveldspillen, så da jobbet jeg litt på PC'en med dagens dagbok imens. Etterslepet jeg hadde hatt fra tidligere dager, hadde jeg allerede hentet inn tidligere på dagen, mens vi ventet på flyavgangen. Etter å ha inntatt pillen, var det egentlig bare å si takk for seg og krype til køys.
Dag 11 - Mandag 3. april 2017
Katmandu-dalen
Kohkana. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2017).
Den 25. april 2015 inntraff et jordskjelv med styrke 7,8 og episenter mellom Pokhara og Katmandu.
Det er antatt at rundt 10.000 mennesker omkom i skjelvet og er dermed den dødeligste katastrofen noensinne i Nepals historie.
Jordskjelvet inntraff like etter klokken 6 på morgenen i Katmandu-dalen som er det tettest befolket området i landet.
Det kom også flere etterskjelv, deriblant et den 12. mai med styrke 7,3.
Mange landsbyer ble mer eller mindre utslettet og det var store ødeleggelser i hele området, med mange ødelagte kulturminner.
Mange av de ødelagte kulturminnene sto på UNESCOs verdensarvliste.
Etter ett år var det samlet inn en god del penger verden over til gjenoppbygging.
Men nesten ingenting var gjort.
Når vi var der to år senere var det heller ikke gjort stort.
Den siste dagen i Nepal startet som alle andre med vekking 07:30, deretter frokost og avreise 09:00. I dag dro vi til den søndre delen av Katmandu-dalen, Vi ble sluppet ut av bussen i en liten by ved navn Bungmati. Herfra skulle vi så ha en liten vandring gjennom små landsbyer og dyrket område til en annen liten by kalt Kohkana. Hele vandringen tok et par timer i solskinnet. Som andre steder i Nepal kunne man se hvordan jordskjelvet i 2015 hadde satt sine klare spor.
Etter vandringen satte vi oss inn i bussen igjen og ble kjørt til Patan, tidligere kalt Lalipur. Her gikk vi den korte veien inn til sentrale delen av gamlebyen og besøkte det gamle kongepalasset. Her inne spiste vi lunsj, før vi så besøkte museet. Et museum vel verdt besøket. Vel ute igjen hadde gutta og jeg litt tid til å titte litt rundt i den lille gamlebyen, før det var tid for å samles igjen. Deretter reiset vi tilbake til hotellet og slappet av litt.
På ettermiddagen gjorde vi en siste utflukt på reisen til Pashuvati tempelet for å se på ilddansen. Vi gikk i samlet flokk fra hotellet 17:30, men hadde ikke gått mer enn 10 minutter så begynte det å styrtregne og hagle. Her var det bare om å gjøre å komme seg i sikkerhet. Noen av oss fant en liten butikk med litt tak som vi tok beskyttelse under. Damen i slaktebutikken syntes så synd på oss at han slapp oss inn i butikken mens det verste sto på. Og like brått som det startet var det hele over etter 10-15 minutter. De som ønsket fikk da muligheten til å snu og gå tilbake til hotellet, men samtlige valgte å bli med videre.
Patan. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2017).
Etter en rask gange var vi endelig kommet fram til Pashuvati tempelet, dog på baksiden. Vi gikk inn og opp på toppen og så ned igjen på den andre siden til de helligste templene ved elven Bagmati, som er en sideelv til Ganges. Her holdt de fortsatt på å forberede dansen, så vi spredde oss litt ut for å få best mulige plasser. Like ved holdt de på med likbrenning... Selve ilddansen var en mindre variant av ilddansen i Varanasi i India, men her var publikum mye mer delaktig, noen kanskje i overkant. Artig var det jo, likevel.
Etter ilddansen gikk vi til bussen forbi likbålene, og ble kjørt tilbake til hotellet. Her gikk vi bare opp på rommene og la fra oss jakker og kameraer, før vi gikk for å spise middag. Siden klokken allerede var 20:15 når vi ankom hotellet og middagen var fram til 21:00, ble det ikke noe medisin på oss gutta denne dagen. Etter å ha spist ferdig gikk vi bare til våre rom. Her tok jeg min hostesaft og skrev dagboken for dagen, før jeg tok min pille og gikk til sengs.
Dag 12 - Tirsdag 4. april 2017
Katmandu - Istanbul
Så var dagen kommet for å reise hjem igjen. Vi kunne sove litt på morgenen siden flyet først gikk et stykke ut på dagen. Gjorde unna morgenstellet og gikk deretter til spisesalen for å spise frokost med de andre. Etter frokosten gikk jeg tilbake til rommet og pakket kofferten og sekken. Deretter var det å sjekke at ingenting var gjenglemt, før jeg gikk ned med bagasjen. De fleste andre var allerede klare for avreise når jeg kom ned.
Ilddans i Pashuvati tempelet. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 3/4 2017).
Når alle hadde kommet ned, gikk vi inn i bilene som fraktet oss til flyplassen. Vi hadde beregnet god tid, med tanke på trafikken. Men vi kom greit igjennom og hadde dermed også god tid på flyplassen. Og vel fremme var det den vanlige rutinen med innsjekking og sikkerhetskontroll. Vel igjennom var det bare å vente til vi skulle gå ombord i flyet til Istanbul. Etter å ha ventet sn stund, var det klart for å gå ombord. Vi fant våre plasser og dermed kunne vi si farvel til også Nepal.
Som vanlig for min del var det for det meste slumring under flyreisen. Når vi kom frem til Istanbul, var det blitt sent på ettermiddagen, og alle fly til Skandinavia var gått. Vi fikk dermed også en natt i Istanbul. Og dermed måtte vi også gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Vi sjekket inn på hotellet ved flyplassen. Vi hadde tid til å reise inn til Istanbul og se oss omkring, men det var ingen av oss som følte noen trang til det. Vi spiste derfor middag på hotellet med en medisin etter. Og deretter gikk vi til hvert vårt rom.
Dag 13 - Onsdag 5. april 2017
Istanbul - Oslo
Så var det tid for det siste strekket hjem. Vi sto opp tidlig siden flyet gikk på formiddagen. Bagasjen var sjekket inn til Oslo, så det var bare håndbagasjen å ordne. Spiste frokost med de andre, og så var det bare å komme seg den korte veien over til flyplassen. Deretter var det å sjekke inn og komme seg gjennom sikkerhetskontrollen. Vel igjennom sa vi farvel til de andre i gruppen som skulle til andre destinasjoner enn Oslo. Deretter gikk vi til gate'en og satte oss ned og ventet på å kunne komme ombord. Vi kom oss etterhvert ombord og flyet kunne ta av hjem til Oslo.
Vel fremme i Oslo var det å hente ut bagasjen. Deretter sa jeg farvel til de andre gutta siden jeg skulle ha bussen, mens de tok toget. Kom meg ombord i bussen og gikk av på Smedstua. Der byttet jeg over til lokalbussen hjem til Stovner.
Vel hjemme var det bare å slå fast at nok en fin ferietur var kommet til sin ende!