Rundreise i Peru

Peru

Peru er en republikk i Sør-Amerika, ved Stillehavet, som ligger mellom Ecuador og Colombia i nord, Brasil og Bolivia i øst og Chile i sør. Hovedstaden heter Lima.
Andesfjellene går gjennom Peru fra nordvest til sørøst, og er det mest sentrale naturgeografiske kjennetegn ved landet. Det er et indre lavland øst for Andesfjellene, mot Amazonasregnskogen.
Peru var sentrum i Inkariket, som strakk seg fra dagens Colombia til Chile, med hovedstad Cuzco. Landet ble erobret av spanierne i 1531–1533 og ble hovedsete for det spanske visekongedømmet i Sør-Amerika. Peru ble erklært som selvstendig republikk i 1821.
På grunn av landets historiske arv og biologiske mangfold er Peru et sentralt reisemål for turister fra hele verden, og turisme er en hovednæring. De mest besøkte steder er inkabyen Machu Picchu i Cuzco, Amazonasregnskogen og Titicacasjøen. Det peruanske kjøkkenet, med blant annet sin ceviche, har blitt internasjonalt anerkjent de siste årene.
Navnet er etter et elvenavn på et urfolksspråk, Bíru eller Piru,og Perus nasjonalsang er Somos libres, seámoslo siempre ('Vi er frie, la oss forbli det').
Perus landareal tilsvarer Spania og Frankrikes areal til sammen. Høydeforskjellene i landet gjør at Peru har 18 økologiske regioner, noe som bidrar til stor variasjon i biodiversitet og ressurser.
Ved foten av Andesfjellene mot vest er en smal kystslette preget av ørken. Denne veksler med frodige daler langs elver som starter i Andesfjellene og renner mot Stillehavet (kjent som Costa-regionen). Kystklimaet varierer fra relativt mildt til veldig varmt i nord. Luftfuktigheten er høy, men med lite nedbør. Med en plassering rett under ekvator kunne man forvente et varmere klima, men kysten kjøles ned av den kalde havstrømmen kjent som Humboldtstrømmen.
Fjellregionen kalles for Sierra. I Nord-Peru er fjellene noe lavere, med fuktig klima og rik vegetasjon. I midtregionen er fjellene høyere og dalene smalere. Her finner vi Huascarán, Perus høyeste fjell på 6768 meter over havet. I Sør-Peru er fjellkjedene vide og man finner det andinske høyplatå (Altiplano). Temperaturene i fjellregionen varierer mye på grunn av høydeforskjeller. Fjellregionen har to hovedsesonger: regntid (november–mars) og sommertid (april–oktober).

Det indre lavlandet øst for Andesfjellene kalles for Selva, som refererer til Amazonasregnskogen. Amazonaselven dannes i Peru, hvor elvene Marañón og Ucayali møtes. Det skilles mellom høylandsregnskog (Selva alta) og lavlandsregnskog (Selva baja). Temperatur og luftfuktighet er høy året rundt, med mye regn. Det er kraftig vegetasjon og stort biologisk mangfold i begge områder. Amazonasregnskogen er blant områdene i verden med mest variasjon i plante- og dyreliv.
Perus historie går 20 000 år tilbake, da befolkningsgrupper vandret inn i dagens Peru fra Nord-Amerika. Sivilisasjonen Chavín de Huantar i Andesfjellene (1500–500 fvt.) var lenge regnet for å være den eldste i Peru. Nyere arkeologisk forskning viser at Caral-sivilisasjonen (2700–1600 fvt.) er eldre, med den eldste urbane bosetting på det amerikanske kontinentet.
Frem til Inkariket oppsto på 1300-tallet fantes flere sivilisasjoner; blant dem Paracas, Nazca, Chachapoyas, Moche, Tiwanaku og Chimu. Alle var jordbruksbaserte samfunn med grunnleggende statsdannelse. De utviklet teknologi for å mestre sine omgivelser og delte mange kulturelle trekk. Inkariket bygde på kunnskapen fra disse tidlige sivilisasjonene og ble den mest avanserte statsdannelsen på det amerikanske kontinentet.
I kolonitiden (1532–1821) var inkabefolkningen underlagt spansk herredømme. Samfunnet ble delt i to, República de Blancos (spanske) og República de Indios (urbefolkning), med egne styresett og myndigheter, og med urbefolkningen underlagt spanjolene. Systemet med 'reducciones' og 'encomiendas' (administrative og territorielle enheter for bosetting og kontroll av urbefolkning) sørget for arbeidskraft til spanske herrer, og etter hvert også til overtakelse av landområder som tilhørte urbefolkningen. Samtidig ble samfunnet mer sammensatt, og nye befolkningsgrupper ble til; criollos (spanske født i Amerika) og mestiser (blandet spanske/urfolk).
Peru ble en selvstendig republikk i 1821. Oppstarten var preget av politiske stridigheter og maktskifter. Dagens Bolivia ble til som resultat av disse stridighetene da området kjent som Alto Perú ble til Bolivia. En stabil periode på midten av 1800-tallet ble fulgt av økonomisk oppgang grunnet inntekter fra guano (naturlig fuglegjødsel), men med lite innvirkning på landets økonomiske utvikling. Stillehavskrigen, også kalt Salpeterkrigen, fant sted i 1879–1883; opprinnelig mellom Chile og Bolivia, men Peru ble med på grunn av en samarbeidsavtale med Bolivia. Peru tapte krigen med Chile i 1883 og mistet store landområder i sør.
(Deler av García-Godos, Jemima: Peru i Store norske leksikon)

Pachacamac

Pachacamac er et kjent ruinsted ved kysten i Peru, cirka 40 kilometer sør for Lima. Navnet henspiller på midtkystens høyeste guddom, som også fikk betydning for inkaene.
I den såkalte tidlige mellomperiode (200 fvt.–600 evt.) fremstod Pachacamac som et betydningsfullt seremonielt senter. Adobe-pyramiden kjent som Pachacamactempelet stammer fra denne perioden. Under den følgende epoken (600–1000 evt.) vokste senteret til en større by, og denne synes å ha hatt en spesiell, uavhengig status innenfor waririket, som omfattet store områder av kysten og høylandet i perioden fra 700 til 1100. På denne tiden ble det skapt en ny stilart i Pachacamac, der ørnemotivet gikk igjen på keramikk og mangefargede tekstiler. Denne stilarten dominerte hele midtkysten og fikk også innflytelse lenger sør og nord. Pachacamac bevarte sitt renommé som hellig sted også under inkatiden, da de herskende inkaene valfartet til det berømte orakelet der for å søke råd.
(Siverts, Henning: Pachacamac i Store norske leksikon)

Paracas

Paracas er en by ved en halvøy. Utenfor halvøya er det noen øyer som heter Ballesta-øyene. Ballesta-øyene og Paracas-halvøya er i dag en nasjonalpark med gamle kulturminner fra Paracas-kulturen (pre Nazca) og et rikt dyreliv.

Nazca-linjene

Nazcalinjene er en samling geoglyfer som ligger i Nazcaørkenen i Peru. Kunstverkene befinner seg i et ekstremt tørt område og strekker seg ut mellom byene Nazca og Palpa. Det var folk i nazcakulturen som gjorde tegningene, mellom år 500 f.Kr. og år 500 e.Kr.
Linjene danner ulike mønstre, blant annet er det dyretegninger av en kolibri, øgle, edderkopp og ape. Nazcalinjene er mest synlige ovenfra, for eksempel fra fly og satellitt. Derfor tok det Vesten mange hundre år å oppdage tegningene. En hypotese er at nazcaindianerne lagde bildene til ære for gudene de tilba, men man vet ikke med sikkerhet om hypotesen er korrekt eller feil.
Linjene ble laget ved to metoder: enten ved at det tynne laget av småstein ble fjernet slik at den lyse sanden under kom til syne, eller ved å fjerne stein slik at jordoverflaten ble ensfarget. Selv ble vi fortalt at nazcaindianerne hadde gått i prosesjon i linjene og dermed gått de opp. Man antar at folkene må ha brukt matematiske hjelpemidler for å få så stor nøyaktighet som tegningen viser, men det er knyttet usikkerhet til dette. Linjene har holdt seg i så mange år fordi det aldri regner eller blåser i Nazcaørkenen.
Man har lurt på hvordan tegningene kunne komme til nytte når de bare kan ses ovenfra. En hypotese har vært at nazcaindianerne faktisk kunne ta seg frem gjennom luften, men den regnes som usannsynlig. I 1970-årene testet noen hypotesen, gjennom å lage en slags varmluftballong av strå og plantemateriale. Det har imidlertid aldri vært ført bevis for at noe slikt var kjent under nazcakulturen.

Linjene ble første gang beskrevet, etter å ha blitt oppdaget fra et fjell, av noen arkeologer som holdt på i et område i nærheten. Dette fant sted i mellomkrigstiden, og det var amerikaneren Paul Kosok som skrev om oppdagelsen. Han samarbeidet med tyske Maria Reiche, som arbeidet med astronomi.
Siden har det vært vanlig å tenke seg at tegningene hadde sammenheng med astronomiske observasjoner. Man har likevel ikke kunnet forklare nøyaktig hvilken betydning de hadde, og mange av de hypotesene Maria Reiche kom med kunne verken bekreftes eller avkreftes.
I senere år har man ved hjelp av satellittbilder oppdaget flere tegninger i nærheten, men utbredelsen av nazcalinjene og antallet er fortsatt ukjent. Da nazcalinjene ble inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1994 var kun 30 funnet. I 2019 opplyste et japansk forskerteam fra Yamagata-universitetet at de hadde funnet 143 nye geoglyfer.
(Norsk wikipedia)

Humboldtstrømmen

Humboldtstrømmen eller Perustrømmen er et stort økosystem i Stillehavet langs Sør-Amerikas vestkyst. Den strekker seg fra Chiles søndre ende til nordlige Peru og er blant de aller største av strømmene som fører opp næringsrikt vann til havoverflaten og dermed øker den organiske produksjonen.

Humboldtstrømmen transporterer kaldt vann med lavt saltinnhold fra det sørlige Stillehavet mot ekvator. Her produserer fotosyntesen mer enn 300 gram kull i organisk materiale per kvadratmeter i løpet av ett år. Dette betyr at dette område er det mest produktive økosystemet i verden. Strømmen gir dermed også et stort bidrag til fiskerinæringen. Knapt en femtedel av verdens fiskefangster har sitt opphav i Humboldtstrømmen. Det dreier særlig som om fiskearter som jurel, chilesardin og anchoveta.
Humboldtstrømmen er oppkalt etter den prøyssiske naturforskeren Alexander von Humboldt.
De lave temperaturer i antarktiske farvann hvorfra Humboldtstrømmen fører, gjør at den gjennomsnittlige temperaturen i vannet langs Sør-Amerikas vestkyst er inntil 7- 8 °C lavere enn temperaturen lenger ute på det åpne hav på de samme geografiske breddegrader. En annen virkning er at vannspeilet (havoverflaten) her er inntil 50 cm lavere enn vest ved Indonesia og Ny-Guinea.
Det kalde vannet nedkjøler luften. Kystområdene ved Humboldtstrømmen får lite nedbør og danner derfor ørkenområder, som for eksempel Atacamaørkenen i Chile.
I årene med værfenomenet El Niño avsvekkes den kalde Humboldtstrømmen; den kan da tidvis helt bortfalle.
(Norsk wikipedia)

Arequipa

Arequipa er Perus nest største by og sete for landets forfatningsdomstol. Byen ligger i Andesfjellene 2300 meter over havet, ved foten av den 5822 meter høye vulkanen Misti, og har 1 008 290 innbyggere (INEI, 2017).
Arequipa er et kommersielt senter for den sørlige delen av Peru, med betydelig turisttrafikk. Byen ligger i et rikt jordbruksområde hvor man ved hjelp av kunstig vanning dyrker mais, poteter og grønnsaker. Tekstilindustrien er av særlig betydning, med produksjon av alpakka-, lama- og saueull. Byen ligger ved den panamerikanske hovedveien og har jernbaneforbindelse til havnebyen Mollendo og innlandsbyen Cuzco.
Byens historiske sentrum står oppført på UNESCOs verdensarvliste. Her er bybildet preget av hvite og rosa bygninger i sillar, en lokal vulkansk bergart hugget i kvader. På grunn av den høye risikoen for jordskjelv består byen hovedsakelig av enetasjes bygninger. Katedralen i Arequipa, bygget i perioden 1540–1656 og restaurert flere ganger, anses som en av landets mest storslåtte katedraler fra kolonitiden.
Før Arequipa ble grunnlagt som en spansk by i 1540, var området bebodd av av inkaene. Flere bygninger fra kolonitiden er godt bevart, tross en rekke jordskjelv. I 1612 ble Arequipa sete for bispedømme, med jurisdiksjon over det sørlige kystlandskapet i Peru. På 1790-tallet var Arequipa den nest største byen i Visekongedømmet Peru, med 22 030 innbyggere. Mange historiske bygninger ble ødelagt av et kraftig jordskjelv i 2001 – ett år etter at gamlebyen ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.
(Skatvik, Frida: Arequipa i Store norske leksikon.)

Sillustani

Sillustani er en pre-Inka kirkegård ved bredden av Lake Umayo nær Puno i Peru. Gravene, som er bygget over bakken i tårnlignende strukturer kalt chullpas, er restene etter Qulla-folket, som er Aymara erobret av Inkariket på 1400-tallet.
Strukturene huset restene av komplette familiegrupper, selv om de sannsynligvis var begrenset til adelen. Mange av gravene har blitt sprengt av gravrøvere, mens andre ble stående uferdige.
Ærbødighet for de døde og slektskap var integrerte deler av Aymara-kulturen, og de enorme chullpaene eller "chupaene" ved Sillustani ble bygget for å huse Aymara-eliten fra den umiddelbare pre-Inka- og Inkaperioden. Ordet ble brukt på 1800-tallet og kommer fra Dictionary of Ludovico Bertonio (1612). Bertonio omtalte kurvbegravelsene til de semi-nomadiske pastoralistene som "chulpas" og refererte faktisk til steintårn som uta amaya "sjelens hus". Imidlertid er begrepet "chullpa" fortsatt brukt i dag for tårnene.
Mange av chullpaene på Sillustani viser pre-inka-karakteristikker som senere ble omgjort med inka-steinblokker. Lignende chullpas finnes i hele det sørlige Sentral-Andesfjellet, med begravelsesstiler over bakken som går tilbake i det minste til den modne Tiwanaku-perioden (ca. 500–950). Innsiden av gravene ble bygget for å holde hele grupper av mennesker, mest sannsynlig utvidede familier av Aymara-eliten. Lik ble ikke med vilje mumifisert, men i det tørre miljøet som ble skapt av den lukkede graven, overlevde de i århundrer. De fleste mumiebunter indikerer begravelse i fosterstilling. Noen av gravene har også ulike dyreformer hugget inn i steinen. De eneste åpningene til bygningene vender mot øst, hvor det ble antatt at solen ble gjenfødt av Moder Jord hver dag.

Mens chullpas ikke er unike for Sillustani og finnes over Altiplano, regnes dette stedet som det beste og mest bevarte eksemplet på dem. En stor rampe på en av chullpaene viser hvordan steiner ville blitt stablet på veggene under byggingen. Far Cobo så inkabyggere bruke en lignende rampe i byggingen av Cusco-katedralen.
(Engelsk wikipedia)

Titicaca

Titicaca er Sør-Amerikas største innsjø. Den ligger 3812 meter over havet på grensen mellom Peru og Bolivia og har et areal på 8300 kvadratkilometer (km²); noen målinger viser 8100 km². Titicaca er regnet som verdens høyestliggende innsjø med regulær trafikk, og er et populært turistmål.
Titicaca har avløp gjennom elven Desaguadero til den avløpsløse Lago de Poopó. Sjøen har mange øyer, blant annet øya Titicaca med ruiner fra inkatiden og tidligere perioder. Titicaca er kjent for sine mange stedegne (endemiske) dyrearter, blant annet titicacadykker og kjempesothøne (ikke flygedyktig), og titicacafrosken som lever i bunnslammet på dypt vann.
(Store norske leksikon (2005-2007): Titicaca i Store norske leksikon)

Sivøyene i Titicaca

De kunstige sivøyene i Titicaca, Uros, er en stor turistattraksjon. De er laget av totorasiv. Sivene vokser rikelig ved bredden.
Øyene ble anlagt i inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. Nå bor det stammer der som taler quechua og aymara.
Ifølge legenden hadde urosindianerne selv sort blod som hjalp dem med å overleve nettene på vannet og beskyttet dem mot drukningsdøden.
(Norsk wikipedia)

Pikillaqta

Pikillaqta, som betyr "City of Fleas" eller liten by, er ikke bare et arkeologisk vidunder. Dens intrikate byplanlegging og strukturer gir innsikt i Waris sofistikerte samfunn. Ved å dykke dypere oppdager man historier om innovasjon, kultur og motstandskraft.

Pikillaqta står som et bevis på Wari-imperiets arkitektoniske dyktighet. I motsetning til andre eldgamle steder, ligger sjarmen i urban design i stedet for høye templer. Denne før-Inkabyen viser organisert byplanlegging, og antyder et sofistikert samfunn.
Hver vei og struktur i Pikillaqta forteller en historie. Wari, kjent for sine urbane prestasjoner, skapte en by av stein med intensjon. Deres skarpe øye for design er tydelig, og blander både form og funksjon.
Dens massive vegger og store plasser illustrerer presisjon. Dessuten viser dets intrikate vannstyringssystem innovasjon. Pikillaqta var tydeligvis ikke bare et oppgjør, men et symbol på Waris dominans.
Mens den hellige dalen kan skryte av underverker som Ollantaytambo, tilbyr Pikillaqta et annet skue. Det gir innsikt ikke bare i herskerens rike, men også for vanlige mennesker. Boligkompleksene og gatene gjenspeiler rytmen til det daglige Wari-livet.
Interessant nok forblir Pikillaqta et uferdig mesterverk. Noen deler virker ufullstendige, noe som får forskere til å tenke. Skyldes det eksterne trusler, interne stridigheter eller migrasjon? Mysteriene utdyper intrigen.
(Tekst hentet fra nettstedet til Magical Cusco Travel Agency)

Cusco

Cuzco er en by i sørøstre Peru. Den ligger i en dyp dal i de østlige Andesfjellene, 3400 meter over havet, 950 kilometer sørøst for Lima. Byen har 434 654 innbyggere (INEI, 2015), hvorav de fleste er urfolk.
Cuzco er en av de eldste kontinuerlig bebodde byene på den vestlige halvkule. Fremdeles finnes storslåtte minner fra Inkariket, hvor Cuzco var hovedstad. Byen har siden 1983 stått oppført på UNESCOs verdensarvliste, og tiltrekker seg en betydelig mengde turister hvert år.
Her finnes arkeologisk museum, katedral (1564), universitet fra 1692 og mange andre kirker og klostre. Kirken og katedralen Santo Domingo er bygget på ruinene av det store soltempelet Coricancha, som var det viktigste tempelet i Inkariket. I en hall smykket med gullplater, sto solens bilde av gull og edelstener. Ved siden av lå soljomfruens kloster, templer for måne, stjerner og torden, kongeborgen og Saksaywaman-citadellet. Bare steinmuren fra det opprinnelige soltempelet står igjen.
På inkaenes tid hadde Cuzco form som en puma hvis man så byen ovenfra. Saksaywaman-citadellet utgjorde hodet på pumaen. Fra dette festningsverket, som ligger rett nord for byen, har man panoramautsikt over hele Cuzco.
Fra Cuzco går det tog til Machu Picchu, Sør-Amerikas mest besøkte turistmål.
Cuzco skal være grunnlagt av den første herskeren i Inkariket, Manco Cápac, men er rimeligvis eldre. I 1533 ble den inntatt av den spanske conquistadoren Francisco Pizarro, og ble deretter en del av det spanske imperiet. Cuzco ble sterkt skadet ved brann i 1536 og ved jordskjelv i 1650 og 1950. Byen ble omhyggelig restaurert etter 1950, med tilhørende arbeidsinnvandring fra rurale strøk. Som i Lima og andre større peruvianske byer vokste det fram slumområder, kalt «barriadas», i utkanten av byen.
(Skatvik, Frida: Cuzco i Store norske leksikon )

Inka riket

Inkariket hersket over store områder i Sør-Amerika fra begynnelsen av 1400-tallet til spaniernes erobring i 1532. Det var på denne tiden et av verdens største imperier og strakte seg fra elven Maule sør i dagens Chile, til den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia. Riket hadde sitt maktsentrum i byen Cuzco, som ligger 3400 meter over havet i dagens Peru. Sentrale trekk var en jordbruksøkonomi med terrassedyrking og kunstig vanning i høylandet og et omfattende kommunikasjonsnettverk som bandt riket sammen. Det er antakelig det største imperiet som har eksistert uten et skriftspråk.
Inka er et ord fra quechua-språket og betegnet opprinnelig overhodet for det andinske imperiet ettertiden kjenner som Inkariket. Betegnelsen ble også brukt om medlemmene av fyrstens familie, utvidet til å gjelde den eller de slektslinjer som var forbundet med fyrstehuset. Inkaene selv kalte riket for Tawantin Suyu, som kan oversettes til «De fire områder».
Inkariket var den største statsdannelsen på de amerikanske kontinentene. Omkring 1530 strakte det seg fra den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia til Río Maule i Chile, et område omtrent like stort som Frankrike, Benelux-landene, Sveits og Italia til sammen. Folketallet er vanskelig å fastslå med sikkerhet; en beregning går ut på at vel fire millioner mennesker har befunnet seg under inkaadministrasjon, hvorav majoriteten i de tettest befolkede områdene i nåværende Bolivia og Peru.
På begynnelsen av 1400-tallet var inkaene, eller det folket som senere gikk under dette navnet, en av flere høylandsstammer med en statlig organisasjon. Både stater og et imperium (Tiahuanaco) som omfattet flere stater, hadde eksistert i det første årtusen evt. Hele perioden ser ut til å ha vært karakterisert av sykliske erobringer og lokale maktforskyvninger der vanningsanlegg synes å ha spilt en sentral rolle.

Fra midten av 1400-tallet kan vi følge den egentlige erobringshistorien, som tar til for alvor med Pachacuti Inca. Sammen med sin sønn, Topa Inca, overvant han rivalstatene i høylandsområdet og utvidet territoriet nordover mot Quito. Under Topa Inca opplevde imperiet sin største tilvekst, men verken han eller hans sønn Huayna Capac var i stand til å erobre områder som økologisk var ekstremt forskjellige fra Sentral-Andes. Det sørlige gress- og slettelandet i Chile har åpenbart vært like vanskelig å holde på som de tørre steppene og skogene i El Gran Chaco eller den tropiske regnskogen omkring Amazonas' kilder. De klarte for eksempel ikke å undertvinge jívaroene som behersket dette området.
Inkaenes teknologi, organisasjonsform og irrigasjonssivilisasjon var tilpasset høylandets og kyststripens ressurser. Like viktige som disse naturlige begrensningene var forskjellene i politisk struktur. Et samfunn som har semipermanente tropiske landsbyer som sin største enhet, lar seg vanskelig inkorporere i en statsdannelse. Da var det mer hensiktsmessig å innlemme distrikter som på forhånd var organisert i større politiske enheter.
(Siverts, Henning; Opsvik, Tor: Inkariket i Store norske leksikon)

Machu Picchu

Machu Picchu er navnet på en garnisonsby fra inkatiden. Machu Picchu ligger cirka 80 kilometer nordøst for Cuzco i Peru. Den ble anlagt rundt år 1430 av inkaen Pachakutiq. Da spanjolene erobret Inkariket på 1530-tallet var stedet et viktig religiøst og administrativt sentrum. Arkeologiske undersøkelser fra og med 1911 har avdekket meget godt bevarte ruiner. Med bakgrunn i Machu Picchus sofistikerte arkitektur og plasseringen i en unikt rik og variert økologi, fikk stedet i 1983 status som verdensarv av UNESCO. I dag er ruinene en av Perus største turistattraksjoner.

Machu Picchu ligger i 2430 meters høyde, omgitt av topper på over 5000 meter i en nasjonalpark der hvor høylandet i Andesfjellene brått faller ned i regnskogen i Amazonas. Landskapet er preget av dype elvedaler og spisse fjellkammer. Også klimatisk er dette en overgangssone. Nedbøren øker raskt jo lenger øst man kommer. Årlig middeltemperatur i Machu Picchu er 13 °C og gjennomsnittlig årsnedbør er 1800 millimeter. Resultatet er en usedvanlig rik flora og fauna samt gode vilkår for jordbruk der hvor terrenget gjør det mulig.
Det er funnet spor av jordbruk fra år 760 fvt. De eldste bosetningene er datert til mellom år 600 og 900. Innen parkområdet er det avdekket 60 ruinsteder. Machu Picchu er det klart største, men stedet hadde ingen permanent bosetning før 1438 da Inka Pachakutiq erobret regionen og besluttet å anlegge en llaqta (garnisonsby) her. I alle områder som Inkariket la under seg ble det etablert llaktaer som fungerte som administrative, religiøse og militære støttepunkter for imperiet. Machu Picchu ble i tillegg sete for Pachakutiqs egen panaka eller klan, for da han ble inka måtte han forlate sin fars klan og bli stamfar for en ny.
Pachakutiq (spansk: Pachacuti) regjerte fra 1438 til 1471/1472. Han innledet de store erobringene som omskapte Cuzco fra et lite kongedømme til et verdensrike. Machu Picchu ble oppført på en fjellkam på yttergrensen av riket, ut fra militærstrategiske hensyn så vel som på grunn av sin spektakulære beliggenhet. Imperiet Pachakutiq grunnla ble samlet også religiøst av en felles kult til sola (inti), et system med 41 siktelinjer (siq’i, spansk: ceque) ut fra Cuzco og med 328 hellige steder (wak’a) langs linjene. Alle bosetninger i Inkariket hadde sin wak’a og tilhørte en siktelinje. Fra Machu Picchu (som betyr «den gamle toppen») strålte det ut åtte veier og herfra kan man følge et stort antall siktelinjer til en rekke hellige topper, steinformasjoner og vannkilder som alle også var wak’aer.
På et beboelig område som måler cirka 530 x 200 meter øverst på fjellryggen, mellom to topper og hvorfra terrenget faller loddrett 500 meter ned i elva Urubamba på begge sider, har arkeologer identifisert 172 bygninger i inkastil, det vil si tørrmur med polerte og fint sammenføyde steinblokker. Bosetningen er delt i fire kvadranter hvorav de to nederste består av terrasser for intensivt jordbruk. I de to øverste finnes en rekke templer, residenser for adelige familier og forskjellige spesialister samt diverse verksteder. Som i alle inkabyer finnes også et aqllawasi, et «jomfruhus» hvor det bodde utvalgte unge kvinner som gjorde tjeneste i templene.

Blant templene skiller «solfest-tempelet» (inti mach’ay) seg ut som det kanskje viktigste på grunn av sin rolle i solkulten. Tempelet er bygd over et sett grotter og er oppført med de fineste murene i byen. Et tunnelformet vindu kastet lys over en rekke vannbassenger inne i grotten. Ved solvervene skinner sola inn og vannflatene speiler sola. Et annet iøynefallende tempel er det såkalte «tårnet» eller soltempelet, som sannsynligvis fungerte som observatorium. I sentrum ligger inkaens egen residens og intiwatana, en fint tilhogd kampestein formet som en avkortet pyramide flankert av vannrenner. «Intiwana» betyr «stedet hvor solen bindes», det vil si til sin bane eller siktelinje. Steinen er en astronomisk klokke hvor lengden på skyggen midt på dagen viser tid på året. 11. november og 30. januar kaster den ingen skygge.
Byen hadde neppe mer enn 750 fastboende. Dertil kom en stadig strøm av pilegrimer, tropper og besøkende spesialister. Skjelettanalyser viser at innbyggerne kom fra alle kanter av imperiet, sannsynligvis som mitmaqkuna, det vil si folk som utførte arbeidsplikt for inkaen. Alle innbyggere i Inkariket var underlagt en slik statlig turnustjeneste. Det er beregnet at halvparten av alt arbeidet som gikk med til å bygge Machu Picchu ble investert i fundamentering og infrastruktur. Området inneholder også et steinbrudd og 16 vannkilder.
På terrassene ble det dyrket mais, poteter, quinoa og bønner, men ikke nok til å brødfø byen. Den var avhengig av forsyninger fra området rundt. De arkeologiske undersøkelsene i nasjonalparken viser en markert økning i folketallet i hele regionen i perioden 1430–1530.
(Ekern, Stener: Machu Picchu i Store norske leksikon)

Ollantaytambo

Ollantaytambo er en landsby og et arkeologisk sted fra Inkariket i det sørlige Peru. Den befinner seg i en høyde av 2 792 moh, rundt 60 km nordvest for Cusco, i Urubambadalen på veien mot Machu Picchu. Landsbyen er administrasjonssentrum i distriktet Ollantaytambo i provinsen Urubamba.
Ollantaytambo ble oppført av herskeren Pachakutiq på midten av 1400-tallet. Byen ble betydelig ombygd i kolonitida, men følger fremdeles den opprinnelige byplanen. Flere byggverk rundt byen ligger i ruiner og er populære turistmål. Den mest iøynefallende konstruksjonen er de store terrassene som ble brukt til jordbruk.
(Norsk wikipedia)