Dag 1 - Lørdag 4. mai 2024
Pakking av bagasje i bilen i Pitlochry. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/5 2024).
Oslo - Edinburgh - Pitlochry
Så var det dags for en tur igjen, denne gangen en ukes tur til Skottland. Jeg sto opp 08:00 og gjorde meg klar for avreise. Pakkingen av kofferten var for det meste gjort dagen i forveien, men noen få ting kom oppi i løpet av morgenen, samtidig som jeg spiste frokost. Ferdig pakket dro jeg avsted en time senere til nærmeste busstopp. Jeg tok bussen til Smedstua, hvor jeg skulle bytte til flybussen. Etter litt venting kom flybussen og jeg kom meg avgårde til Gardermoen. Fremme på Gardermoen møtte jeg Kristen som vi hadde avtalt, sjekket inn kofferten og så kom vi oss gjennom sikkerhetskontrollen. Deretter var det å komme seg gjennom passkontroll og ut til gate'n, hvor resten av gjengen allerede hadde etablert seg. Siden de kom fra Fredrikstad-området (inklusive en fra Sarpsborg) med flybuss, var de kommet en god stund før oss.
Vi ventet en stund siden flyet ikke skulle ta av før 12:00. Da flyet ble annonsert, var det bare å komme seg til selve gate'n og komme seg ombord. Flyturen var på snaut 2 timer, men med 1 times tidsforskjell landet vi 12:50 i Edinburgh. Vel gjennom passkontrollen, hvor det i køen dukket opp andre kjente som også skulle på Skottlandtur, og med bagasjen trygt i hånden, begav vi oss til bilutleieselskapet Europcar for å hente ut den forhåndsbestilte bilen. Der måtte vi bare vente med kølapp i hånden... Kristen hadde litt medbragt, så turens første whisky ble smakt allerede der. Etter en god tids venting ble det vår tur, bare for å få beskjed at vi var på feil sted! Vi måtte gå litt tilbake og ta en shuttlebuss til det stedet hvor vi skulle hente ut bilen. Bestillingen var gjort hos Europcar, men det var hos Green Mountains vi tydeligvis skulle hente bilen. Grunnen var at vi hadde bestilt en større bil - en 7 seter. Fremme hos Green Mountains var bilen vår lånt ut siden vi var for sent ute tidsmessig - ca 10 minutter... Dermed ble det en større bil og mer kostnader. Så ble det diskusjon om hvor lenge vi skulle ha bilen og etter mye om og men, ble det avtalt til torsdagen kl: 18:00. Noe som også medførte ekstra kostnader! Men endelig kunne vi komme oss avgårde rundt kl: 15:20.
Dalwhinnie. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/5 2024).
Vi begynte å kjøre nordover mot Pitlochry som var dagens mål. Reisen gikk greit uten noen problemer. Vi kom frem til Pitlochry og fant frem gjennom trange gater til hotellet Scotland Spa Hotel. Parkeringsplass var det så som så med, så sjåføren måtte finne en plass litt lenger unna.
Etter å ha sjekket inn og funnet vårt rom - Kristen og jeg skulle dele rom på turen, gikk vi tilbake til resepsjonen og fikk oss en øl. Deretter samlet vi oss og gikk inn i spisesalen på hotellet ved 18-tiden og bestilte middag. Middagen besto for min del av Sea Bass til hovedrett og Mango Panna Cotta til dessert. Så avsluttet jeg kvelden med en whisky - en Highland Park 12 år gammel, som smakte helt utmerket! Deretter var det dags for å si takk for i dag. Fredrikstad-gjengen hadde stått opp mye tidligere enn Kristen og meg, men alle var vi slitne etter en slik reisedag.
Pitlochry er en by i Perthshire i sentrale Skottland.
Byen er kjent for sine bygninger i viktoriansk stil, og er en kjent turistby med det kongelige slottet Balmoral ikke så langt unna.
Området rundt byen er kupert og mange drar hit for å gå turer i terrenget.
Historisk er det også først fra viktoria-tiden at byen vokser frem.
Spesielt etter et besøk av dronning Victoria i 1842 og med jernbanestasjonen fra 1863.
Noen av områdene kjent som Moulin og Port-na-craig er dog nevnt mye tidligere.
Moulin Kirk er nevnt så tidlig som 1180.
(Med basis i engelsk wikipedia.)
Dag 2 - Søndag 5. mai 2024
Smaksutvalget på Dalwhinnie. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 5/5 2024).
Pitlochry - Tain
Etter en ok natt på dobbeltrom, sto vi opp ved åtte-tiden. Vi ordnet oss og pakket bagasjen for det meste ferdig, og så gikk vi ned for å spise frokost 09:00. De andre hadde kommet ned tidligere og var godt i gang med sin frokost. Etter frokosten sjekket vi ut og la bagasjen i bilen. Vi hadde god tid, så vi bestemte oss for å ta en liten spasertur i byen.
Pitlochry er ikke så store byen, så vi ruslet rundt i sentrum. De andre stoppet etterhvert opp, mens jeg fortsatt videre for å ta noen bilder av byen. Tilbake til de andre nevnte jeg at det var en whiskybutikk like ved, og da skulle alle plutselig dit. Vi gikk inn i butikken og tittet oss om. Noen smaksprøver for de som ville ha og noen gjorde også litt handling. Etterhvert måtte jeg på toalettet, så jeg gikk tilbake til hotellet før de andre. Jeg fikk gjort mitt og gikk ut igjen og da hadde de andre også kommet seg tilbake. Og den første flasken - en Glen Scotia - hadde blitt sprettet og ble sendt rundt for en liten smak. Litt for tidlig for meg...
Ved 11-tiden dro vi avgårde mot Tain som var dagens mål. Vi kjørte nordover og omring 12 var vi fremme ved destilleriet Dalwhinnie hvor vi skulle ha en rundtur. Vi hadde dog omkring en times tid før rundturen skulle starte. Vi slo oss ned i butikken i besøkssenteret og ventet. Med litt kjøping av noen glass whisky, eller kaffe/te med eller uten noe lett å spise. Samt ytterligere en helflaske for reisedram.
Etter hvert ble det tid for vår rundtur på destilleriet. Vi gikk en god runde rundt og endte som vanlig opp i et lagerhus. Her fylte guiden en liten flaske - 10ml - direkte fra et fat, til hver av oss. (Vi klarte til og med å få fylt en til sjåføren vår!) Deretter var det smaking av 6 av destilleriets whiskyer i et smakerom i samme lagerhus. Vi ble da servert 15 åringen, Winter's Gold, Double Cask, 11 år sherryfat, Anniversary og til slutt en 30 åring. Til hver av whiskyene ble det dessuten servert en sjokoladekonfekt. Alle seks whiskyer var gode, med 30-åringen som min favoritt.
Tomatin. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/5 2024).
Dalwhinnie ligger i fjellområdet Grampians i nærheten av landsbyen Dalwhinnie.
Destilleriet er et av de høyest liggende i Skottland.
Det ble etablert i 1897 av Alexander Mackenzie, John Grant og George Sellar under navnet Strathspey med produksjonsstart i 1898.
Men allerede dette året ble det solgt til John Somerville & Co og videre til AP Blyth & Sons.
Da sønnen overtok ble navnet på destilleriet endret til Dalwhinnie.
I 1905 ble destilleriet overtatt av Cook and Bernheimer, på den tiden den største destillatøren i USA.
I 1919 ble det solgt videre til Macdonald Greenlees & Williams.
Dette firmaet ble i 1926 overtatt av Distillers Company Limited som senere ble United Destillers og deretter Diageo.
I 1934 ble destilleriet ødelagt av en brann og deretter gjenoppbygd og gjenåpnet i 1938.
En ny renovasjon i 1986 medførte innstallasjon av såkalte Worm Tubs som kjølesystem.
I 1991 ble det åpnet et besøkssenter.
En ny renovasjon i 1992 førte til at destilleriet ble stengt ned i 3 år.
Destilleriets vannkilde er Allt an t'Sluie Burn fra fjellene Lochan an Doire-uaine.
Det er 6 gjæringskar i destilleriet og 1 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 2,2 millioner liter.
Standard 15 år gammel Dalwhinnie var med i den opprinnelige Classic Malt serien fra Diageo som representant for Highland malt whisky og kom ut i 1988.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Ved 15-tiden var vi klare for å fortsette nordover mot Tain. På veien kom det noen skikkelig regnbyger, som var de eneste vi opplevde på hele turen. Inne i bilen ble det nå også tid for smaksprøver. Vi fikk med oss glasset fra Dalwhinnie, så dermed kunne vi smake i ordnede former. Flasken fra morgenen var den ene som gikk rundt og i tillegg en Flora og Fauna fra Benromach. To gode whiskyer, dog ikke i samme klasse som de beste fra Dalwhinnie. Mot slutten av turen ble det en liten stopp for røykepause for sjåføren, og mulig å strekke beina og å lette på trykket. Ved 17-tiden kom vi fram til Tain og Royal Hotel Tain hvor vi skulle overnatte de neste 3 nettene.
Smaksutvalget på Tomatin. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/5 2024).
Vi sjekket inn og gikk opp den bratte trappen til rommene og la fra oss bagasjen. Deretter gikk vi ned igjen og satte oss i baren, som hadde et godt utvalg av whiskyer. (Selv om noen av flaskene i hylla faktisk var tomme...) Denne dagen spiste vi middag på hotellet, hvor jeg spiste svinestek med ananas. Porsjonen var ganske stor! Etter middagen gikk noen av oss ut på byen for å ta en øl og se på livet. Men det var ikke mye til liv på en søndags kveld! Vi endte opp på puben Star Inn Tain 2023, hvor vi tok en øl hver. Etter å ha drukket opp ølen, gikk vi bare tilbake til hotellet og gikk til hvert våre rom.
Dag 3 - Mandag 6. mai 2024
Tain
Tain er en by i Highland.
Byen fikk sitt kongelige charter i 1066, noe som gjør byen til Skottlands eldste kongelige burgh.
Lite er kjent om stedets eldste historie, men noe handler om den lokale helgenen Duthac (Duthus).
Kapell som ble bygget til hans ære var i senmiddelalderen et viktig pilgrimssted.
Under den første skotske uavhengighetskrigen sendte Robert Bruce sin kone, dronning Elizabeth de Burgh, og sin 10 år gamle datter Marjorie (fra Bruces første ekteskap) sammen med sine to søstre og Isabella MacDuff,
grevinne av Buchan, nordover til Orknøyene (som tilhørte Norge på denne tiden) for å ta et skip til tryggheten i Norge, hvor Isabella Bruce, enkedronning etter kong Eirik II Magnusson, bodde.
De kom aldri så langt.
De ble innhentet i Tain av folkene til William II, jarl av Ross, en av de skotske støttespillerne til kong Edvard I av England.
Kvinnene søkte tilflukt i Duthacs kapell, men Ross krenket helligdommen og tok kvinnene til fange.
Han overga dem til engelskmennene som straffet dem på grusomst vis.
Tain fikk egen jernbanestasjon i 1864.
I dag er Tain en liten og relativ blomstrende landsby og fokuspunkt for området.
(Basert på Wikipedia.)
Stokkender i North Kessock. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/5 2024).
Denne dagen skulle vi ikke forflytte oss, så dermed ingen pakking. Vi sto opp ved halv 8-tiden og var klar til frokost ca kl. 08:00 sammen med resten av gjengen. Deretter var vi klare ved 9-tiden for avreise sydover igjen til Tomatin som var dagens første destilleri å besøke.
Vi kom greit frem til Tomatin og gjorde oss klare for en rundtur på destilleriet kl. 10:30. Rundturen gikk fint om enn litt langdryg, den tok sin tid. Men når vi skulle avslutte med smaking av seks av whiskyene til destilleriet, hadde omviseren plutselig dårlig tid. Han skulle nemlig ha lunsj... Men vi fikk nå tross alt smakt på noen av whiskyene, nemlig Legacy, 12 åring, Cask strength (antagelig rundt 8-9 år), 14 åring, 18 åring og den røyka varianten Cù Bocan, Min favoritt av disse var Cask strength varianten. I forhold til Dalwhinnie syntes jeg dette var et steg ned, men det er hver sin smak.
Tomatin er et destilleri i landsbyen Tomatin litt sør for Inverness i Highlands.
Destilleriet ble etablert i 1897 som Tomatin Spey Distillery.
Firmaet gikk konkurs i 1906, men åpnet igjen med nye eiere i 1909.
Frem til 1956 hadde destilleriet kun 2 par destillasjonspanner.
I 1956 bygde man på med 2 nye panner.
Det samme i 1958 og 4 panner i 1961.
Det ble økt med flere og flere destillasjonspanner, slik at man i 1974 hadde 23 panner totalt.
Dermed kunne man produsere 12,5 million liter i året og var da Skottlands største destilleri av maltwhisky.
I fra midten av 1980-årene begynte man igjen å redusere antall destillasjonspanner slik at maksimum kapasitet ble på 5 millioner liter, selv om man ikke går for full kapasitet.
Grunnen til reduseringen var at firmaet var på vei til ny konkurs, men ble i 1986 overtatt av firmaet Takara Shuzo sammen med firmaet Okura.
Firmaet Marubeni overtar i 1998 andelen til Okura.
I 2004 lanserer Tomatin sin egen 14 år gammel single malt.
Og i 2013 lanseres en "røyka" (peata) utgave under navnet Cù Bocan.
Destilleriets vannkilde er Alt-na Frithe eller Free Burn.
Det er 12 gjæringskar i destilleriet og 6 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 5 millioner liter.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Glen Ord. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/5 2024).
Ferdig på Tomatin begynte vi å kjøre nordover igjen, dog ikke så veldig langt. Vi skulle ha en ny rundtur på destilleriet Glen Ord, også kalt Singleton. På veien stoppet vi i North Kessock ved et Harry Gow bakeri langs veien. Her skulle vi kjøpe oss dagens lette lunsj. Jeg kjøpte en wrap, siden de var tomme for flere av de andre valgene, samt noe å drikke. Det var fint vær, så vi spiste på plassen på utsiden med utsikt mot fjorden og Inverness. Selve North Kessock var nede ved fjorden og et godt stykke nedenfor.
På parkeringsplassen holdt også et stokkand par til, hvor den ene var en halvalbino. I henhold til en av gutta en ganske sjelden variant. Og tydeligvis fikk de nok å spise, siden de ikke var særlig skvetne for mennesker.
Etter å ha spist ferdig, fortsatte vi til Glen Ord. Vi kom frem i god tid, og tittet litt i besøkssenteret før det var vår tur til å ha rundtur. Jeg har vært på rundtur her et par ganger tidligere, og så tydelig at det var gjort forandringer siden sist. Vi gjennomførte rundturen og avsluttet med den vanlige smakingen, denne gangen med 3 whiskyer - Dufftown Singleton, Glendullan Singleton og en fattapning fra Glen Ord. Her var det uten tvil Glen Ord som var den beste, men litt kjedelig med bare en whisky fra destilleriet.
Glen Ord er et destilleri som ligger på halvøya Black Isle ved Inverness. Destilleriet ble grunnlagt 1838 av Thomas MacKenzie for så å leie det ut til Ord Distillery med Robert Johnstone og Donald MacLennan som eiere. Området og jorda var dog eid av Thomas MacKenzie. I 1847 var Robert Johnstone blitt eneeier av firmaet, men det året gikk han konkurs, men til tross for det fortsatte produksjonen på destilleriet. I 1855 overtok nye eiere destilleriet. Eierne var Alexander MacLennan og Thomas McGregor. Førstnevnte døde i 1870, og enken giftet seg på nytt med Alexander MacKenzie som i 1877 overtok driften av destilleriet. I 1880 begynte de å selge noe av whiskyen under navnet Glenoran. Destilleriet ble solgt i 1896 til James Watson & Son. Grunnet første verdenskrig, ble destilleriet stengt i 1917, men gjenåpnet i 1919. I 1923 ble destilleriet solgt til Thomas Dewar & Sons, som i 1925 fusjonerte med Distillers Company. Ved en restrukturering av Distillers Company ble destilleriet solgt i 1930 til datterselskapet Scottish Malt Distillers. I 1939 ble produksjonen igjen stoppet, men åpnet igjen 1946. I 1949 fikk destilleriet elektrisitet installert. I 1985 ble moderselskapet fusjonert med Guinnes, og destilleriene ble organisert i datterselskapet United Destillers. Et besøkssenter ble åpnet i 1988. Så i 1997 fusjonerte Guinnes med Grand Metropolitan til det nye selskapet Diageo, som er dagens eier. I 2006 ble produktet lansert under navnet The Singleton of Glen Ord. I 2014 ble produksjonskapasiteten utvidet med 8 nye destillasjonspanner.
Smaksutvalget på Glen Ord. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 6/5 2024).
Destilleriets vannkilder er Loch nam Bonnach og Loch nan Eun.
Det er 22 gjæringskar i destilleriet og 7 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 11,5 millioner liter.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Etter Glen Ord kjørte vi tilbake til Tain via småveier på Black Isle. Men etterhvert kom vi oss inn på hovedveien og kunne sette opp farten litt. Og ved 17-tiden var vi tilbake på hotellet. Kristen hadde kjøpt en Ballindalloch i butikken i Pitlochry og den ble åpnet på rommet for at vi skulle kunne smake på den. Det var helt klart dagens beste whisky! Vi gjorde oss klare og gikk deretter ned i hotelbaren. Her ble det drukket både øl og whisky, men for min del ble det bare en øl.
Ved 19-tiden beveget vi oss ned til jernbanestasjonen og til restauranten Platform 1864. Her spiste vi dagens middag, rimelig god mat var det også. Etter middagen gikk vi samlet tilbake til hotellet med en svipptur innom Tesco for noen av gutta. Noen gikk til rommene, mens andre av oss vil igjen ut på byen. Vi lette etter et sted som heter Archways Public House, og fant bygningen, men hvor var inngangen? Vi snudde og begynte så smått på tilbakeveien til hotellet, da vi traff en person som fortalte hvordan vi skulle finne frem. Inngangen var via en bakgård! Vi bestile en øl hver og drakk denne opp. Heller ikke på en mandagskveld var det noe liv i denne byen. Dermed gikk vi tilbake til hoteller og la oss.
Dag 4 - Tirsdag 7. mai 2024
Tain
Royal Hotel Tain. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/5 2024).
Nok en dag hvor vi skulle besøke to destillerier. Vi sto opp 07:15 og ordnet oss. Deretter ned til frokost ved 8-tiden sammen med de andre. Siden vi antagelig ville få dårlig tid til lunsjen, var vi ute og handlet lunsj før vi dro. Selv gikk jeg til en Harry Gow filial i Tain og kjøpte meg en ciabatta med ost og skinke. Etter at alle hadde handlet, var vi ved 9-tiden klare for å dra avgårde til Clynelish som var dagens første mål.
Reisen nordover gikk uten problemer og vi ankom Clynelish 10 på 10. Vi gikk opp til besøkssenteret, men det var stengt! Det åpnet ikke før 10... Og 10:30 samlet vi oss for rundturen på destilleriet. Dog fikk vi ikke vært innom destillasjonspannene, da det var mye stillaser der som de holdt på å ta ned. Produksjonen hadde akkurat startet opp igjen og i pausen hadde de gjort vedlikehold i rommet med pannene. Dermed gikk rundturen egentlig ganske raskt og vi kom tilbake til baren hvor vi skulle avslutte med en smaking med 4 whiskyer - 14 åring, 12 år gammel sherry spesialtapning, en tapning kun tilgjengelig på destilleriet og en 16 åring som var del av 4 hjørner serien. Som fan av Clynelish likte jeg naturlig nok disse whiskyene, hvor 16 åringen ble "vinneren". Etter smakingen gjorde vi unna litt shopping i butikken.
Clynelish er et destilleri som ligger ved byen Brora i Sutherland området i nordre Skottland.
Rett ved siden av ligger tvillingdestilleriet Brora som er det opprinnelige Clynelish.
Det vil derfor være naturlig å ta med hele historien til både Clynelish og Brora når man skal fortelle historien til den ene av dem.
Clynelish ble grunnlagt i 1819 av hertugen av Sutherland.
Destilleriet begynte å produsere whisky i 1820 under James Harper.
I 1827 går Harper konkurs og John Matheson overtar destilleriet.
I 1846 blir destilleriet solgt til George Lawson & Sons.
James Ainslie & Heilbron kjøper destilleriet i 1896.
I 1912 overtar Distillers Company destilleriet med James Risk.
Destilleriet blir nedlagt i 1931, men noe whisky blir produsert under andre verdenskrig.
I 1960 blir produksjonen gjenopptatt.
I 1967 blir et nytt destilleri bygget på samme tomten ved siden av det gamle.
De to destilleriene er kalt Clynelish A (Clynelish) og Clynelish B (Brora).
(Har også hørt at de ble kalt Clynelish I og Clynelish II.)
Etter ett års samtidig produksjon, stenges det gamle destilleriet.
Men bare ett år deretter gjenåpnes det gamle destilleriet, nå under navnet Brora.
Grunnen var at man manglet røyka whisky til blend siden Caol Ila var stoppet for å bli bygget om, samtidig som Islay også opplevde tørke.
I 1983 blir så Brora endelig stengt.
(I 2017 ble det lagt planer for å gjenåpne Brora.)
I 2018 lanseres planer for å gi besøkssenteret på Clynelish en skikkelig oppgradering.
En oppgradering som var klar noen år senere.
I 2021 lanseres en ny serie Four Corners av Diageo, for de fire grunnwhiskyene i Johnnie Walker whiskyer med Clynelish som en av de fire, som samtidig representerer hver sin region.
(De andre tre er Glenkinchie, Cardhu og Caol Ila.)
Destilleriets vannkilde er Clynemilton Byrne.
Det er 10 gjæringskar i destilleriet og 3 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 4,8 millioner liter.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Clynelish. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/5 2024).
Etter å ha gjort oss ferdig på Clynelish, begynte vi på ferden tilbake igjen. Vi skulle innom Glenmorangie, som ligger like ved Tain, på veien. Vi kjørte sørover og hadde plutselig ganske god tid. Dermed bestemte vi oss for å stikke innom Dornoch på veien og spise lunsj der. Vi fant en restaurant i Dornoch Castle Hotel og gikk inn gjennom baren som hadde et veldig godt utvalg av whisky. I restauranten bestilte jeg pizza, noe alle de andre også gjorde, og en øl. Lunsjen jeg hadde kjøpt tidligere ble bare liggende i sekken.
Etter lunsjen var vi innom en whiskybutikk på vei tilbake til bilen, men denne gangen ble det ikke noe handling. Vi satte oss i bilen og fortsatte turen og kom fram til Glenmorangie. Igjen med god tidsmargin. Klokken 14 startet vi rundturen på destilleriet, men her var det ikke tillatt å fotografere innendørs! Dog gikk mye av turen utendørs, og flere steder kunne man se inn og dermed ta bilder på det viset. Og som vanlig på rundturene var det en smaking til slutt, denne gangen med bare 2 whiskyer - Tùsail og Spìos. Dog hadde vi i besøkssenteret fått smake en Sauternes finish før vi begynte rundturen. Ikke de beste Glenmoragie'ene jeg har smakt med Sauternes som den beste etter min mening.
Glenmorangie er et destilleri som ligger rett nord for Tain i nordre Highland.
Det ble bygget et bryggeri på tomten i 1730-årene.
Men først i 1843 ble bryggeriet ombygd til et destilleri av William Matheson.
Senere omgjorde han også navnet fra Morangie til Glenmorangie.
I 1887 kjøpte Glenmorangie Distillery destilleriet.
I 1918 blir destilleriet solgt videre til Macdonald & Muir og Durham & Co.
I 1976 blir destilleriet utvidet med to nye destillasjonspanner.
I 1990 kommer ytterligere fire destillasjonspanner og det gamle stillhuset blir gjort om til besøkssenter.
I 2004 kjøper Glenmorangie Company Scotch Malt Whisky Society, og Macdonalds selger gruppen til Moët Hennessy Louis Vuitton.
Ytterligere fire destillasjonspanner blir installert i 2009.
I 2018 lanseres planer for å bygge ytterligere to destillasjonspanner i et eget stillhus (The Lighthouse).
Dette er realisert i 2024, men disse destillasjonsapparaten brukes ikke i den vanlige produksjonen, men kun til eksperimentell bruk.
Glenmorangie er kjent for sine destillasjonspanner med ekstra høy hals.
Destilleriets vannkilde er Tarlogie spring.
Det er 16 gjæringskar i destilleriet og 6 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 6 millioner liter, samt 1 par destillasjonspanner til eksperimentell bruk.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Smaksutvalg på Clynelish. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/5 2024).
Etter Glenmorangie dro vi den korte turen tilbake til hotellet. Her gjorde jeg som vel de fleste andre og tok en hvil på rommet.
Ved 18-tiden samlet vi oss i baren med en øl for min del. Vel en times tid senere begynte vi å gå ned til Platform 1864 igjen for å spise middag. Denne gangen bestilte jeg scampi. Også denne kvelden var maten god. Vi hadde sett oss ut en tredje pub å stikke innom, men når vi kom dit hadde de akkurat stengt. Dermed gikk vi tilbake til hotellet og tok en whisky i baren. Deretter var det slutt på denne dagen og vi gikk og la oss.
Dag 5 - Onsdag 8. mai 2024
Tain - Stirling
Så var dagene i Tain over for denne gang og vi skulle snu snuta sørover igjen. Vi sto opp 07:45, som vanlig med Kristen litt før og ferdig på badet når jeg sto opp. Vi pakket koffertene mer eller mindre ferdige. Og så gikk vi ned til frokost 08:15. Etter frokosten var det å gjøre seg helt ferdige på rommet og ta med seg bagasjen ned trappene igjen. Deretter sjekket vi ut av hotellet og var helt klare for avreise.
Glenmorangie. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/5 2024).
Før vi begynte å kjøre sørover, tok vi en liten sving nordover innom Balblair. Det var ikke mange minuttene å kjøre, så vi kom frem rett over 10. Vi hadde en rundtur på destilleriet 10:30, og også her var det ikke tillatt å ta bilder innendørs. Men med å spørre pent fikk jeg lov likevel... Etter rundturen kom vi tilbake til butikken og hadde en liten smaking - 12 åring og 15-åring. Etterhvert ble det et par til å smake - 1987 og BYO (Egentapping). Fire gode whiskyer med BYO som min favoritt. (Og dermed måtte jeg jo handle en også!)
Balblair er et destilleri i Edderton i nordre Highland ikke så langt unna Glenmorangie og Tain.
Destilleriet ble grunnlagt i 1790 av James McKeddy, men allerede samme år overtar John Ross.
I 1824 ble sønnen Andrew Ross medeier.
Destilleriet var i Ross familien sin eie til 1894 da det ble solgt til Alexander Cowan.
I 1895 blir destilleriet flyttet noen hundre meter for å komme nærmere den nye jernbanelinjen.
Destilleriet blir stengt i 1911.
Under andre verdenskrig brukes destilleriets lokaler av hæren, inkludert noen norske avdelinger.
I 1948 blir destilleriet kjøpt av Robert James "Bertie" Cummings.
Produksjonen gjenopptas i 1949.
Destilleriet blir i 1970 solgt til Hiram Walker.
Hiram Walker og Allied Vintners fusjonerer i 1988 til Allied Destillers.
I 1996 blir destilleriet solgt til Inver House Distillers.
I 2011 (2013?) ble det åpnet et besøkssenter i bygningen tidligere brukt til malting.
Destilleriet solgte tidligere whisky på årgang, men i 2019 gikk de over til aldersangivelse.
Destilleriets vannkilde er Allt Dearg Burn.
Det er 6 gjæringskar i destilleriet og 1 par destillasjonsapparat med årlig kapasitet på 1,6 millioner liter.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Vi begynte turen sørover fra Balblair 12:50 og når vi kom til Aviemore skulle vi ha lunsj. Men spisesteder var det dårlig med. Dermed stoppet vi ved en Co-op og handlet en lett lunsj, dvs. jeg for min del kjøpte bare drikke siden jeg fortsatt hadde igjen den innkjøpte ciabatta'en fra dagen før. Den var blitt litt tørr, men det ble nå en slags lunsj likevel. Etter at alle var ferdige med lunsjen sin, kjørte vi videre. Da oppdaget vi at vi hadde stoppet for tidlig. Det var mange spisesteder i Aviemore viste det seg!
Smaksutvalg på Glenmorangie. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 7/5 2024).
Vi fortsatte videre sørover mot Stirling og stoppet ved veien for en røykepause for sjåføren og for å lette på trykket for de som hadde det behovet. Og alltid deilig å kunne strekke på beina. Også når vi nærmet oss Stirling ble det lagt inn nok en tilsvarende stopp. Etter hvert kom vi inn på universitetsområdet i Stirling og frem til dagens hotell - Stirling Court Hotel - litt før 18:00.
Vi sjekket inn på hotellet og gikk til rommene. Her fikk vi en overraskelse ved at det var kun en enkelt dobbeltseng i liten størrelse! På de andre hotellene hadde vi to separate senger, men altså ikke her. Og atpåtil i liten størrelse, en såkalt Queen size. Og det samme hadde også de andre fått. Vi prøvde å få byttet rom, men det var tydeligvis ikke mulig. Vi fikk en ekstra dyne, for det var naturligvis bare en i sengen... Dermed tok jeg den største dyna og overtrekket på senga og gjorde klart for å ligge på gulvet mens Kristen fikk senga. Dyna var såpass stor at jeg kunne ha den både over og under meg, og med overtrekket helt underst.
Etter å ha gjort oss klare på rommet, gikk vi ned i baren og tok en øl. Omkring 19:30 hadde alle samlet seg der og vi hadde middag i baren. For min del ble det en kyllingrett. Etter middagen ble det tid for nok en øl i baren. Og deretter var det å gå tilbake til rommet og stålsette seg for en natt på gulvet! (Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om å sove på gulvet...)
Dag 6 - Torsdag 9. mai 2024
Balblair. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 8/5 2024).
Stirling - Edinburgh
Stirling er en by i sentrale Skottland og ligger på grensen mellom lowland og highland.
Byen har en sentral plass i skotsk historie og har også vært hovedstad i kongeriket Skottland.
Med en høyde som har vært lett å forsvare og hvor det ble bygget en festning, samt plasseringen i forhold til elven Forth, ble byen et naturlig knutepunkt.
Byen fikk charter som kongelig burgh i 1130.
Under krigene med engelsmennene vant skottene et slag ved Stirling Bridge under Andrew Murray og William Wallace i 1297 og i 1314 slo Robert Bruce styrkene til Edvard II i slaget ved Bannockburn.
I nærheten av festningen står Det Hellige Kors' kirke som er byens mest betydningsfulle historiske bygning.
Kirken ble bygd om etter en katastrofal bybrann i 1405.
Med unntak av Westminster Abbey, er kirken den eneste overlevende kirke som har hatt en kroning.
I 1567 ble sønnen til Maria I kronet som Jakob VI.
Under den engelske borgerkrigen ble det utkjempet et slag inne i Stirling i 1648.
Også under jakobittopprøret på 1700-tallet var det forsøk på å erobre festningen uten at dette lyktes.
Beliggenheten ved elven Forth gjorde at det var en god havn ved byen som ga byen et økonomisk oppsving.
Men med utbyggingen av jernbanen ble havnen utkonkurrert og lagt ned på midten av 1900-tallet.
I forbindelse med dronning Elizabeth II gulljubileum i 2002, fikk Stirling status som by.
Byen fikk et universitet i 1967 som i tillegg til vanlige universitetsfag også har en retning for sport/idrett opprettet i 2008.
(Basert på Wikipedia.)
Smaksutvalget på Balblair med guiden Angus. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 8/5 2024).
Etter en "hard" natt på gulvet hvor jeg fikk mer søvn en ventet, sto jeg opp 08:00. Da var Kristen ferdig og hadde gått ned til frokost. Jeg tok en dusj som var veldig godt å få tatt etter å ha ligget på gulvet. Deretter var det å komme seg ned til frokost til de andre gutta.
Etter frokosten gikk vi tilbake til rommet og pakket sammen kofferten. Deretter ned igjen med bagasjen og sjekke ut sammen med Kristen. Vi samlet oss og 09:45 bar det avsted igjen. Vi skulle ikke så lange biten, så etter et kvarter var vi fremme ved Deanston. Vi hadde god tid så det ble litt venting. Rundturen 11:15 var ikke egentlig en rundtur, men bare den avsluttende smakingen som foregikk i lagerhus 4. Smakingen var også litt annerledes, da det var smaksprøver direkte fra tre forskjellige fat - Lepanto butt 2012, Bourbon single 1st fill 13 år recharged (dog sto det 2nd fill på fatet...), og Sherry butt PX 1st?! Fill 1992. Tilbake i butikken ble det også her et par ekstra å smake - Chronicles og Tequila. For min del var bourbon fatet det som falt best i smak. Men tre fatprøver var jo en spennende variant!
Deanston er et destilleri ved elven Teith ved Stirling i Perthshire.
Destilleriet ble grunnlagt i 1966 av Brodie Hepburn og var opprinnelig en bomulsfabrikk fra 1785.
Produksjonen ble startet i 1969 og den første whiskyen fra 1971 ble kalt Bannockburn.
I 1972 blir destilleriet kjøpt av Invergordon og i 1974 kommer den første whiskyen med navnet Deanston.
I 1982 blir destilleriet stengt.
I 1990 kjøper Burn Stewart destilleriet og året etter gjenopptas produksjonen.
CL Finances overtar i 1999 en del av Burn Stewart og tre år senere også resten.
Et besøkssenter åpner i 2012.
Destilleriets vannkilde er elven Teith.
Det er 8 gjæringskar i destilleriet og 2 par destillasjonspanner med årlig kapasitet på 3 millioner liter.
(Basert på Whiskywiki - wiki.nmwl.no, Skotsk whisky - scotchwhisky.com/whiskypedia, og Wikipedia.)
Deretter hadde vi egentlig booket en tur også på Tullibardine, men den måtte vi droppe. Vi hadde nemlig fått en melding fra bilutleieselskapet at bilen måtte leveres før 17:00, altså en time tidligere enn avtalt! Dermed ville det ikke bli tid til å besøke Tullibardine med rundtur 15:00. Et utleieselskap som endrer betingelser etter at man har betalt og leid en bil, er et selskap man bare får ta lærdom av og holde seg langt unna deretter!
Deanston. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 9/5 2024).
Dermed ble det bare å kjøre fra Deanston videre til flyplassen i Edinburgh og levere bilen. Siste overnatting skulle være på hotellet Hampton by Hilton ved flyplassen. Vi kom frem i god tid og leverte bilen. Deretter dro vi med oss bagasjen på shuttlebussen inn til flyplassen og gikk den korte veien til hotellet. Der sjekket vi inn og kom oss opp på rommet.
Etter å ha slappet av på rommet litt samlet vi oss i resepsjonen, dvs. 5 av oss. Og samlet tok vi fem trikken inn til Edinburgh ved 15-tiden. Vi gikk av på holdeplassen Princess Street i sentrum. Der dro vi først til pub'en Robertson 37 hvor vi tok en øl hver. Etter hvert ble vi sultne og gikk opp til All Bar One og spiste dagens middag. Deretter gikk vi opp til slottet og så på dette, dog uten at vi fikk kommet inn, da det var stengt for dagen. Vi begynte å gå på Royal Mile, men stoppet ganske raskt og tittet innom whiskybutikken The Scotch Whisky Experience, dog uten at noen av oss handlet. Etter whiskybutikken fortsatte vi nedover Roal Mile for å finne et sted å ta en øl, men det var ganske fullt overalt. Men på Deacon Brodies Tavern klarte vi å sikre oss et lite bord ute. Og glade kunne vi dermed få oss en øl!
Etter å ha drukket opp ølen var vi fornøyde for dagen. Vi gikk ned igjen til trikken og tok den ut til flyplassen. Og deretter den lille spaserturen bort til hotellet. Utenfor hotellet var det en del harer som jeg stoppet opp og tok noen bilder av. Samtidig hadde de andre blitt enige om å samles i baren på hotellet. Når jeg kom opp på rommet, gikk Kristen ned i baren, men uten å si ifra til meg at det var samling. Derimot begynte jeg å pakke kofferten for flyreisen hjem neste dag. Ferdig med det, lurte jeg på hvor Kristen var, så jeg gikk ned i baren og fant alle de andre der! Så dermed ble det en øl til og en avsluttende prat om turen. Når alle hadde drukket opp, brøt vi opp og gikk tilbake til rommene og la oss.
Smaksutvalget på Deanston. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 9/5 2024).
Edinburgh er hovedstad i Skottland og ligger i Midlothian, men som et eget administrativt område, ved bredden av Firth of Forth.
Byen har vært Skottlands hovedstad siden 1437 og er sete for det skotske parlamentet fra 1999,samt regjering og høyesterett.
Edinburgh ligger på en del høyder hvor det på flere er spor av bosettinger langt tilbake i tid.
Byen fikk sitt charter som burgh tidlig på 1100-tallet.
Byen og det omkringliggende området har hele tiden skiftet mellom å være under skotsk og engelsk styre fra 600-tallet og frem til unionen ble vedtatt i 1707.
Byen fikk sitt eget universitet allerede i 1582.
På 1600-tallet var plassen i byen begrenset av bymuren.
Dermed måtte man bygge i høyden for å ha plass til befolkningen.
Det var da vanlig med bygninger på 11 etasjer og mer, og kan sees på som forløpere til dagens skyskrapere.
Byen fikk sin egen politistyrke i 1611, som antas å være den eldste lovfestede politistyrke i verden.
Byen ble på slutten av 1700-tallet og inn i 1800-tallet et industrielt senter med tradisjonelle industrier som trykkerier, bryggerhus og destillerier, samt ny industri som bearbeidelse av gummi, ingeniørarbeid, med mer.
Jernbanen som kom på 1840-tallet bidro også til denne utviklingen.
Mesteparten skjedde dog i nybyen utenfor gamlebyen som forfalt.
Forbedringer av gamlebyen på 1860-tallet førte til at høyhusene forsvant og dagens viktorianske bygninger kom i stedet.
Med opprettelsen av skotsk selvstyre ble det skotske parlamentet og regjeringen lokalisert til Edinburgh i 1999.
(Basert på Wikipedia.)
Dag 7 - Fredag 10. mai 2024
Edinburgh - Oslo
Da var dagen kommet for å reise hjem igjen. Flyet skulle ikke gå før 11:10, men det tar sin tid med innsjekking og kontroller på en flyplass. Så vi sto opp 07:15 og gikk ned og hadde frokost et kvarter senere. Tilbake på rommet etter frokosten ordnet jeg meg og pakket ferdig kofferten. Deretter gikk vi ned og sjekket ut av hotellet. Gjengen samlet seg og vi gikk samlet over til flyplassen.
Fra Edinburgh. (Foto: Terje Pettersen-Dahl, 9/5 2024).
Framme på flyplassen sjekket vi inn på flyet. Deretter sjekket vi inn bagasjen og fikk gitt den fra oss. Så kom vi oss gjennom sikkerhetskontrollen. Deretter var det å gå til gate'n. På veien gikk vi gjennom taxfree butikkene hvor det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Dermed ble det en ekstra flaske i bagasjen. Og fremme ved gate'n var det så bare å vente til vi kunne gå ombord i flyet. Etter en stund var det klart for ombordstigning. Og med alle ombord var det klart for flyavgang.
Flyreisen over gikk som vanlig uten problemer. Og som vanlig sov jeg en del av den. Fremme på Gardermoen ved 14-tiden gikk vi av og gjennom passkontrollen. Deretter var det å plukke opp kofferten. Siden jeg hadde mer enn tillatt fri kvote, gikk på rødt for å betale for meg. Der sto det en ung dame foran meg med en liten hund. Hunden var tydeligvis ikke komfortabel med situasjonen og la igjen litt møkk på gulvet. Damen tørket opp, men gjorde ikke noen god jobb... Så når det var min tur, var det å passe på å ikke tråkke i møkka. Jeg betalte for meg og ble oppfordret til å anskaffe kvoteapp'en til neste gang.
Vel igjennom for min del som sistemann i gruppen. Kristen hadde gått for å ta toget, mens jeg gikk for å ta flybussen. Der sto Fredrikstad-gjengen og ventet på sin buss, men samtidig skulle min buss snart kjøre. Jeg fikk sagt farvel og takk for turen til gjengen og kom meg på bussen som like etter begynte å kjøre. Jeg stusset egentlig på at den kjørte, for det skulle være 5 minutter igjen til avgang. Og etter å kjørt noen meter stoppet sjåføren og ordnet på ting. Det viste seg at bussen var foregående buss som var ganske forsinket! Stoppen var imidlertid kort, og jeg var på vei hjem igjen. Som vanlig gikk jeg av på Smedstua og byttet til lokalbussen som tok meg til Stovner. Deretter var det å gå opp den lille bakken hjem til leiligheten.
Vel hjemme var en fin tur til Skottland kommet til sin ende.